Habitus (sosiologi)

Habitus slik det brukes i samfunnsforskningen er et komplekst begrep, men kan enklest forstås som tillærte tanke-, adferds- eller smaksmønstre. Disse ulike mønstrene, eller «disposisjonene», er resultatet av kulturell læring og tilegnelsen av sosiale strukturer, gjennom individers og gruppers erfaringer. Habitusbegrepet ble brukt allerede av Aristoteles, og senere Thomas Aquinas, men begrepet slik det anvendes i dag ble introdusert av Marcel Mauss, og senere videreutviklet av Pierre Bourdieu.

I Bourdieus teorier er habitus et begrep som benyttes for å analysere relasjoner mellom individers posisjon i det sosiale rommet og deres egne valg, altså hvordan de posisjonerer seg selv og hvordan dette bidrar til å opprettholde makthierarkier. Livsstil og smak, som ofte innebærer en avsmak for andre gruppers smak, er viktige deler i en persons habitus. Individets habitus preges av den dominerende habitus i den sosiale gruppen individet tilhører. Habitus skaper felles perspektiver på omverdenen og på individers selvforståelse, og er et middel for å avgrense seg fra andre grupper. Kan også kort forklares som summen av det levde liv.