Wikipedia

Helikon

Se også Helikon (blåseinstrument)

Helikon (gammelgresk: Ἑλικών; moderne gresk Ελικώνας; latin: Helĭcon) er et skogkledd fjell i regionen Thespiai i den sørvestlige delen av det greske landskapet Boiotia (Viotía).[1] Fjellet er 1 749 moh og er lokalisert omtrentlig 10 km fra nordkysten av Korintbukta.

Helikon
Ελικών
Høyde 1 749 moh.
LandViotía i Hellas
FjellrekkePindos
Posisjonskart
Helikon ligger i Hellas
Helikon
Helikon
Ελικών
Helikon (Hellas)
Kart
Helikon
38°21′10″N 22°49′21″Ø

Helikonfjellet har stor betydning for gresk mytologi og religion, og prises av antikkens dikterne som hjem for musene (vitenskapens og kunstenes gudinner). I deres hellige lund på nordsiden av fjellet sprang kildene Hippokrēne og Aganippe fram, og disse var viet til musene. Poseidon ble i en hymne hyldet som «Helikons herre». På den østlige toppen av fjellet sto det et alter viet til Zevs (Zeus Helikonios). Nå ligger det et kapell viet til den hellige Elia der.

Gresk mytologi rediger

I gresk mytologi er det to kilder som er hellige for musene som var lokalisert her: Hippokrēne og Aganippe. Begge har «hest» (ἵππος híppos) i sine navn. I en beslektet myte ble kilden Hippokrēne skapt da den bevingede hest Pegasus (gresk: Πήγασος, Pegasos) rammet berget med sine hover, traff det med slik kraft at en vannkilde sprang fram på det stedet hvor den traff. På Helikonfjellet var også det stedet hvor Narkissos ble inspirert og forelsket i sitt eget speilbilde.[2]

Helikon og Hippokrēne var betraktet som en kilde for poetisk inspirasjon. På slutten av 600-tallet f.Kr. plasserte poeten Hesiod en referansene til musene på fjellet i begynnelsen av sitt diktverk Theogonien:

μουσάων Ἑλικωνιάδων ἀρχώμεθ᾽ ἀείδειν,
αἵθ᾽ Ἑλικῶνος ἔχουσιν ὄρος μέγα τε ζάθεόν τε
καί τε περὶ κρήνην ἰοειδέα πόσσ᾽ ἁπαλοῖσιν
ὀρχεῦνται καὶ βωμὸν ἐρισθενέος Κρονίωνος.
καί τε λοεσσάμεναι τέρενα χρόα Περμησσοῖο
ἢ Ἵππου κρήνης ἢ Ὀλμειοῦ ζαθέοιο
ἀκροτάτῳ Ἑλικῶνι χοροὺς ἐνεποιήσαντο
καλούς, ἱμερόεντας: ἐπερρώσαντο δὲ ποσσίν.
La oss begynne vår sang med å omtale Helikons muser,
de som har hevd på det veldige, hellige Helikonfjellet,
der hvor de danser omkring en skarlagensrød kilde på myke
føtter og omkranser alteret viet den store Kroniden.
Når de har badet og vasket sin dunmyke hus i Permessos
i Hippokrene, men òg i den hellige bekken Olmeios,
danser de herlige danser på Helikons høyeste tinder,
mens de med ynde beveger seg framover, lett på foten.[3]
 
Vannkilden Hippokrēne på Helikon.
 
Helikon eller Minervas besøk til musene, oljemaleri av Joos de Momper, tidlig 1600-tallet.

Senere i den samme teksten beskriver han et møte mellom seg selv og musene på Helikonfjellet hvor han hadde gjetet sauer da gudene ga ham en laurbærstav, symbolet på poetisk autoritet.[4] Helikon var således fra de eldste tider et symbol på poetiske inspirasjon. De andre navnene som omtales av Hesiod, Permessos og Olmeios, er uklare, om det er andre kilder eller andre navn på Hippokrēne. I De homeriske hymnene til Poseidon, også antatt å være fra 600-tallet f.Kr., men senere enn Hesiods, er en kort påkalling hvor guden er hilset som «herre av Helikon».[5]

I hans Aitia fortalte Kallimakhos, en poet fra 200-tallet f.Kr., om en drøm hvor han var ung på nytt og hadde en samtale med musene på Helikon,[6] og således fulgte i fotsporene til Hesiod. Han plasserte også Helikon i en episode hvor Tiresias pikant snublet over Athene som bader og blir øyeblikkelig blind, men på samme tid får han også evnen til å spå og komme med profeti, noe som innebærer at poesi og profeti er underforstått forbundet med hverandre.[7] Dog nevner Hesiod det samme da han fikk dikterevnen fra musene på Helikon: «... slik at jeg kunne bedømme det svunne og det som skal komme.» Det vil si at han skal kunne dikte om det som har vært og profetisk om det som vil skje.[8] Kanskje den romerske poet Ovid (43 f.Kr. – 17/18 e.Kr.) reflekterte over nettopp dette i hans Metamorfoser da han skrev at den romerske gudinnen Minerva besøkte musene på Helikonfjellet.[9]

