Høytysk
- Høytysk kan også referere til det tyske standardspråket
Høytysk (Hochdeutsch) brukes i lingvistikken som betegnelse på en gruppe tyske dialekter i de høyereliggende tyske områdene, dvs. som motsetning til nedertysk.
Inndeling rediger
Høytysk er en samlebetegnelse for alle tyske dialekter som ikke er nedertyske og kan deles inn i følgende dialektgrupper:[1]
- Mellomtysk (Mitteldeutsch)
- mellomfrankisk (inkl. letzeburgesch)
- rhinfrankisk
- thüringisk
- østmellomtysk
- høyprøyssisk (utdødd/utdøende)
- Overtysk (Oberdeutsch)
- frankisk (også ført som egen dialektgruppe i overgangen mellom mellom- og overtysk)
- alemannisk
- bairisk
Historie rediger
Gammelhøytysk er belagt for første gang på 700-tallet. Å datere de ulike høytyske periodene er problematisk fordi overgangen mellom dem i praksis er flytende. Språket endres på mange måter og til ulik tid på ulike steder.
På 1500-tallet utviklet det seg et overregionalt skriftsspråk som i løpet av 1700-tallet ble tatt i bruk over hele det tyske språkområdet, på bekostning av blant annet nedertysk.
Høytysk deles vanligvis inn i fire tidsperioder:
- Gammelhøytysk 800 til 1050
- Middelhøytysk 1100 til 1350
- Tidlig nyhøytysk 1350 til 1600/1650
- Nyhøytysk 1650/1700 til i dag
Referanser rediger
- ^ Stevenson, Victor (1985). Theil, Rolf, red. Ordenes historie: den vestlige verdens språk i tekst og bilder. Oslo: Grøndahl. s. 130. ISBN 9788250407152.