Wikipedia

Heidelbergmennesket

utdødd menneskeart

Heidelbergmennesket (Homo heidelbergensis) er en utdødd menneskeart innenfor slekten homo. Den regnes som en del av den bredere kategorien arkaiske mennesker, som eksisterte forut for homo sapiens eller moderne mennesker. Artens navn er oppkalt etter det første funnstedet i nærheten av Heidelberg i Tyskland. I 1907 oppdaget arbeideren Daniel Hartmann restene av et kjevebein på et grustak, og i 1908 ble arten navngitt av den tyske antropologen Otto Schoetensack ved Universitetet i Heidelberg.

Heidelbergmennesket
Nomenklatur
Homo heidelbergensis
Schoetensack, 1908
Populærnavn
Heidelbergmennesket
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenPrimater
OverfamilieMenneskeaper
FamilieStore aper
SlektMenneskeslekten
Økologi
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: Afrika, Europa

Siden den gang er det blitt gjort funn av arten flere steder i Europa, såvel som i Afrika og Midtøsten. Heidelbergmennesket antas å være en felles stamfar for både neandertalere og homo denisova i det nordlige Asia. Det er også foreslått at den kan være stamfaren for moderne mennesker.[1] Denne menneskearten har sitt navn fra et tidlig funnsted, Heidelberg i Tyskland, hvor det er gjort funn av et 609 000 år gammelt kjevebein og redskaper i bein og stein. Kanskje brukte de også ild.[2]

Utbredelse rediger

Heidelbergmenneskene levde i Afrika og Europa, og Midtøsten fra om lag 600 000 til 200 000 år siden.[3] Midtøsten var trolig en migrasjonsrute fra Afrika.

Funn i Europa omfatter underkjeven fra Mauer – som ble oppdaget i Mauer nær Heidelberg i Tyskland, Steinheimskallen – som ble oppdaget i Steinheim an der Murr, like nord for Stuttgart, Aroeira 3 som ble oppdaget i Portugal og Boxgrovemennesket, som er oppdaget i Sussex i England. I Midtøsten er Gallileamannen fra Mugharet el-Zuttiyeh i Israel regnet til heidelbergmennesket.

Funn i Afrika omfatter Kabwe 1 fra Kabwe i Zambia, Bodokraniet fra Bodo D'ar, i dalen til elven i Awash, Etiopia, Ndutu skallen fra det innsjøen Ndutu i nordlige Tanzania og Saldanhamennesket fra Sør-Afrika. Funnene i Afrika klassifiseres også som homo rhodesiensis som er en underart av heidelbergmennesket.

Taksonomi rediger

Forskningshistorie rediger

Det første fossilet, Mauer 1, var et kjevebein som ble oppdaget i 1907 av grusarbeideren Daniel Hartmann (1854–1952). Funnstedet var et grustak i kommunen Mauer i storhertugdømmet Baden, omkring 10 km sørøst for Heidelberg. I 1908 ble en vitenskapelig publikasjon utgitt av den tyske antropologen Otto Schoetensack (1850–1912) ved Universitetet i Heidelberg. Publikasjonen var en artsbeskrivelse, og fastslo at kjeven hadde tilhørt en egen art som var yngre enn homo erectus, men eldre enn neandertalerne. Schoetensack introduserte artsnavnet homo heidelbergensis.[4]

 
Replika av Steinheimskallen.
Foto: NobbiP (7. september 2006)

Han definerte dette som en ny art på grunn av kjevebeinets arkaiskhet — spesielt på grunn av dets enorme størrelse — og det var på denne tiden den hittil eldste menneskelige kjeve blant europeiske fossiler. I 2010 ble kjeven radiometrisk datert til en alder på 609 000 ± 40 000 år.[5]

Kjeven er godt bevart, og mangler bare de venstre premolarer, deler av første venstre jeksel, tuppen av venstre coroniode prosess i kjevehenget. Fragmenter av kjevens midterste seksjon ble funnet i to deler og ble limt sammen. Kjeven synes å ha tilhørt en ung voksen; dette går frem av en liten slitasje i tredje molar.[6]

I 1933 oppdaget Karl Sigrist (1885–1986) Steinheimskallen i midten av et 15 meter høyt grustak i Sigristschen Kiesgrube i nærheten av Steinheim an der Murr i Oberamt Marbach, 20 km nord for Stuttgart. Skallen antas å ha tilhørt en 25 år gammel kvinne som levde for mellom 250 000 og 350 000 år siden.[7] Dette var det andre funnet i Tyskland og i Europa som sådan.

