Heinrich Lübke
Heinrich Lübke (født 14. oktober 1894 i Enkhausen i Sauerland i Westfalen, død 6. april 1972 i Bonn) var en tysk politiker (Deutsche Zentrumspartei, CDU). Han var landbruksminister fra 1953 til 1959 og Tysklands president fra 1959 til 1969.[10]
| Heinrich Lübke | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 14. okt. 1894[1][2][3][4] Sundern | ||
| Død | 6. apr. 1972[1][4][5][6] (77 år) Bonn[7] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, ingeniør | ||
| Utdannet ved | Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität | ||
| Ektefelle | Wilhelmine Lübke | ||
| Søsken | Friedrich Wilhelm Lübke | ||
| Parti | Deutsche Zentrumspartei Christlich Demokratische Union | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Gravlagt | Friedhof Enkhausen | ||
| Medlem av | K. D. St. V. Ascania Bonn | ||
| Utmerkelser | 22 oppføringer
Æresborger av Berlin (1962)
Rajamitrabhornordenen (1962)[8] Storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1957) Harnack-medaljen (1964) Order of Ojaswi Rajanya Storkors i særklasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1959) Storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden (1965) Storkors av Den islandske falkeorden Gran Cruz de la Orden Civil del Mérito Agrícola (1955)[9] Storkors av Republikken Italias fortjenstorden Æresborger av Bonn (1966) Jernkorset Pahlaviordenen Chula Chom Klao-ordenen Sikatuna-ordenen Tapperhetsordenen Salomo-ordenen Stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1957) Æresborgerskap (1965) Æresborgerskap (1968) Æresborgerskap (1968) Æresborgerskap (1968) | ||
| Nettsted | www | ||
| Ernærings-, landbruks- og forbrukerbeskyttelsesminister | |||
| 1953-1959 | |||
| Forgjenger | Wilhelm Niklas | ||
| Etterfølger | Werner Schwarz | ||
| Tysklands president | |||
| 1959–1969 | |||
| Forgjenger | Theodor Heuss | ||
| Etterfølger | Gustav Heinemann | ||
| Signatur | |||
 | |||
Lov og virke rediger
Bakgrunn, tidlig liv rediger
Lübke kom fra trange kår i Westfalen.[trenger referanse] Han var sønn av en skomaker og bonde fra Sauerland, og ble utdannet landmåler.[11] Han meldte seg til det militære og deltok i første verdenskrig som soldat, og avanserte til løytnants grad. Han ble tildelt Jernkorset i begge klasser.[12]
Etter å ha virket fra 1923 i Berlin for en pressgruppe som representerte småbønders interesser, ble han i 1930 medlem av det katolske Zentrumspartei.
Politisk virke rediger
I april 1932 ble han innvalgt for Zentrum i den prøyssiske Landdagen. Men etter den nazistiske maktovertakelsen i 1933 og påfølgende oppløsning av Zentrumspartei, ble Lübke anklaget for misbruk av offentlige midler.[trenger referanse] Han ble satt i fengsel, men løslatt etter 20 måneder da det ikke kunne fremlegges fakta som støttet de politisk motiverte anklagene.[trenger referanse]
Byggeprosjekter rediger
I 1937 fikk han en stilling i et boligbyggeselskap (Wohnungsbaugesellschaft), og derfra gikk han i 1939, rett før andre verdenskrigs utbrudd, over til et bygningsingeniørfirma ledet av arkitekten Walter Schlempp. Her ble han lagt merke til av Albert Speer og han fikk ansvar for noen større byggeprosjekter knyttet til Speers departement. Ett av disse var utvidelsen av Heeresversuchsanstalt Peenemünde (HVP) i Peenemünde, og flyvåpenets forskningssenter (Erprobungsstelle der Luftwaffe) i Peenemünde-West.[11]
Politiker i etterkrigstiden rediger
Etter krigen vendte Lübke tilbake til politikken, og ble medlem av det vest-tyske partiet CDU. Han ble landbruksminister i Nordrhein-Westfalen i 1947.
I 1953 utnevnte Konrad Adenauer ham til føderal landbruksminister i Bonn.[11]
Forbundspresident rediger
Han ble utvalgt av Adenauer som kandidat til den hovedsakelig seremonielle stilling som forbundspresident, vel for å sikre at Adenauers politiske planer ikke ble forstyrret av noen sterk egenrådige person i denne stilling.[trenger referanse] Lübke beseiret SPD-kandidaten Carlo Schmid og FDP-kandidaten Max Becker ved forbundspresidentvalget i 1959.
