Hasso von Manteuffel

tysk politiker

Hasso Eccard Freiherr von Manteuffel (18971978) var en tysk friherre, general under andre verdenskrig, og senere politiker i Forbundsrepublikken Tyskland. Under andre verdenskrig var han panserkommandør, ble anerkjent for sine taktiske evner og var én av bare 27 mottagere av Jernkorsets ridderkors med ekeløv, sverd og briljanter. Han deltok ved vestfronten under første verdenskrig.

Hasso von Manteuffel
General Hasso von Manteuffel
Født14. jan. 1897[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Potsdam, Brandenburg
Død24. sep. 1978[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (81 år)
Reith im Alpbachtal, Tyrol
BeskjeftigelsePolitiker, offiser Rediger på Wikidata
Embete
  • Medlem av den tyske forbundsdagen (2nd German Bundestag, 1953–1957) Rediger på Wikidata
PartiFreie Demokratische Partei
Deutsche Partei
NasjonalitetTyskland
UtmerkelserJernkorsets ridderkors med ekeløv, sverd og briljanter
TroskapKeiserriket Tysklands flagg Tyske keiserriket til 1918
Tysklands flagg Weimarrepublikken til 1933
Tysklands flagg Tyskland til 1945
Tysklands flagg Vest-Tyskland
VåpenartDen tyske keiserlige hær
Tjenestetid19081945
Militær gradGeneral der Panzertruppe
EnhetKaiserliche Armee Kaiserliche Armee
Weimarrepublikken Reichswehr
Wehrmacht Wehrmacht Heer
Bundeswehr Bundeswehr
Deltok iFørste verdenskrig
Andre verdenskrig

Etter andre verdenskrig var han aktiv i det politiske liv og var medlem av Forbundsdagen fra 1953 til 1957. Han gikk tidlig inn for gjenopprustning av Vest-Tyskland som et bidrag til det vestlige forsvarsalliansen og var FDPs forsvarspolitiske talsmann. Det tyske forsvarets nye navn Bundeswehr var hans forslag.

Bakgrunn rediger

Manteuffel ble født i en prøyssisk adelig familie som sønn av Hasso og Susanne von Manteuffel. I 1908 ble han kadett ved militærakademiet og befordret til offiser i et husarregiment den 22. februar 1916. Han deltok ved vestfronten i første verdenskrig i det 3. husarregiments 5. skvadron, underlagt 6. prøyssiske infanteridivisjon. Her ble han skadet den 12. oktober samme år under kamper i Frankrike. Etter å ha kommet seg ble han satt inn i aktiv tjeneste igjen i februar 1917 ved divisjonens generalstab.

Mellomkrigstiden rediger

Under de voldelige, politiske kampene i Tyskland i slutten av 1918 fikk han i oppdrag å bevokte broen over Rhinen ved Köln mot de revolusjonære og muliggjorde dermed en sikker tilbaketrekning for styrkene fra Frankrike og Belgia tilbake til Tyskland. Etter at den keiserlige hæren gikk i oppløsning, gikk han inn i et frikorps i januar 1919. Etter opprettelsen av Reichswehr under Weimarrepublikken ble Manteuffel knyttet til det 25. kavaleriregiment ved Rathenow i mai 1919. Han ble gift med Armgard von Kleist, niese av Ewald von Kleist, den 23. juni 1921, og de fikk to barn. Under begynnelsen av 1920-årene var han skvadronsjef ved det 3. prøyssiske bergregiment og ble senere regimentets adjutant. 1. februar 1930 ble han sjef for den tekniske skvadronen.

Han ble overført til det 17. bayerske bergregiment i Bamberg den 1. oktober 1932, hvor han tjenestegjorde som skvadronssjef. To år senere, den 1. oktober 1934, ble han overført til bergregimentet Erfurt. Et år senere, den 15. oktober 1935, ble han sjef for den 2. motorsykkelgeværbataljon i Heinz Guderians 2. panserdivisjon. Fra 1936 til 1937 var han major ved staben i 2. panserdivisjon og instruktør for kadetter. 25. februar 1937 ble han knyttet til pansertroppkommandoen ved Hærens overkommando og 1. februar 1939 utnevnt til professor ved pansertroppskole II i Berlin-Krampnitz, hvor han arbeidet frem til 1941. Ved utbruddet av andre verdenskrig var han oberstløytnant.

Andre verdenskrig rediger

1. mai 1941 ble han utnevnt til sjef 1. bataljon i det 7. geværregiment tilhørende 7. panserdivisjon. Han tjenestegjorde i Hermann Hoths pansergruppe 2 i armégruppe sentrum under operasjon Barbarossa. Den 25. august 1941 overtok han kommandoen over det 6. geværregiment i 7. panserdivisjon og ble forfremmet til oberst 1. oktober. Etter harde kamper rundt Moskva vinteren 1941/1942, hvor Manteuffel mottok Jernkorsets ridderkors for forsvaret av noen strategisk viktige broer, ble den 7. panserdivisjon overført til Frankrike for rekonvalesens i mai 1942. 15. juli samme år, mens divisjonen fremdeles befant seg i Frankrike, ble Manteuffel utnevnt til sjef for den 7. pansergrenaderbrigade i 7. panserdivisjon.