I 1993 oppdaget arkeologen Mark Roberts (f. 1961) og hans team fra Institute of Archeology ved University College London tre fossiler i Boxgrove i Sussex, England. Fossilene av Boxgrovemennesket er datert til å være omkring 500.000 år gamle, og antas å ha tilhørt homo heidelbergensis. Fossilene består av en del av et skinneben (tibia) og to tenner. Skinnebeinet er fra en voksen velbygd mann med en høyde på 177–182 cm, og tennene er trolig fra samme individ.[8]

I 2014 ble menneskekranium Aroeira 3 oppdaget i Aroeirahulen i Portugal. Det er ~400 000 år gammelt og er det tidligste spor av mennesker i Portugal. Kraniet tilhører homo heidelbergensis.[9]

I 1925 ble Galileamennesket oppdaget i Mugharet el-Zuttiyeh i Israel. I 1939 ble det kategorisert av Arthur Keith (1866–1955) og Theodore D. McCown (1908–1969) som palaeoanthropus palestinensis.[10] I dag er det klassifisert som homo heidelbergensis.[11][12] Kraniet har en alder på mellom 200.000 og 500.000 år.

 
Replika av Kabwe 1.
Foto: Nachosan (18. august 2010)

I 1921 ble kraniet Kabwe 1 oppdaget av den sveitsiske gruvearbeideren Tom Zwiglaar i Kabwe, Zambia (på denne tiden Broken Hill, nordlige Rhodesia). Det ble definert som tilhørende arten homo rhodesiensis, av den engelske paleontologen Arthur Smith Woodward (1864–1944).[13] Kraniet mellom 274,000 og 324,000 år gammelt.

Saldanhakraniet ble funnet i 1953 i Sør-Afrika, og er estimert til å være omkring 500,000 år gammelt.[14]

I 1973 ble Ndutukraniet oppdaget på den vestlige kyststripe av Ndutusjøen, en sodasjø i Serengeti, som er nabo til Maseksjøen og Main Gorge i Olduvai. Det ble også funnet verktøy. En absolutt datering og racemisk datering har gitt en alder på 500,000 og 600,000 år.[15]

I 1976 ble Bodokraniet oppdaget i Bodo D'ar, i dalen til elven i Awash i Etiopia. Det er 600,000 år gammelt,[16] og ble funnet av en ekspedisjon ledet av Jon Kalb.[17] Kraniet er kategorisert som tilhørende homo heidelbergensis,[18] og har egenskaper som representerer en overgangsform mellom homo ergaster / erectus og homo sapiens.[19]

Klassifiseringens historie rediger

Heidelbergmennesket og homo rhodesiensis var to av mange foreslåtte arter av homo i mellompleistocen som ble beskrevet i første halvdel av det 20. århundre. I 1950-årene omtalte Ernst Mayr (1904–2005) et «forvirrende mangfold av navn», og bestemte seg for å definere kun tre arter av homo: Homo transvaalensis (australopithecine), homo erectus (som inkluderte Heidelbergmennesket) og homo sapiens (moderne mennesker og neanderthalere). Selv om han senere endret oppfatning om australopithecine, ved å anerkjenne australopithecus, ble hans kategorisering vidt anerkjent i de påfølgende tiår.[20]

 
Bodokraniet

Kategoriseringen av homo heidelbergensis som homo erectus ble benektet av den amerikanske antropologen Francis Clark Howell (1925–2007) i 1960. I 1974 påpekte den britiske antropologen Chris Stringer (f. 1947) likheter mellom Kabwe 1 og den greske Petralonakraniet på den ene siden og kraniene til moderne mennesker og neandertalere på den andre siden. Stringer betegnet de to førstnevnte som homo sapiens sensu lato («i videste forstand»). I 1979 fant Stringer og den finske antropologen Björn Kurtén (1924–1988) ut at Kabwe 1 og Petralonakraniet er knyttet til Cromer-komplekset liksom Mauer 1, og postulerte at disse tre befolkninger var beslektet med hverandre. De argumenterte for at de tilhørte homo (sapiens?) heidelbergensis eller homo (sapiens?) rhodesiensis.[21]

