Hanseater (samfunnsklasse)
- Den artikkelen handler om samfunnsklassen i moderne tid og må ikke forveksles med bruk av ordet som gjelder Hansaforbundet i middelalderen
Hanseater betegner i moderne tid den styrende samfunnsklassen i bystatene Hamburg, Lübeck og Bremen fra 1600-tallet og frem til 1918/19 og i sosial forstand også deres etterkommere etter opphevelsen av deres politiske privilegier. De tre bystatene var republikker uten kongelige eller adel som i denne perioden var styrt av et velstående storborgerskap som utgjorde en arvelig, adelslignende elite med enerett på politiske embeder. Hanseatene inntok dermed den politiske og sosiale stilling i bystatene som fyrstelige og adelige hadde i det meste av Europa. Bystatene levde av handel og hanseatenes kultur var utpreget urban, merkantil, internasjonalt orientert og preget av deres kontakt med England, Nederland, Frankrike og land i Sør-Europa, hovedsakelig Italia, Spania og Portugal. En rekke av de mest fremtredende hanseatfamiliene, som Amsinck og Berenberg, var av nederlandsk opprinnelse. I litteraturen har hanseatene på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet bl.a. blitt skildret av Thomas Mann, særlig i romanen Buddenbrooks.
Historie rediger
Begrepet hanseat stammer fra begrepet «hanse», som betyr omtrent «gruppe» eller «følge» og som mellom 1100-tallet og 1600-tallet gav navn til nedertyske forbund av handelsfolk, kjent som Hansaforbundet. På tysk ble personer og forhold som gjaldt Hansaforbundet i middelalderen kalt hansisch, dvs. «hansisk», mens begrepet hanseatisch, «hanseatisk», først dukker opp i 1631. Etter at Hansaforbundet gikk under kom begrepet «hanseat» til å betegne en ny sosial klasse som styrte de tre bystatene Hamburg, Lübeck og Bremen frem til opphevelsen av adels- og hanseatprivilegiene i hele Tyskland i 1918/19.
Bystatene Hamburg, Lübeck og Bremen var alle republikker, men har blitt karakterisert som «aristokratiske republikker» ettersom en arvelig gruppe storborgere hadde den politiske makten og var bystatenes øverste samfunnsklasse. De som ville drive forretninger i bystatene måtte normalt ha enten borgerskap eller storborgerskap, som begge kunne oppnås ved å betale en betydelig sum, for storborgerskapet en svært betydelig sum. Kjennetegnende for hanseatene var at de var i besittelse av det arvelige storborgerskapet (Großbürgerschaft). Bare hanseater kunne sitte i regjeringen, senatet, som lenge var selvsupplerende. Hanseatene hadde også monopol på andre posisjoner av mer seremoniell natur. De fremste hanseatfamiliene var de som hadde representanter i senatet og andre sentrale verv.
Hanseatene anses gjerne som de hanseatiske bystatenes svar på adelen som fantes i andre land og inntok den politiske og sosiale stillingen i bystatene som kongelige, fyrstelige og adelige på den tiden hadde i de aller fleste andre europeiske land.[1] Hanseatenes forhold til adelen utenfor bystatene varierte noe med tid og by. Spesielt i det strengt republikanske Hamburg så man imidlertid sterkt ned på adelen, som ble oppfattet som «bondsk» og dessuten ofte var fattigere enn hanseatene.[2] Det var i århundrer forbudt for adelige å eie eiendom i Hamburg og delta i det politiske livet, noe som først tok slutt etter konstitusjonelle reformer rundt midten av 1800-tallet. Richard J. Evans skriver: «De rike i 1800-tallets Hamburg var for det meste strenge republikanere som avskydde titler, nektet å vise noen respekt for den prøyssiske adelen, og var bestemt lojale mot sin urbane bakgrunn og merkantile arv».[3] De hanseatiske bystatene levde av handel og var sterkt orientert mot England, noe som også preget den hanseatiske elitens kultur. Etter samlingen av Tyskland i 1871, da bystatene sterkt motvillig og etter kraftig økonomisk og militært press fra Bismarck ble innlemmet som forbundsstater i et føderalt monarki, ble enkelte hanseatfamilier adlet av keiseren (i sin egenskap av konge av forbundsstaten Preussen, dvs. teknisk sett som «utenlandsk» monark), noe som ble sterkt kritisert i Hamburg og heller ikke var anerkjent av Hamburgs lover. Da bankieren Johann Berenberg-Gossler ble adlet av Preussen i 1888 utbrøt søsteren Susanne Amsinck: «Aber John, unser guter Name!»[2] Førsteborgermester Johann Heinrich Burchard uttalte at den prøyssiske kongen kunne «plassere» (versetzen) hanseater blant de adelige, men han kunne ikke «opphøye» (erheben) en hanseatisk kjøpmann.[2] Den hanseatiske motviljen mot adel og ordener ses fortsatt gjennom at bystatene ikke har egne ordener og at mange politikere ikke minst fra Hamburg nekter å motta føderale ordener også i dag.
Thomas Mann beskriver en hanseatisk familie i Lübeck gjennom fire generasjoner på 1800-tallet og frem til begynnelsen av 1900-tallet i romanen Buddenbrooks, som i stor grad er basert på hans egen familie.
Kjente hanseatfamilier rediger
|
|
Referanser rediger
- ^ Endres, Rudolf. "Adel in der frühen Neuzeit." Enzyklopaedie Deutscher Geschichte, Vol. 18, Oldenbourg, p. 72.
- ^ a b c Renate Hauschild-Thiessen: "Adel und Bürgertum in Hamburg." In: Hamburgisches Geschlechterbuch. 14, 1997, p. 30.
- ^ Richard J. Evans, Death in Hamburg: Society and Politics in the Cholera Years 1830–1910, Oxford, Clarendon Press, 1987, s. 560
Litteratur rediger
- F. Georg Buek: Genealogische und Biographische Notizen über die seit der Reformation verstorbenen Hamburgischen Bürgermeister. (Hamburg 1840), hele boka er lagt ut på nettet, og det samme gjelder samme forfatters egentlig supplerende studie av samme senatorkrets, for å si det noe upresist:
- F. Georg Buek: Die Hamburgischen Oberalten, ihre bürgerliche Wirksamkeit und ihre Familien (Hamburg 1857).