_1964,_MiNr_235.jpg)
Lübkes status som tidligere politisk fange under nasjonalsosialistenes styre var ham til gangs, og det var ikke før i 1966 at det fremkom anklager mot ham fra kilder med utgangspunkt i DDR at han i det minste hadde vært oppmerksom på at ble benyttet slavearbeidere under de byggeprosjekter han senere hadde ansvar for.[trenger referanse] Bygningsplaner med hans signatur over barakker som skulle oppsettes i konsentrasjonsleirer ble fremlagt for å intimere at han hadde et medansvar, men dette ble avvist i Vest-Tyskland som østtysk propaganda.[11] Ikke desto mindre var dette ansett som en potensiell trussel mot presidentembedets uangripelighet, og i 1958 kunngjorde Lübke at han ville fratre det påfølgende år.[trenger referanse] Han gikk da av tre måneder før hans presidentperiode egentlig utløp.
Etter politikken rediger
Det gikk tilbake med Lübkes helse. Hans intensjon å bo i Berlin i perioder kunne ikke virkeliggjøres. Lübke, som hadde et privat bibliotek med ca 5.000 bøker,[trenger referanse] klarte heller ikke å dyrke sine vitenskapelige hobbyer: Komparativ lingvistikk og mikrobiologi.
Hans partikamerater ignorerte ham, om ikke de direkte unngikk ham.[trenger referanse] Hans etterfølger i presidentembedet, Gustav Heinemann, holdt imidlertid kontakten. Reiser til Tenerife høsten 1969 og i juletiden 1970 og 1971 gav ingen helselindring. Progressiv cerebral sklerose ble stadig mer merkbar,og førte til språkforstyrrelser og kortvarig hukommelsestap. I retrospekt ble det klart at denne sykdommen hadde startet flere år tidligere, og dette forklarte presidentens fremtreden i den senere fase av hans embedstid.[trenger referanse] I november 1971 besøkte han sitt fødested i Enkhausen en siste gang.
Lübke døde 6. april 1972 i en alder av 77 år i Bonn.
Referanser rediger
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118575015, besøkt 16. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000002572, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 37353[Hentet fra Wikidata]
- ^ filmportal.de, Filmportal-ID 27ab34c1ed1a4d71a454029985fae677, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Grunnleggende data om medlemmene av Forbundsdagen, katalogkode 11001385, besøkt 13. april 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.ratchakitcha.soc.go.th[Hentet fra Wikidata]
- ^ BOE ID BOE-A-1955-18057[Hentet fra Wikidata]
- ^ Deutschland, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Heinrich Lübke». www.hdg.de. Besøkt 12. november 2016.
- ^ a b c d Die Zeit: "Der Fall Lübke" (2007)
- ^ «Heinrich Lübke (1894-1972) - Find A Grave...». www.findagrave.com (engelsk). Besøkt 14. april 2021.
Litteratur rediger
- (de) Rudolf Morsey: «Lübke, Heinrich.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 15, Duncker & Humblot, Berlin 1987, ISBN 3-428-00196-6, s. 442–444 (digitalisering).
- Rudolf Morsey: Heinrich Lübke. eine politische Biographie. Schöningh, Paderborn [u. a.] 1996, ISBN 3-506-75776-8
- Dirk van Laak: Adrette Fassade. Rudolf Morsey stilisiert Heinrich Lübke zum tragischen Helden. In: Die Zeit, Nr. 52/1996; Rezension
- Werner Pieper: Die 13 Leben des Heinrich Lübke. Verblüffende biografische Fundstücke aus dem Leben eines deutschen Biedermanns. Pieper und The Grüne Kraft, Löhrbach im Odenwald 2004, ISBN 978-3-922708-22-3. (Der grüne Zweig Band 240)
- Alois Vogel, Regine Deitermann, Kristian Frigelj, Peter Weigert, Horst-Werner Hartelt: Vier Bundespräsidenten aus Nordrhein-Westfalen (= Schriften des Landtags Nordrhein-Westfalen – Band 15), Düsseldorf 2004 (hier: Regine Deitermann über Heinrich Lübke).