Helmut Lachenmann

tysk komponist

Helmut Friedrich Lachenmann (1935-) er en tysk komponist og komposisjonslærer innen samtidsmusikksjangeren konkret musikk. Selv kaller han sin musikk musique concrète instrumentale.[9]

Helmut Lachenmann
FødtHelmut Friedrich Lachenmann
27. nov. 1935[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (88 år)
Stuttgart[5]
BeskjeftigelseKomponist, universitetslærer Rediger på Wikidata
Utdannet vedStaatliche Hochschule für Musik und Darstellende Kunst Stuttgart (19551958)[6]
EktefelleYukiko Sugawara[7]
NasjonalitetTyskland
Medlem avAkademie der Künste Berlin
Bayerische Akademie der Schönen Künste
Koninklijke Vlaamse Academie van België voor Wetenschappen en Kunsten
Utmerkelser
8 oppføringer
Fortjenstkors av 1. klasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (2010)
Baden-Württembergs fortjenstorden (2001)
Bach-Preis der Freien und Hansestadt Hamburg (1972)
Berliner Kunstpreis (2008)
BBVA Foundation Frontiers of Knowledge Award (2010)
Ernst von Siemens' musikkpris (1997)[8]
Kommandør av Ordre des Arts et des Lettres
Royal Philharmonic Society Music Awards

Studium og undervisning rediger

Helmut Lachenmann vokste opp i en musikkelskende prestefamilie. Fra 1955 til 1958 studerte han komposisjon, musikkteori og kontrapunkt ved musikkhøyskolen i Stuttgart hos Johann Nepomuk David og klaver hos Jürgen Uhde. Etter avsluttede komposisjonstudier ble han kjent med den italienske komponisten Luigi Nono under Darmstädter Ferienkurse i 1957, og var mellom 1958 og 1960 hans eneste elev.

Som elev av Nono bodde Lachenmann i Venezia, men i 1960 vendte han tilbake til Tyskland, først for å arbeide som fri komponist og pianist i München. Fra 1966 til 1976 underviste han musikkteori ved musikkhøyskolen i Stuttgart, fra 1970 var han også dosent i musikk ved musikkhøyskolen i Ulm; med et avbrudd i 1972/1973 for å lede et kurs i komposisjon ved det statlige musikkakademiet i Basel. Fra 1976 til 1981 underviste han i komposisjon ved den statlige musikkhøyskolen i Hannover, deretter ved musikkhøyskolen i Stuttgart før han ble emeritert i 2002.

Kunstnerisk karriere og stilmessige særpreg rediger

Under det såkalte «Kölner Kurse» gav Karlheinz Stockhausen Lachenmann viktige impulser til sin serielle komposisjonsmetode, og Luigi Nono gjorde ham oppmerksom på problemer med musikkens samfunnsmessige funksjon. I motsetning til Nono forstår Lachenmann sin musikk slik: «I stedet for den stivt punktuelle klangen skal min musikk framstille klangtyper av ulikt slag: Inn-og uttonende prosesser, impulser, statiske farger, fluktuasjoner, teksturer, strukturer[10][11]

Lachenmann utviklet konsekvent en Musique concrète instrumentale med en klanglighet som – oppnådd ved hjelp av nye spilleteknikker for tradisjonelle orkesterinstrumenter – ofte står nærmere støy enn den symfoniske tradisjonen. I møtet mellom «det filharmoniske apparat» og klanger som avslører sitt akustiske opphav skal spillere og tilhørere gjøres oppmerksom på forbindelsen med de konkrete klangene. Målet for komponisten er ikke vakker klang, men heller opplevelsen av system og uvanlige transformasjoner ved hjelp av usedvanlige klanglige hendelser.

Den så langt mest suksessrike episoden i Lachenmanns skaperperiode var uroppføringen av sceneverket Das Mädchen mit den Schwefelhölzern (1997, «Piken med svovelstikkene») ved Hamburgische Staatsoper, som også er blitt oppført i Paris, Stuttgart og Tokyo (ny versjon 2003). I forbindelse 70-årsdagen ble Lachenmanss musikk spilt på konserter over hele verden. Til tross for at han har fått en rekke priser og æresbevisninger for sin musikk, har det kommet til enkelte polemiske konfrontasjoner med andre komponister (Hans Werner Henze/Hans-Jürgen von Bose). I verkene som kom etter Allegro sostenuto tok Lachenmann i bruk mer tradisjonelle tonehøydekonstallasjoner – riktignok ved å bruke erfaringene fra Musique concrète instrumentale. Den uunngåelige kritikken som fulgte gikk på at Lachenmann hadde oppgitt sin tidligere avantgardistiske posisjon og foretatt en «tilbaketrekning».

