Hans Ernst Karl von Zieten

Hans Ernst Karl, Graf von Zieten (født 5. mars 1770 i Dechtow i markgrevskapet Brandenburg, død 3. mai 1848 i Warmbrunn) var en offiser av den prøyssiske armé under Napoleonskrigene.[1][2]

Hans Ernst Karl von Zieten
Født5. mars 1770Rediger på Wikidata
Fehrbellin
Død3. mai 1848Rediger på Wikidata (78 år)
Cieplice Śląskie-Zdrój
BeskjeftigelseOffiser Rediger på Wikidata
NasjonalitetKongeriket Preussen
Utmerkelser
6 oppføringer
Pour le Mérite
Den sorte ørns orden
Sankt Aleksander Nevskij-ordenen
Andreasordenen
1. klasse av Den røde ørns orden
2. klasse av Sankt Georgsordenen

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Han var sønn av Ernst Dietrich von Zieten (1739–1798), Herr auf Dechtow, og hans hustru Charlotte Sophie Margarethe, født von Moeller.

Militær karriere rediger

I felttogene mot Napoleon gjorde han det godt som kavalerifører og korpsfører. Hans militære fremganger innbragte ham den 18. februar 1809 en førtidig forfremmelse til oberst.[trenger referanse] Etter forslag fra Gerhard von Scharnhorst ble han medlem av en kommisjon for «Avskaffelse av kavaleri-eksersisregimentet». Den 20. mars 1813 ble han generalmajor. Den 26. mai 1813 klarte han ved stor fremgang å styrke prøyssernes anseelse forut for våpenhvilen ved Poischwitz: Han kunne ved Haynau lokke den franske general Nicolas-Joseph Maisons styrker inn i et bakhold og beseiret dem; dermed lettet han de allierte styrkers tilbaketrekning fra Bautzen til Liegnitz. For dette ble han tildelt Jernkorset av I. klasse.

I kampene i Frankrike i 1814 utrettet han noe lignende under slaget ved Laon, der han kom seg rundt motstanderen og dermed var med på å sikre seieren. Hans skvadroner klarte samtidig å sikre seg storparten av motstanderens skyts og ammunisjonsvogner.

Kampene i 1815 rediger

Under opptakten til Waterloo i 1815 kommanderte generalløytnant von Zieten det prøyssiske I. korps. Korpset utkjempet en oppholdende kamp mot franskmennene den 15. juni, og var tungt engasjert mot de franske styrker den påfølgende dag i slaget ved Ligny, og igjen to dager senere den 18. juli i slaget ved Waterloo. I en situasjon der hertugen av Wellingtons sterkt pressede styrker stod i fare for å bli overrent, klarte Zieten å komme til unnsetning fra øst. Dette angrepet kan ha vært det som snudde et sannsynlig nederlag til seier over Napoleon.[trenger referanse]

Den 1. kjempet Zietens I. korps i slaget ved Issy rett utenfor Paris' murer. Ved slutten av felttoget den 7. juli ble hans korps gitt æren av å være den første koalisjonsstyrke til å marsjere inn i Paris.[3]

Kong Fredrik Vilhelm III av Preussen gav Zieten tittelen Graf, eller greve, den 3. september 1817.[1] I en alder av 69 år ble han forfremmet til Generalfeldmarschall den 9. september 1839.[1]

Zieten døde i Warmbrunn.

Litteratur rediger

  • Kurt von Priesdorff: Soldatisches Führertum, Band 4, Hanseatische Verlagsanstalt Hamburg, S. 253-260
  • Jürgen Hahn-Butry (utg.): Preußisch-deutsche Feldmarschälle und Großadmirale. Safari, Berlin 1937.
  • (de) Hermann von Petersdorff: «Zieten, Hans Graf von». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 45, Duncker & Humblot, Leipzig 1900, s. 220–225.

Referanser rediger

Eksterne lenker rediger