Halsbåndparakitt

art av papegøyefugler

Halsbåndparakitt (vitenskapelig navn Psittacula krameri) er en papegøye. Den stammer fra Afrika og Asia. Men utsatte og rømte fugler har dannet store, levedyktige populasjoner i tempererte og subtropiske strøk i store deler av verden. Den er en populær burfugl.

Halsbåndparakitt
Halsbåndparakitter (Psittacula krameri manillensis)
Hunn til venstre og hann til høyre
Nomenklatur
Psittacula krameri
Scopoli, 1769
Populærnavn
halsbåndparakitt[1]
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeRyggstrengdyr
UnderrekkeVirveldyr
KlasseFugler
OrdenPapegøyefugler
FamilieParakittfamilien
Miljøvern
Fremmedartslista:[2]
Mal:Fremmedart/2023


Økologi
Habitat: åpen løvfellende skog
Utbredelse: opprinnelig fra Asia og Afrika
Psittacula krameri

Beskrivelse rediger

Halsbåndparakitten er ca. 40 cm lang, inklusive de lange, spisse halefjærene. Vingespennet er om lag 35 cm. Asiatiske fugler er kraftigere bygd og har kortere hale enn de afrikanske, som er påfallende slanke, med en hale som utgjør nær halvparten av totallengden. Selv om begge kjønn er overveiende grønne, viser arten kjønnsdimorfisme. Hannen har en tydelig halsring, som kan variere noe i farge. Denne mangler eller er svært utydelig hos hunnene, som også har mindre tydelig blåfarge på halefjærene. Nebbfargen varierer fra brunrød til rosa.

Lydene består av skarpe, umusikalske skrik.

Utbredelse og underarter rediger

Naturlig utbredelse og habitat rediger

Arten var opprinnelig knyttet til løvskog med overveiende løvfellende trær, men har vist en nesten enestående evne til å tilpasse seg «kunstige» habitater, som parker, hager og plantasjer. Før en omfattende spredning påskyndet av menneskelig aktivitet fantes den i Afrika mellom Sahara og ekvator og på det indiske subkontinentet (se utbredelseskart).  

Underarter rediger

Det fins fire underarter, og muligens vil også den nærstående Mauritiusparakitten (Psittacula echo), som hittil er regnet som en egen art, i fremtiden bli innlemmet som en underart av arten P. krameri. Men foreløpig er disse fire underartene anerkjent:

Spredning på grunn av menneskelig aktivitet rediger

Som populære burfugler er de blitt introdusert over store deler av verden, og har etablert seg i frihet i tempererte og subtropiske områder. På tross av sitt subtropiske utgangspunkt, klarer de vinteren i såpass kalde strøk som Sør-England og Nederland.

I Europa er arten først og fremst knyttet til byer og større tettbebyggelser med parker og utstrakte villastrøk. De største populasjonene er i London og omegn (6000 fugler vinteren 2006[3], i Nederland, knyttet til de fire største byområdene: Amsterdam, Rotterdam, Utrecht og Haag( anslått til 10,000 fugler i.[4] og i Brussel. (ca. 10 000 fugler)[5] Også i Sør-Afrika, Japan, Tunis, Teheran, Libanon, Israel, De Forente Arabiske Emirater og Oman fins etablerte kolonier. I USA er halsbåndparakitten etablert i Florida, California og Hawaii.

Fuglene i disse etablerte koloniene av innførte fugler er for en stor del hybrider mellom underartene manillensis, borealis og krameri, til dels også med den nærstående arten Psittacula eupatria (Alexanderparakitt). Innslaget av de ulike underartene samsvarer med det klimaet de må tilpasse seg.

Mens man i Europa frykter at det store innslaget av rømte burfugler kan true arter som finnes naturlig, ser det ut til at den utstrakte fangsten har ført til nedgang i de naturlige populasjonene av halsbåndparakitter i Sør-Asia.

Burfugler rediger

Halsbåndparakitter er kjent som burfugler helt tilbake til antikkens Hellas og Roma. I nyere tid er en rekke fargemutasjoner dyrket fram. Men det som først og fremst gjør halsbåndparakitten populær som burfugl er nok den evnen både hannene og hunnene har til å mime menneskelig tale og emosjonsuttrykk-

Referanser rediger

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger» . Artsdatabanken. 15. april 2023. Besøkt 15. april 2023. 
  2. ^ Solvang R, Gjershaug JO og Stokke BG (11. august 2023). «Fugler. Vurdering av økologisk risiko for halsbåndparakitt Psittacula krameri som LO (NK i 2018) for Fastlands-Norge med havområder» . Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 25. september 2023. 
  3. ^ London Bird Report 2006. London Natural History Society. 2006. s. 93. ISBN 0 901009 22 9. 
  4. ^ Aantal halsbandparkieten in Nederland verdubbeld
  5. ^ Halsbandparkieten

Eksterne lenker rediger