Lachenmann har påvirket en hel generasjon komponister med sin estetikk og har blant andre samarbeidet med den norske komponisten og dirigenten Christian Eggen.

Elever rediger

Utmerkelser rediger

Verk rediger

  • Fünf Variationen über ein Thema von Franz Schubert [Walzer cis-moll, D643] für Klavier (1956) 7 min.
  • Rondo für zwei Klaviere (1957)
  • Souvenir. Musik für 41 Instrumente (1959) 15 min.
  • Due Giri. Zwei Studien für Orchester (1960) unaufgeführt, unveröffentlicht
  • Tripelsextett für je sechs Holzbläser, Blechbläser und Streichinstrumente (1960–61) unaufgeführt, unveröffentlicht
  • Fünf Strophen für neun Instrumente (1961)
  • Echo Andante für Klavier (1961–62) 12 min.
  • Angelion für 16 Instrumente (1962–63) unaufgeführt, unveröffentlicht
  • Wiegenmusik für Klavier (1963) 4 min.
  • Introversion I für 18 Instrumente (1963) aleatorische und ausgeschriebene Fassung
  • Introversion II für 8 Instrumente (1964)
  • Scenario für Tonband (1965) 12,5 min, unveröffentlicht.
  • Streichtrio I für Violine, Viola und Violoncello (1965) 12 min.
  • Trio fluido für Klarinette, Viola und Schlagzeug (1966) 19 min.
  • Intérieur I für einen Schlagzeugsolisten (1965–66) 16 min.
  • Consolation I für 12 Stimmen und 4 Schlagzeuger (1967) 9 min.
  • Consolation II für 16 Vokalstimmen (gemischten Chor) (1968) 6 min.
  • temA für Flöte, Stimme (Mezzosopran) und Violoncello (1968) 16 min.
  • Notturno für kleines Orchester mit Violoncello-Solo (Musik für Julia) (1966–68) 19 min.
  • Air. Musik für großes Orchester mit Schlagzeug-Solo (1968-69/94) 20 min.
  • Pression für einen Cellisten (1969–70) 9 min.
  • Dal niente (Intérieur III) für einen Solo-Klarinettisten (1970) 17 min.
  • Guero. Studie für Klavier (1970/88) 5 min.
  • Kontrakadenz für großes Orchester (1970–71) 18 min.
  • Montage von Dal niente, Guero und Pression für Klarinette, Klavier und Violoncello (1971) unveröffentlicht
  • Gran Torso. Musik für Streichquartett (1971-72/78/88) 23 min.
  • Klangschatten – mein Saitenspiel für 48 Streicher und 3 Konzertflügel (1972) 28 min.
  • Fassade für großes Orchester (1973) 22 min.
  • Zwei Studien für Violine allein (1974) zurückgezogen
  • Schwankungen am Rand. Musik für Blech und Saiten (1974–75) 30 min.
  • Accanto. Musik für einen Soloklarinettisten mit Orchester (1975–76) 26 min.
  • Salut für Caudwell. Musik für zwei Gitarristen (1977) 26 min.
  • Les Consolations für Chor und Orchester (1967/78) 38 min.
  • Tanzsuite mit Deutschlandlied. Musik für Orchester mit Streichquartett (1979–80) 36 min.
  • Ein Kinderspiel. Sieben kleine Stücke für Klavier (1980) 15 min.
  • Harmonica. Musik für Orchester mit Solo-Tuba (1981–83) 31 min.
  • Mouvement (– vor der Erstarrung) für Ensemble (1982–84) 22 min.
  • Ausklang. Musik für Klavier und Orchester (1984–85) 52 min.
  • Dritte Stimme zu J. S. Bachs zweistimmiger Invention d-Moll BWV 775 für variable Besetzung (1985) 2 min.
  • Toccatina. Studie für Violine allein (1986) 5 min.
  • Staub. Für Orchester (1985–87) 20 min.
  • Allegro sostenuto. Musik für Klarinette/Baßklarinette, Violoncello und Klavier (1986–88) 33 min.
  • 2. Streichquartett „Reigen seliger Geister“ (1989) 28 min.
  • Tableau für Orchester (1988–89) 10 min.
  • ...zwei Gefühle...“, Musik mit Leonardo für Sprecher und Ensemble (1991–92) 23 min.
  • Das Mädchen mit den Schwefelhölzern. Musik mit Bildern (Musiktheater; 1988–96) 120 min.
  • Serynade für Klavier (1997–98) 30 min.
  • Nun für Flöte, Posaune und Orchester mit Männerstimmen (1997-99/2002) 40 min.
  • Sakura-Variationen über ein japanisches Volkslied für Saxophon, Schlagzeug und Klavier (2000) 6 min.
  • 3. Streichquartett „Grido“ (2001/02) 25 min.
  • Schreiben für Orchester (2003–04) 28 min.
  • Double (Grido II) für Streichorchester (2004; Bearbeitung seines 3. Streichquartetts) 23 min.
  • Concertini für Ensemble (2005) 42 min.
  • Got Lost... Musik für Stimme und Klavier (2007–08), Text: Friedrich Nietzsche und Fernando Pessoa, 26 min.
  • Berliner Kirschblüten. Ein Arrangement mit drei Variationen über ein japanisches Volkslied für Altsaxophon, Klavier und Schlagzeug (2008) – eine Fortführung der Sakura-Variationen über das japanische Volkslied "Sakura", ein Nebenwerk.
  • Neues Werk für 8 Hörner mit Orchester (2010–12)