Videre arbeide som var påvirket av Stringer, palaeoantropologen Ian Tattersall (f. 1945), og evolusjonsbiologen Phillip Rightmire påviste enda flere forskjeller mellom Heidelbergmennesket og homo erectus sensu stricto («i streng forstand»).[22] Idag er klassifiseringen homo heidelbergensis derfor alment akseptert. Det palaeontologiske institutt ved Universitetet i Heidelberg, hvor Mauer 1 har blitt oppbevart siden 1908, endret merkelappen fra homo erectus heidelbergensis til homo heidelbergensis i 2015.[23]

I 2010 prøvde den amerikanske fysiske antropologen Jeffrey H. Schwartz (f. 1948) og Tattersall å klassifisere også Dalimennesket og homininene fra Jinniushan, Kina — som homo heidelbergensis.[20] Dette er ikke alment akseptert. I 2008 ble fossile funn av homo denisova oppdaget i Sibir; det er nå postulert at disse asiatiske funnene kan representere samme eller en beslektet art.[21] De nevnte funn og andre asiatiske funn slik som Hualongmennesket, homo longi eller det indiske Narmadamennesket, forblir derfor fortsatt en gåte.[24]

I Sima de los Huesos i det arkeologiske funnstedet Atapuerca, Spania, begynte de spanske palaeontologene Emiliano Aguirre (1925–2011), José María Basabe og Trinidad Torres utgravninger av arkaiske mennesker i 1976. I 1990 var det funnet rester av omkring 600 mennesker, og i 2004 hadde antallet vokst til omkring 4,000. Dette representerer minst 28 individer, herav et barn og flere ungdommer.[25] I 1997 ble disse kategorisert som homo heidelbergensis av den spanske palaeoantropologen Juan Luis Arsuaga (f. 1954), men i 2014 trakk han dette utsagnet tilbake. De er nå klassifisert som neanertalere.[26]

«Rotet i midten» rediger

 
Galileakraniet i Israel Museum

Mellompleistocen har blitt omtalt som «rotet i midten» (muddle in the middle), fordi klassifiseringen av arkaiske mennesker i denne perioden er svært omdiskutert. Forfedrene til moderne mennesker og neanderthalere delte seg i denne perioden, og homo heidelbergensis betraktes vanligvis som denne felles stamfaren.[27][24] Det er også omdiskutert om homo heidelbergensis i Europa er samme art som homo rhodesiensis i Afrika.[28][29][30][31]

Homo rhodesiensis betraktes også som forgjengeren til arkaisk homo sapiens. Mauer 1 har mange trekk som mangler i funn av heidelbergmennesket fra Afrika. Dette gir grunn til å hevde at homo rhodesiensis var en egen søsterart av heidelbergmennesket som ikke var direkte koblet til samme utviklingslinje.[24]

Det finnes også funn fra Mellompleistocen i Europa som verken kan kategoriseres som homo erectus, homo heidelbergensis eller neandertalere. Eksempler er homo cepranensis, archanthropus, Mala Balanica mennesket og Tautavelmennesket. Dette er morfologiske overgangsformer mellom homo erectus og homo heidelbergensis som er vanskelig å plassere i ovennevnte kategorier. Det har derfor blitt foreslått at det må ha vært flere menneskearter og flere utviklingsliner i Europa.[32] I 2015 forslo Marie Antoinette de Lumley at disse overgangsformene har blitt spaltet av som en egen underart av homo erectus. Tautavelmennesket ble eksempelvis betegnet som homo erectus tautavelensis.[22]

 

I 2018 foreslo Mirjana Roksandic og hennes kollegaer å bruke benevnelsen homo heidelbergensis til bare å gjelde funn uten noen neanderthalertrekk.[33] Problemet med denne tilnærmelsen er at det ikke er noe klart definert morfologisk skille mellom den yngste representant for Heidelbergmennesket (nemlig Steinheimskallen) og de tidligste kjente neanderthalere (individene fra Sima de los Huesos, funn i Biache-Saint-Vaast, Frankrike, neanderthalerne fra Ehringsdorf, Tyskland og saccopastorekraniene fra Italia).[34]