I begynnelsen av 1943 ble han sendt til Afrika, hvor han ble sjef for divisjon «von Manteuffel» underlagt Hans-Jürgen von Arnims 5. panserarmé i Erwin Rommels Afrikakorps, hvor Manteuffel deltok i forsvarsoperasjoner under Tunisia-felttoget. Hans motoffensiver lyktes flere ganger å slå britene tilbake. Under harde kamper kollapset han av utmattelse den 31. mars og ble evakuert hjem til Tyskland. Mens han kom til hektene ble han forfremmet til generalmajor for innsatsen i Afrika.

Tilbake i aktiv tjeneste ble han sjef for den 7. panserdivisjon den 22. august 194, og kom dermed tilbake til østfronten, hvor tyskernes stilling var prekær etter slaget ved Kursk og Den røde armés vellykkede motoffensiv. Manteuffel ble skadet i et sovjetisk luftangrep den 26. august 1943, men valgte å fortsette som divisjonssjef i Ukraina. Etter harde kamper i Kharkov, Belgorod og ved Dnjepr-elven lyktes det ham å stanse den sovjetiske offensiven. I slutten av november gjenerobret han Zhitomir og reddet den nesten omringede 8. panserdivisjon nord for byen.

Som følge av dette ble han utnevnt til sjef for den prominente pansergrenaderdivisjonen «Großdeutschland» 1. februar 1944. Han deltok i en rekke intense forsvarskamper vest for Kirovograd, trakk seg tilbake gjennom Ukraina og reorganiserte sine styrker i Romania i slutten av mars 1944. Deretter ledet han igjen en rekke vellykkede defensiver i det nordlige Romania frem til juli, da den utmattede divisjonen ble overført til reserven for å komme til hektene igjen. I slutten av juli ble divisjonen sendt til Østpreussen, som var truet etter at sovjeterne hadde knust armégruppe sentrum i operasjon Bagration. Her igangsatte han en vellykket, men kostbar motoffensiv mot Den røde armé inn i Litauen. Manteuffel klarte å stabilisere fronten, om enn ikke å trenge inn i Kurland hvor store deler av armégruppe nord var innesperret.

1. september 1944 ble han forfremmet til general (tysk: General der Panzertruppe) og gitt kommandoen over den 5. panserarmé som deltok i kampene i Frankrike. Etter å ha deltatt i omfattende kamper i Lothringen mot George Pattons 3. armé, ble enheten overført til reserven for å forberede seg på den kommende Ardenneroffensiven. Selv om han denne gangen hadde en støtterolle, ble Manteuffels 5. panserarmé involvert i de hardeste kampene med de amerikanske styrkene under denne offensiven, deriblant slaget ved Bastogne.

10. mars 1945 ble han sjef for den 3. panserarmé ved østfronten, med ansvar for å forsvare elven Oder og hindre de sovjetiske styrkene i å trenge inn i den vestlige delen av Pommern samt Berlin. Stilt ovenfor den overveldende sovjetiske offensiven måtte Manteuffel imidlertid trekke seg tilbake til Mecklenburg, hvor han overgav sine tropper til britene den 3. mai 1945. Han unngikk dermed å havne i sovjetisk krigsfangenskap.

Etter krigen rediger

Manteuffel ble repatriert fra krigsfangenskapet i september 1947, og begynte å engasjere seg i det politiske liv. Han ble medlem av FDP og var innvalgt i Forbundsdagen fra 1953 til 1957. Han viktigste sak var forsvarspolitikken, og han var en ivrig talsmann for gjenopprustning og gav navn til det nye tyske forsvaret i 1955. Som parlamentsmedlem var han FDPs forsvarspolitiske talsmann. Etter at FDP skiftet side i koalisjonen i Nordrhein-Westfalen, meldte han seg sammen med den såkalte Euler-gruppen ut av partiet i 1956, og deltok i grunnleggelsen av Freie Volkspartei, som han ble stedfortredende parlamentarisk leder for. Freie Volkspartei gikk inn i Deutsche Partei i 1957.

I 1968 foreleste han ved United States Military Academy og besøkte Pentagon etter invitasjon fra den amerikanske hærens stabssjef, William C. Westmoreland. Han ble også invitert til Det hvite hus etter anmodning fra tidligere president Dwight D. Eisenhower. I senere år var han dessuten virksom som rådgiver ved produksjonen av Cornelius Ryans film The Last Battle.

Han døde under en ferie i Reith im Alpbachtal i østerrikske Tirol.

Utmerkelser rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000003109, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 12881163w[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Grunnleggende data om medlemmene av Forbundsdagen, katalogkode 11001418, besøkt 13. april 2018[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6r90gn2, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]

Eksterne lenker rediger