Harald Beyer
Carl Harald Beyer (født 15. november 1891, død 26. juli 1960) var en norsk professor i europeisk litteratur ved Universitetet i Bergen, foreleser, litteraturkritiker og lærebokforfatter.
| Harald Beyer | |||
|---|---|---|---|
| Født | 15. nov. 1891[1][2][3] Bergen | ||
| Død | 26. juli 1960[1][2][3] (68 år) Bergen | ||
| Beskjeftigelse | Litteraturhistoriker, professor, litteraturkritiker | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
| Barn | Edvard Beyer Fredrik Beyer | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Medlem av | Det Norske Videnskaps-Akademi | ||
Oppvekst og familie rediger
Beyer var født i Bergen og sønn av bokhandler Freydar Dekke Høegh von Krogh Beyer (1864–1933) og hans tyskfødte kone Flora Charlotte Müller (1862–1912). Han var barnebarn av bokbinder Fredrik Beyer (1827–1903). Han giftet seg med Eidis Johannessen i 1919, og var far til litteraturprofessor Edvard Beyer.[4]
Karriere rediger
Beyer tok eksamen artium ved Bergen katedralskole i 1910, og tok sin første grad ved universitetet i 1917, i språkhistorie. Han ble tildelt Hartvig Lassens gullmedalje for sin avhandling Henrik Wergeland og Henrich Steffens i 1919.[5] Han ble dr.philos. i 1924 med avhandlingen Søren Kierkegaard og Norge. Han var gymnaslærer i 34 år, først i Haugesund fra 1917 og senere ved Bergen katedralskole fra 1922, men unntak for et år ved universitetet i Hamburg fra 1930 til 1931. I sin tid som lærer var han litteraturanmelder for Bergens Tidende og skrev om lag 1.600 artikler. Et utvalg av hans artikler ble utgitt i boka Fra Holberg til Hamsun. Skrevet og talt (1934) og i de posthume memoarene Norsk og fremmed. Artikler i utvalg (1961). Han skrev flere bøker, blant annet Norwegische Literatur (1927), Norsk litteraturhistorie til orientering og selvstudium (1933) og Henrik Wergeland. Thi Frihed er Himmelens Sag (1946).[4] Han holdt også mange radioforedrag for NRK.
Etter Ossietzky-saken holdt Beyer et kritisk radioforedrag om Knut Hamsuns holdning til saken, og ble av Fritt Folk karakterisert som en «ytterst unorsk person». Ved utgivelsen av sin Kierkegaard-bok i 1942[6] ble Beyer skarpt kritisert av både Fritt Folk og Aftenposten for å ha strøket ett av Kierkegaards nedsettende utsagn om jøder. Finn Halvorsen undret på om Beyer ville spare jødene ved å stryke sitatet, mens Hamsun feilaktig var overbevist om at Beyer selv var jøde.[7]
Beyer ble utnevnt til professor i europeisk litteratur ved det nyopprettede Universitetet i Bergen i 1951. Hans bok Norsk litteraturhistorie fra 1952 var den meste brukte læreboka ved norske universiteter fra midten av 1950-årene og helt fram til midten av 1990-årene.[4] Den ble også utgitt i USA.[8] Verket Nietzsche og Norden (i to bind) kom i 1958 og 1959.[5]
Beyer var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1946. I Bergen var han styreleder for Den Nationale Scene og preses i Selskapet til Videnskapenes Fremme.[4] Han var i tillegg varamedlem i Språkrådet, som representant for Riksmålsbrukerne.[9] Han døde i Bergen i juli 1960.[4] Festskriftet som var planlagt til hans 70-årsdag, ble i stedet utgitt som en minnebok med tittelen Norsk og fremmed.[10]
Referanser rediger
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 1057564036, besøkt 17. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Harald_Beyer[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Carl Harald Beyer, Norsk biografisk leksikon ID Harald_Beyer, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e Helle, Knut. «Harald Beyer». Norsk biografisk leksikon. Kunnskapsforlaget. Besøkt 16. april 2009.
- ^ a b Henriksen, Petter, red. (2007). «Harald Beyer». Store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget.
- ^ Harald Beyer: Søren Kiergaard
- ^ Tore Rem: Knut Hamsun; reisen til Hitler (s. 149), forlaget Cappelen Damm 2014, ISBN 978-82-02-42854-9
- ^ Hannevik, Arne (1. august 1960). «Professor Harald Beyer er død». Verdens Gang: 2.
- ^ «Språknemnda sammensatt etter organisasjonenes ønske». Verdens Gang. 8. mars 1952. s. 2.
- ^ Jensen, Brikt (20. november 1961). «Artikler av Harald Beyer». Verdens Gang. s. 9.