Gunnbjørn Ulvsson
Gunnbjørn Ulvsson, sønn av Ulv Kråke, var en norrøn oppdager på første halvdel av 900-tallet som var den første fra Europa som fikk se Nord-Amerika.
Gunnbjørn kom kraftig ut av kurs da han seilte fra Norge og til Island. Han og mannskapet fikk se noen øyer eller skjær som han siden kalte opp etter seg selv, Gunnbjørnskjær. Han gikk ikke i land, men fikk korrigert kursen og seilte til Island hvor han fortalte om hendelsen. Senere ble det klart at det var det store, islagte landet, som Eirik Raude senere ga navnet Grønland, han hadde sett.
Grønland er fysisk og kulturelt en del av Nord-Amerika, kun delt fra den kanadiske øya Ellesmere Island ved et smalt strede, og det var delvis bosatt av nordamerikanske folk, inntil historisk tid da norrøne folk fra Norge og Island slo seg ned og hadde en bosetning som varte i flere århundrer.
Den nøyaktige datoen for denne hendelsen er ikke opptegnet i sagaene, men ulike kilder har hentydninger som strekker seg fra 876 og til 932, noe som kun må betraktes som hentydninger. Hvor Gunnbjørnskjær lå er åpent for spekulasjon, og kanskje var det et sted i nærheten av dagens Tasiilaq (Ammassalik) på østlige Grønland.
Det første ferd til Gunnbjørnskjær som ble gjort med hensikt var ved den norrøne oppdageren Snøbjørn Galte Holmsteinsson en gang rundt 978. Snøbjørn gikk i land, men forsøket endte i katastrofe. Siden dro Eirik Raude til Grønland og undersøkte landet i tre år før han bosatte seg med andre norrøne folk. Verken Snøbjørn eller Eirik seilte i blinde. De hadde Gunnbjørns fortellinger om stedet som retningslinjer.