Heltoneskala er i musikk en skala hvor hver tone er adskilt fra sine nabotoner med et helt tonetrinn. Det finnes bare to komplementære heltoneskalaer. Begge består av seks toner innenfor en oktav, det vil si at de er heksatone skalaer:

  • {C, D, E, F#, G#, A#, C}
Heltoneskala fra C
Lytteeksempel
  • {H, Db, Eb, F, G, A, H}.
Heltoneskala fra H

Heltoneskalaen har ingen ledetone, og fordi det er lik avstand mellom alle tonene er det ingen tone som skiller seg ut. Dette gjør at skalaen skaper en diffus og svevende effekt. Denne effekten blir understreket ved at treklanger bygd på disse skalaene blir forstørret. Man kan faktisk spille alle seks tonene i skalaen ved hjelp av bare to forstørrede treklanger hvor grunntonene i disse treklangene ligger en stor sekund fra hverandre. Siden skalaene er symmetriske, gir de ingen sterk grunntonefølelse eller følelse av tonalitet.

Frekvensforhold rediger

Frekvensene for to toner med en oktavs intervall har forholdstallet 2. Ettersom alle heltoner ved likestemming har samme frekvensforholdstallet og antall heltonetrinn i en oktav er 6, er frekvensforholdstallet mellom to heltoner   = 1,122462048…

Klassisk musikk rediger

Bruk av melodisk heltoneskala kan minst spores så langt tilbake som til Mozart i hans «Musikalske spøk» for strykere og horn. I det nittende århundre gikk russiske komponister videre med de harmoniske og melodiske muligheter skalaen ga. Ofte for å skildre noe «illevarslende». Eksempler på dette kan være avlutningene på ouverturene til Mikhail Glinkas opera Rusland og Ljudmila og Aleksandr Borodins Fyrst Igor, «kommandantens tema» i Dhargomyzjskijs The Stone Guest og «havkongens musikk» i Rimskij-Korsakovs Sadko. (For å finne noen korte pianostykker som er skrevet i heltoneskalaen, se nr. 1, 6, og 7 fra V.A. Rebikovs Празднество (Une fête), Op. 38, fra 1907.)

Jazz rediger

Skalaen brukes også mye i moderne jazz. Stykket «JuJu» av Wayne Shorter baserer seg på heltoneskalaen og stykket «One Down, One Up» av John Coltrane er bygd opp over to forstørrede akkorder og arrangert med samme enkle struktur som hans tidligere stykke «Impressions». Dette er imidlertid bare to av de tydeligste eksemplene på heltoneskalaen i jazz. Mange jazzlåter, inkludert standardlåter, bruker forstørrede akkorder og de tilsvarende skalaene. Ofte erstatter det dominantseptimakkordene. Pianistene Art Tatum og Thelonious Monk brukte ofte heltoneskalaen på en kreativ måte.