Publikasjoner rediger

  • Musik als existentielle Erfahrung – Schriften [1959] 1966–1995 (red. Josef Häusler), Breitkopf & Härtel/Insel, Wiesbaden 1996, 2. opplag 2004, ISBN 3-7651-0247-4.
  • Struktur und Musikantik, nova giulianiad 6/85, Seite 92 ff.

Film rediger

  • "... zwei Gefühle ...": Der Komponist Helmut Lachenmann, Regi: Uli Aumüller, Tyskland 1996
  • "...Wo ich noch nie war": Der Komponist Helmut Lachenmann, Regi: Bettina Ehrhardt, Tyskland, 2006

Referanser rediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 3. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000014779, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Musicalics, Musicalics komponist-ID 80108[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Helmut Friedrich Lachenmann, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id lachenmann-helmut-friedrich[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 15. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Komponisten-Porträts: Bilder und Daten (1st edition)[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 124953948, besøkt 2. desember 2018[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.evs-musikstiftung.ch[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ «Konkret musikk» tar (de «konkrete») akustiske lyder som omgir oss og omdanner de til («abstrakte») elektroniske lyder. Ifølge Pierre Schaeffer, som lanserte begrepet i 1948, er dette akkurat motsatt av hva tradisjonell musikk gjør: omdanner abstrakte tegn til musikk (musique abstraite).
  10. ^ An die Stelle des starr punktuellen Klangs sollten bei meiner Musik Klangtypen verschiedener Art treten: Ein- und Ausschwingprozesse, Impulse, statische Farben, Fluktuationen, Texturen, Strukturen.
  11. ^ Lachenmann, Die gefährdete Kommunikation, 1973
  12. ^ http://www.bundespraesident.de/Amt-und-Funktion/Orden-und-Ehrungen-,12073/aktuelle-Ordensverleihungen.htm Arkivert 14. februar 2011 hos Wayback Machine.

Litteratur rediger

  • Jörn Peter Hiekel og Siegfried Mauser (red.): Nachgedachte Musik. Studien zum Werk von Helmut Lachenmann. Pfau-Verlag, Saarbrücken 2005, ISBN 3-89727-298-9.
  • Frank Hilberg: Die erste Oper des 21. Jahrhunderts? Helmut Lachenmanns "Das Mädchen mit den Schwefelhölzern", i: Neue Zeitschrift für Musik, 1997, hefte 4, s. 14-23.
  • Heinz-Klaus Metzger og Rainer Riehn (red.): Helmut Lachenmann. = Musik-Konzepte, bind. 61/62. edition text & kritik, München 1988, ISBN 3-88377-294-1.
  • Rainer Nonnenmann: Angebot durch Verweigerung: Die Ästhetik instrumentalkonkreten Klangkomponierens in Helmut Lachenmanns frühen Orchesterwerken. = Kölner Schriften zur Neuen Musik, bind. 8, Schott, Mainz 2000, ISBN 3-7957-1897-X.
  • Frank Sielecki: Das Politische in den Kompositionen von Helmut Lachenmann und Nicolaus A. Huber. Pfau-Verlag, Saarbrücken 2000, ISBN 3-89727-033-1.
  • Yuval Shaked: Helmut Lachenmanns 'Salut für Caudwell' – Eine Analyse, nova giulianiad 6/1985, s. 97 ff.
  • Tobias Werner: Möglichkeiten und Schwierigkeiten des Hörens von Helmut Lachenmanns Komposition „Das Mädchen mit den Schwefelhölzern“, Hochschule für Musik Weimar, 2005.
  • Ulrich Tadday (red.): Helmut Lachenmann. = Musik-Konzepte Neue Folge, bind. 146. edition text&kritik, München 2009, ISBN 3-86916-016-0

Eksterne lenker rediger