Under innflytelse fra Hesiods tekster ble det i hellenistisk tid, om ikke tidligere, etablert kultsentre i Musenes dal, et fruktbart dalstrøk i nærheten av Thespiai og Askri.[10] De ble besøkt av den greske geografen Pausanias på 100-tallet e.Kr.[11] Han utforsket den hellige lund ved kilden Aganippe gjennomgående og etterlot en detaljert beskrivelse av den slik den var på hans tid. Han så bilder av Eufeme, musenes amme, og en kvinnelig ånd for gode varsler, lovprisninger og applaus, og av den legendariske poeten Linos «i et lite berg som hadde blitt bearbeidet til væremåten av en grotte», det vil si den religiøse anvendelsen av en grotte. I temenos, et adskilt område, var det statuer, en del gjort av kjente skulptører, av gudene Apollon og Dionysos og av berømte poeter. Fraværet av Homer ved Helikon er blitt påpekt av forfatteren Richard Hunter: «Tilstedeværelsen av Homer ville ha skjemmet selskapet, for tendensen til å se disse som rivaliserende figurer for det episke overherredømmet er velkjente i Kappestriden mellom Homer og Hesiod, deler som er avledet fra den klassiske perioden.»[12] Hesiod forteller selv i Arbeid og dager at han vant en trefot, eller en offertripod, og at han ga den som offergave til musene.[13] Denne offertripod var fortsatt, hevdes det, utstilt i Pausanias’ tid.

Tidlig og moderne tid rediger

Det poetiske bilde av Helikon som ble etablert av romerske poeter ble på nytt kulturell inspirasjon med renessansen og tidlig moderne tid. Selv så langt nord som i Nordland lot den norske dikterpresten Petter Dass seg prege:

 Till Helicons Bierge fra Helgelands schiær

It Svelgende dyb derimellem mon vær',

Moratzer og megen U-føre.  
Petter Dass i Giensvar paa Ole Nysteds Skrifvelse[14]

Den ungarske komponisten Leó Festetics opprettet Helikon museum i sin hjemby Keszthely som i musenes ånd hadde kunst, bibliotek og konsertsal.[15]

Den amerikanske poprockgruppen The Four Seasons utga albumet Helicon i 1977, med sangen «Helicon» hvor en tekstlinje slo fast at «Take me to Helicon, I want to write my song».[16]

Den irske forfatteren Seamus Heaney skrev et dikt kalt «Personal Helicon» hvor han har referanser til fortellingen om Narkissos og fjellets kilder.

Referanser rediger

  1. ^ Kerényi, Karl (1951): The Gods of the Greeks, s. 172
  2. ^ Grant, Michael; Hazel, John (1993): Who's Who in Classical Mythology. Oxford University Press, USA, opptrykk
  3. ^ Hesiod (2014): Theogonien, s. 31: 1–8.
  4. ^ Hesiod (2014): Theogonien, s. 32, 30–31: «Deretter rev de en gren fra et laurbærtre, én som var frodig; / den ble min stav før de pustet meg med gudegitt stemme...»
  5. ^ Kerényi, Karl (1951): The Gods of the Greeks
  6. ^ Kallimakhos, Aitia, notert av Hunter, Richard (2006): The Shadow of Callimachus: Studies in the Reception of Hellenistic Poetry at Rome, s. 16.
  7. ^ Hunter, Richard (2006), s. 17.
  8. ^ Hesiod (2014): Theogonien, s. 32, 32
  9. ^ Ovid (1977): Metamorphoses, bok V, 250–678, oversatt til engelsk av Frank Justus Miller (Loeb Classical Library, 3. utg.). Harvard University Press, Cambridge
  10. ^ Grimal, Pierre (1996): The Dictionary of Classical Mythology. Blackwell Publishing Limited
  11. ^ Pausanias: Description of Greece, ix.29.5 og videre.
  12. ^ Hunter (2006), s. 18f.
  13. ^ Hesiod (2014): Theogonien, s. 95, 656–656: «Jeg får nevne at jeg vant / sangkonkurransen og ble premiert med en trefot med hanker. / Trefoten lot jeg bli viet som gave til Helikons muser...»
  14. ^ Petter Dass i Giensvar paa Ole Nysteds Skrifvelse, Dokumentasjonsprosjektet
  15. ^ Festetics kastély Kesztely, Musicalics 2016
  16. ^ Ankeny, Jason : «The Four Seasons: Helicon», AllMusic

Litteratur rediger

  • Hesiod (2014): Theogonien. Arbeid og dager. Skjoldet, kommentert og gjendiktet av Aslak Rostad, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, ISBN 9788205446601
  • Hunter, Richard (2006): The Shadow of Callimachus: Studies in the Reception of Hellenistic Poetry at Rome, Cambridge University Press

Se også rediger

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Helikon&oldid=24130685»