I 2021 foreslo den canadiske paleantropologen Mirjana Roksandic og hennes kolleger å omdøpe homo rhodesiensis til homo bodoensis, og kalle arten opp etter Bodokraniet. De mente at navnet rhodesiensis, til ære for den engelske diamantmagnaten Cecil Rhodes (1853–1902), var nedverdigende for den sorte befolkningen i Sør-Afrika.[35]

Hun foreslo også å fullstendig fjerne benevnelsene homo heidelbergensis og homo rhodesiensis. Hun forslo å klassifisere alle funn av homo heidelbergensis i Europa som neanderthalere, og bruke betegnelsen homo bodoensis om afrikanske funn samt flere funn av arkaiske mennesker i Europa (de morfologiske mellomformene nevnt ovenfor). Homo bodoensis er ifølge dette synet en forgjenger til moderne mennesker, men er ikke en felles stamfar til moderne mennesker og neanderthalere. De morfologiske mellomformene mellom homo erectus og homo heidelbergensis hevdet hun ble forårsaket av periodiske migrasjoner homo bodoensis inn i Europa som blandet seg med den europeiske befolkning.[36]

Chris Stringer og flere har avvist denne taksonomiske anbefaling, fordi den ikke løser opp i det grunnleggende problemet med «rotet i midten». I stedet innføres bare en ny forvirring. Dessuten krenker den reglene for biologisk nomenklatur[37][38]

Beskrivelse rediger

Heidelbergmennesket hadde et kranium på 1 225-1 300 cm³, langt større enn forgjengeren Homo ergaster (600-910 cm³), og ikke så mye mindre enn neandertalerne (1 125-1 550 cm³). Kraniet hadde store øyenbrynsben, lavt panneben og tykk hodeskalle. Dette tydet på at feste for store tyggemuskler hadde stor fysiologisk betydning.[39]

I størrelse viser ny forskning, gjort på cirka 500 000 år gamle beinrester som stammer fra provinsen Burgos i Spania, at heidelbergmennesket var noe mer høyreist enn neandertalerne.[40]

Det antas at Homo heidelbergensis ga opphav til en ny art – Homo neanderthalensis – i Europa omkring 400 000 år siden, og at populasjonen i Afrika ga opphav til Homo sapiens bare litt senere. En felles stamfar kan kanskje dateres til 500-600 000 år tilbake.

