Harold Rainsford Stark
Harold Raynsford Stark (født 12. november 1880, død 21. august 1972) var en amerikansk offiser i den amerikanske marinen under første og andre verdenskrig. Stark var den amerikanske marinens 8. operasjonssjef, fra 1. august 1939 til 26. mars 1942.
| Harold Rainsford Stark | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 12. nov. 1880[1][2][3] Wilkes-Barre | ||
| Død | 20. aug. 1972 (91 år) Washington D.C. | ||
| Beskjeftigelse | Offiser | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Naval War College United States Naval Academy (1903) James M. Coughlin High School | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Gravlagt | Æresgravlunden i Arlington (1972)[4] | ||
| Utmerkelser | 6 oppføringer
World War II Victory Medal
Army Distinguished Service Medal Navy Distinguished Service Medal Médaille Interalliée 1914-1918 American Campaign Medal European-African-Middle Eastern Campaign Medal | ||
| Våpenart | United States Navy | ||
| Militær grad | Admiral, admiral | ||
| Kommandoer | USS «West Virginia» | ||
| Deltok i | Første verdenskrig, andre verdenskrig | ||
Tidlige år og start på karrieren rediger
Stark ble utpekt til det amerikanske marineakademiet i 1899 og tok eksamen i 1903. Som kadett fikk han kallenavnet "Betty" etter Elizabeth Page Stark, revolusjonsgeneralen John Starks kone, som ble minnet på daværende tidspunkt. Fra 1907 til 1909 gjorde Stark tjeneste ombord på slagskipet USS Minnesota før og under den amerikanske atlanterhavsflåtens store verdensomseiling.
Hovedkarriere rediger
Første verdenskrig rediger
Etterfølgende gjorde Stark tjeneste i torpedobåter og jagere, blant annet som sjef for den asiatiske flåtens torpedobåtsflotille i 1917 da disse små og gamle jagerne seilte fra Filippinene til Middelhavet for å delta i operasjoner under første verdenskrig. Stark gjorde tjeneste under lederen av den amerikanske flåten i Europa fra november 1917 til januar 1919.
Mellomkrigsårene rediger
Etter krigen var Stark nestkommanderende på slagskipene USS North Dakota og West Virginia, han studerte på krigsskolen (Naval War College), hadde kommandoen over ammunisjonsskipet USS Nitro og gjorde tjeneste i stillinger vedrørende marineartilleri.
I slutten av 1920-årene og inntil midten av 1930-årene hadde han rang av kommandør og gjorde tjeneste som stabssjef for sjefen for jagerne i slagflåten, ordonnans for marineministeren og sjef for slagskipet USS West Virginia. Fra 1934 til 1937 var han som kontreadmiral sjef for marinens kontor og lager for våpen. Deretter var han fra juli 1938 sjef for 3. krysserdivisjon og sjef for krysserne i slagflåten med rang av viseadmiral.
Operasjonssjef og starten på andre verdenskrig rediger
I august 1939 ble Stark sjef for marinens operasjonsavdeling med rang av admiral. I denne stillingen førte han tilsyn med marinens ekspansjon i 1940 og 1941, og dets involvering i en uerklært krig mot tyske ubåter i Atlanterhavet i siste halvdel av 1941. Det var på dette tidspunktet at han forfattet Plan Dog memo, som dannet grunnlaget for den amerikanske Europa først-politikken.
Hans mest kontroversielle innsats dreide seg om den stigende plagen som de japanske styrkene utgjorde i tiden før USA ble bombet inn i krigen med angrepet på Pearl Harbor. Kontroversen handler om hvorvidt han og hans direktør for krigsplanlegging, admiral Richmond K. Turner, ga tilstrekkelig informasjon til admiral Kimmel, lederen av Stillehavsflåten i Pearl Harbor, om de japanske bevegelsene i etteråret 1941 til at Kimmel kunne forutse et angrep og ta de nødvendige forholdsreglene for å imøtegå det.
Kommandør (senere kontreadmiral) Edwin T. Layton var Kimmels viktigste etterretningsoffiser (senere også admiral Chester W. Nimitz' etterretningsoffiser) da angrepet fant sted. I sin bok And I Was There: Pearl Harbor and Midway—Breaking the Secrets fra 1985 fastholdt Layton at Stark ga meningsløse råd i denne perioden, tilbakeholdt avgjørende informasjon etter krav fra sin direktør for krigsplanlegging, admiral Turner, viste frykt i håndteringen av japanerne og unnlot å levere noe som helst som kunne brukes av Kimmel.[5]
Etter Pearl Harbor rediger
Som sjef for marinens operasjoner holdt Stark øye med kampoperasjonene mot Japan og aksemaktene som begyndte i desember 1941.
I mars 1942 ble Stark avløst som operasjonsjef av admiral Ernest J. King. Han dro til England den følgende måneden, hvor han ble sjef for de amerikanske marinestyrkene i Europa.
Fra sitt hovedkvarter i London styrte admiral Stark marinens store oppbygning i England og de amerikanske marineoperasjonene og treningsaktivitetene på den europeiske siden av Atlanterhavet. Han fikk ytterligere tittel av øverstkommanderende for 12. flåte i oktober 1943 og han hadde oppsyn med marinens deltagelse i landingen i Normandie i 1944. Admiral Stark etablerte og fastholdt nære forbindelser med Storbritannias sivile og maritime ledere og også med ledere av andre allierte makter. Fra august 1945 og frem til han forlot aktiv tjeneste i april 1946 gjorde han tjeneste i Washington D.C. og bosatte seg i byen etter sin pensjonering.
Etter krigen rediger
Han hadde et familiesommerhus ved Lake Carey i Tunkhannock, Pennsylvania nord for sin fødeby Wilkes-Barre i mange år, og fløy dit i sjøfly i helgene da han var i aktiv tjeneste. Huset står fortsatt på sjøens vestlige bredde.
Erindring rediger
Fregatten USS «Stark» ble oppkalt etter admiral Stark.
Referanser rediger
- ^ Munzinger Personen, oppført som Harold R. Stark, Munzinger IBA 00000013671, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Find a Grave, oppført som Harold Raynsford Stark, Find a Grave-ID 6750619, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6x35m11, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ ancexplorer.army.mil[Hentet fra Wikidata]
- ^ Layton, passim.
Eksterne lenker rediger
- Arlington Cemetery bio (engelsk)