Hallvard Hande
Hallvard Hande (Halvor Halvorsen Hande, 1846–1887) var en norsk forfatter på valdresmål og innsamler av sagn fra Valdres. Han var en av de første som benyttet valdresmålet i skrift.[1] Senere virket han som prest i en norsk-amerikansk menighet og var redaktør for den norskspråklige avisen Norden i Chicago.
| Hallvard Hande | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 10. jan. 1846 Vestre Slidre | ||
| Død | 1887 USA | ||
| Beskjeftigelse | Redaktør, forkynner | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Liv rediger
Han var sønn av gårdbruker Halvor Johannesen og Marit Knutsdatter og var født på Nedre Hande i Vestre Slidre i Valdres. Som gutt viste han gode evner og fikk noe undervisning utover almueskolen hos klokkeren Brandt på gården Løkje. 17 år gammel ble han elev ved Gjertsens skole i Christiania, hvor han ble student i 1866. Han studerte teologi og tok embetseksamen i 1872.
Hande giftet seg med Louise Neumann fra Drammen og reiste deretter til Amerika for å overta et prestekall i Den norske synode i Decorah. Etter to slitsomme år som prest i Estherville i Iowa tenkte han på å vende tilbake til Norge, men fikk så tilbud om å overta redaktørstillingen i avisen Norden i Chicago. I Handes tid som redaktør ble dette en av de viktigste avisene blant de norske utvandrerne i Amerika. På grunn av svak helse måtte han 1882–1884 oppgi redaktørstillingen og flyttet sørover til Texas, hvor han drev et apotek. Han døde av brystsyke i 1887, 42 år gammel.
Forfatterskap rediger
Valdresmålet var benyttet i skrift allerede av Andris Vang (Reglo o rispo, 1850), men mens Vang hadde utarbeidet sin egen skriftform, kjente Hande Ivar Aasens verk og kunne bygge sin rettskrivning for valdresmålet på landsmålet. Hande var en ivrig målmann helt fra studentdagene, og skrev mye i dagspressen i den tiden han bodde i Christiania. I denne tiden skrev han også komedien Ei Hugvending på valdresmål. Den ble utgitt av Det norske Samlaget under pseudonymet «Steinvard» i 1873. Med utgaven fulgte to musikkbilag.
Ei Hugvending kom i nytt opplag i 1897 og i et tredje i 1941. Det ble satt opp sammen med Ivar Aasens Ervingen på det norske markedet i Oslo i 1898,[2] og var mye spilt i norske ungdomslag. Stykket handler om bonden Gunnar Storflat, datteren hans Margit og den unge bonden Jon Småflat. Handlingen foregår på Storflat i løpet av en søndags ettermiddag om sommeren.
Hande samlet inn sagnstoff fra sin hjembygd Vestre Slidre i Valdres mens han var student. Tanken var at dette skulle utgis i trykken, men på grunn av forleggerens konkurs ble utgivelsen stanset. Senere ble materialet overdratt til Det norske Samlaget, som utga det sammen med stoff fra Johan Eberhard Nielsen og andre i samlingen Segner fraa Bygdom (1871). Sagnene var oppskrevet på valdresmål. Samlaget endret noe i Handes rettskrivning, men etter at trykkingen var begynt fikk de vite at Hande var uenig i endringene. Resten av stoffet ble derfor trykt etter Handes rettskrivning og disse sidene nummerert med romertall for å skille det fra stoffet som Samlaget hadde redigert.[3]
Referanser rediger
- ^ Valdres. Gjøvik: M.O. Mariendal. 1923. s. 437.
- ^ Syn og segn. Oslo: Samlaget. 1906. s. 210.
- ^ Segner fraa Bygdom. Christiania: Samlaget, forordet.
Litteratur rediger
- Halvorsen, J.B. (1888). Norsk Forfatter-Lexikon 1814-1880. Den Norske Forlagsforening. s. 496.