Referanser rediger

  1. ^ Klein, side 114-116.
  2. ^ Klein, side 116.
  3. ^ Klein, side 86.
  4. ^ Harvati, K. (2007). «100 years of Homo heidelbergensis – life and times of a controversial taxon» (PDF). Mitteilungen der Gesellschaft für Urgeschichte. 16: 85. 
  5. ^ Günther A. Wagner et al.: Radiometric dating of the type-site for Homo heidelbergensis at Mauer, Germany. In: PNAS, Band 107, Nr. 46, 2010, S. 19726–19730, doi:10.1073/pnas.1012722107
  6. ^ Mounier, A.; Marchal, F.; Condemi, S. (2009). «Is Homo heidelbergensis a distinct species? New insight on the Mauer mandible». Journal of Human Evolution. 56 (3): 219–246. PMID 19249816. doi:10.1016/j.jhevol.2008.12.006. 
  7. ^ uni-stuttgart.de, Historisches Institut, Ur- und Frühgeschichte «Mauer an der Elsenz und Steinheim an der Murr – Urmenschen-Fundstätten in Baden-Württemberg von Weltrang».
  8. ^ Roberts, M. B.; Stringer, C. B.; Parfitt, S. A. (1994). «A hominid tibia from Middle Pleistocene sediments at Boxgrove, UK». Nature. 369 (6478): 311–313. Bibcode:1994Natur.369..311R. PMID 8183368. doi:10.1038/369311a0. 
  9. ^ Joan Daura Arkivert 18. mars 2017 hos Wayback Machine. et al.: New Middle Pleistocene hominin cranium from Gruta da Aroeira (Portugal). In: Proceedings of the National Academy of Sciences (PNAS) Online pre-release, 13. mars 2017.
  10. ^ The stone age of Mount Carmel : report of the Joint Expedition of the British School of Archaeology in Jerusalem and the American School of Prehistoric Research, 1929–1934, p. 18
  11. ^ Cartmill, Matt; Smith, Fred H. (2009). [Heidelbergmennesket fra Google Books The Human Lineage] Sjekk |url=-verdien (hjelp). John Wiley & Sons. s. 320. ISBN 978-0471214915. 
  12. ^ Pettitt, Paul (2013). [Heidelbergmennesket fra Google Books The Palaeolithic Origins of Human Burial] Sjekk |url=-verdien (hjelp). Routledge. s. 59. Rabett, Ryan J. (2012). [Heidelbergmennesket fra Google Books Human Adaptation in the Asian Palaeolithic: Hominin Dispersal and Behaviour during the Late Quaternary] Sjekk |url=-verdien (hjelp). Cambridge University Press. s. 90. 
  13. ^ «The African Origin of Homo sapiens». A Companion to Paleoanthropology. John Wiley & Sons. 2012. ISBN 9781118332375. 
  14. ^ Wood, Bernard (31. mars 2011). Wiley-Blackwell Encyclopedia of Human Evolution, 2 Volume Set. ISBN 9781444342475. 
  15. ^ Mturi, A A (August 1976). “New hominid from Lake Ndutu, Tanzania”. Nature 262: 484-485.
  16. ^ «Bodo – Paleoanthropology site information». Fossilized org. Besøkt 9. desember 2015. 
  17. ^ «Bodo Skull and Jaw». Skulls Unlimited. Arkivert fra originalen . Besøkt 9. desember 2015. 
  18. ^ «Bodo fossil». Britannica Encyclopedia. Besøkt 9. desember 2015. 
  19. ^ «Meet Bodo and Herto There is some discussion around the species assigned to Bodo». Nutcracker Man. 7. april 2015. 
  20. ^ a b Schwartz, J. H.; Tattersall, I. (2010). «Fossil evidence for the origin of Homo sapiens». American Journal of Physical Anthropology. 143 (S51): 96–98; 101–103. PMID 21086529. doi:10.1002/ajpa.21443. 
  21. ^ a b Stringer, C. B. (2012). «The status of Homo heidelbergensis (Schoetensack 1908)». Evolutionary Anthropology. 21 (3): 101–104. PMID 22718477. doi:10.1002/evan.21311. 
  22. ^ a b de Lumley, M.-A. (2015). «L'homme de Tautavel. Un Homo erectus européen évolué. Homo erectus tautavelensis». L'Anthropologie. 119 (3): 344–346. doi:10.1016/j.anthro.2015.06.001. 
  23. ^ «Homo heidelbergensis» (tysk). Sammlung des Instituts für Geowissenschaften. Besøkt 29. november 2015. 
  24. ^ a b c Buck, L. T.; Stringer, C. B. (2014). «Homo heidelbergensis». Current Biology. 24 (6): R214–R215. PMID 24650901. doi:10.1016/j.cub.2013.12.048. 
  25. ^ de Castro, J. M. B.; Martínez, I.; Gracia-Téllez, A.; Martinón‐Torres, M.; Arsuaga, J. L. (2020). «The Sima de los Huesos Middle Pleistocene hominin site (Burgos, Spain). Estimation of the number of individuals». The Anatomical Record. 304 (7): 1463–1477. PMID 33099880. doi:10.1002/ar.24551. 
