Haifinnesuppe
Haifinnesuppe (鱼翅; kantonesisk (jyutping): jyu4 ci3; pinyin: Yú Chì) er en opprinnelig kantonesisk regionalrett som etterhvert er blitt felleseie i det kinesiske kjøkken.
Den skattes i Kina mindre for sin smak enn for sin gelatinaktige konsistens som får den til å minne om svaleredesuppe, og fordi den i folkemedisinen anses for å styrke livskraft og indre organer. Haifinnebruskens konsistens er slik at den meget lett tar opp i seg smaken fra andre ingredienser. Den er etterhvert så kostbar at den mest spises av prestisjegrunner, som ved festbanketter og bryllup.
Grunnlaget for suppen er den egentlig temmelig smaksfattige bruskaktige substans som haiens finner er bygd opp av. Denne kokes i kyllingkraft til den oppløses i flise- og flakaktige bestanddeler, som kan minne om tynne glassnudler eller av mungobønnestivelse. Det er forøvrig et langt billigere grunnlag som den uekte haifinnesuppen som regel lages av.
Tørkede og blekede haifinnefliser kan kjøpes i kinesiske matvareforretninger, og regnes som én av «havets fire skatter», ved siden av abalone, sjøpølse og noen fiskearters svømmeblære.
Haifinnefliser selges også på kinesiske apotek, idet de inngår i kinesisk medisins vide repertoar.
Finner fra visse haiarter et over århundrene blitt identifisert som særlig smakelige. Mange mener at de aller beste kommer fra fisker som strengt tatt ikke er haier, som hairokker og sagfisker. Et FAO-dokument fra 2009 identifiserer de følgende haiartene som de mest ettertraktede på markedet: Tigerhai, makrellhai, sandbankhai, oksehodehai, hammerhai, Carcharhinus limbatus, håbrann, blåhai og Alopias pelagicus.[1]
En stor del, ca. 40 %, av Kinas egen produksjon av tørkede haifinner skjer i Dongping i kystfylket Yangdong i provinsen Guangdong. Selv om det er først og fremst er Sørkinahavet og andre deler av Stillehavet som forsyner det kinesiske marked med haifinner, er det også en import fra europeiske land. Det gjelder da først og fremst Spania, men også Norge eksporterer noe haifinne til Orienten.[2]
Kritikk rediger
Enkelte miljøvernorganisasjoner kritiserer bruken av haifinner. Fangstmetodene er tildels slik at finnene skjæres av de fangede haifiskene, som så slippes ut i havet igjen, der de lider en langsom og kvalfylt død enten av blodtapet eller av kvelning idet haien må svømme for å kunne ta opp i seg og bearbeide oksygenholdig vann.
Et annet aspekt er at haien, som er høyest i næringskjeden, akkumulerer særdeles store mengder av miljøgifter som kvikksølv.
Se også rediger
- Buddha hopper over muren: en variant av haifinnesuppe i Fujiankjøkkenet.
Referanser rediger
- ^ Vannuccini, S. (1999): Shark utilization, marketing and trade. FAO Fisheries Technical Paper. No. 389. Rome, FAO. http://www.fao.org/DOCREP/005/X3690E/x3690e0p.htm Arkivert 2. august 2017 hos Wayback Machine., sist besøkt 17. mars 2009.
- ^ Steve Connor (31. august 2006). «Growth in shark fin trade could lead to species extinction». The Independent. Besøkt 8. januar 2007.[død lenke]