  26. ^ Meyer, M.; Arsuaga, J.-L.; de Filippo, C.; m.fl. (2016). «Nuclear DNA sequences from the Middle Pleistocene Sima de los Huesos hominins». Nature. 531 (7595): 504–507. Bibcode:2016Natur.531..504M. PMID 26976447. doi:10.1038/nature17405. 
  27. ^ Stringer, Chris (2012). «Comment: What makes a modern human». Nature. 485 (7396): 33–35 [34]. Bibcode:2012Natur.485...33S. PMID 22552077. doi:10.1038/485033a. 
  28. ^ Grün, Rainer; Pike, Alistair; McDermott, Frank; Eggins, Stephen; Mortimer, Graham; Aubert, Maxime; Kinsley, Lesley; Joannes-Boyau, Renaud; Rumsey, Michael; Denys, Christiane; Brink, James; Clark, Tara; Stringer, Chris (1. april 2020). «Dating the skull from Broken Hill, Zambia, and its position in human evolution» (PDF). Nature. 580 (7803): 372–375. Bibcode:2020Natur.580..372G. PMID 32296179. doi:10.1038/s41586-020-2165-4. 
  29. ^ White, Tim D.; Asfaw, B.; DeGusta, D.; Gilbert, H.; Richards, G. D.; Suwa, G.; Howell, F. C. (2003). «Pleistocene Homo sapiens from Middle Awash, Ethiopia». Nature. 423 (6491): 742–747. Bibcode:2003Natur.423..742W. PMID 12802332. doi:10.1038/nature01669. 
  30. ^ Asfaw, Berhane (2005). «A new hominid parietal from Bodo, middle Awash Valley, Ethiopia». American Journal of Physical Anthropology. 61 (3): 367–371. PMID 6412559. doi:10.1002/ajpa.1330610311. 
  31. ^ Rightmire, G. Philip (2005). «The Lake Ndutu cranium and early Homo sapiens in Africa». American Journal of Physical Anthropology. 61 (2): 245–254. PMID 6410925. doi:10.1002/ajpa.1330610214. 
  32. ^ de Castro, J. M. B.; Martinón‐Torres, M.; Arsuaga, J. L.; Carbonell, E. (2017). «Twentieth anniversary of Homo antecessor (1997–2017): a review». Evolutionary Anthropology. 26 (4): 164. PMID 28815959. doi:10.1002/evan.21540. 
  33. ^ Roksandic, Mirjana; Radović, Predrag; Lindal, Joshua (februar 2018). «Revising the hypodigm of Homo heidelbergensis: A view from the Eastern Mediterranean». Quaternary International. 466: 66–81. Bibcode:2018QuInt.466...66R. doi:10.1016/j.quaint.2017.10.013. 
  34. ^ Rightmire, G. Philip (1998). «Human Evolution in the Middle Pleistocene: The Role of Homo heidelbergensis» (PDF). Evolutionary Anthropology. 6 (6): 218–227. doi:10.1002/(SICI)1520-6505(1998)6:6<218::AID-EVAN4>3.0.CO;2-6. 
  35. ^ Roksandic, Mirjana; Radović, Predrag; Wu, Xiu‐Jie; Bae, Christopher J. (28. oktober 2021). «Resolving the “muddle in the middle”: The case for Homo bodoensis sp. nov». Evolutionary Anthropology: 20–29. doi:10.1002/EVAN.21929. Wikidata Q109321060. 
  36. ^ Roksandic, M.; Radović, P.; Wu, X.‐J.; Bae, C. J. (2021). «Resolving the "muddle in the middle": The case for Homo bodoensis sp. nov.». Evolutionary Anthropology. 31 (1): 20–29. PMID 34710249. doi:10.1002/evan.21929. 
  37. ^ Delson, E.; Stringer, C. (2022). «The naming of Homo bodoensis by Roksandic and colleagues does not resolve issues surrounding Middle Pleistocene human evolution». Biology Letters. 17 (1). doi:10.1098/rsbl.2020.0754. 
  38. ^ Sarmiento, E.; Pickford, M. (2022). «Muddying the muddle in the middle even more». Evolutionary Anthropology. doi:10.1002/evan.21952. 
  39. ^ Klein, side 90-91.
  40. ^ José-Miguel Carretero, Laura Rodríguez, Rebeca García-González, Juan-Luis Arsuaga, Asier Gómez-Olivencia, Carlos Lorenzo, Alejandro Bonmatí, Ana Gracia, Ignacio Martínez, Rolf Quam (2012): «Stature estimation from complete long bones in the Middle Pleistocene humans from the Sima de los Huesos, Sierra de Atapuerca (Spain)» i: Journal of Human Evolution, Volume 62, Issue 2, Februar 2012, s. 242-255

Litteratur rediger

  • Klein, Richard (2005). «Hominin Dispersals in the Old World». I Scarre, Chris. The Human Past - World Prehistory & the Development of Human Societies. Thames & Hudson. ISBN 0 500 28531 4 , ISBN 9780500285312 Sjekk |isbn=-verdien: invalid character (hjelp). 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Heidelbergmennesket&oldid=23144266»