Guillaume Dufay (Du Fay, Du Fayt) (født 5. august? 1397, død 27. november 1474) var en fransk-flamsk komponist og musikkteoretiker fra tidlig renessanse. Han var en sentral skikkelse i den burgundiske skolen og den mest kjente og innflytelsesrike komponisten i Europa på midten av 1400-tallet.

Guillaume Dufay
Født13. aug. 1397Rediger på Wikidata
Beersel (Brabant)
Død27. nov. 1474[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (77 år)
Cambrai (Det tysk-romerske rike)[5]
BeskjeftigelseKomponist, musikkteoretiker Rediger på Wikidata
NasjonalitetFrankrike
PeriodeDen burgundiske skolen
Musikalsk karriere
SjangerPolyfoni, klassisk musikk
Aktive år1420
IMDbIMDb
Notable verk
Missa Se la face ay pale, Missa L'Homme armé

Biografi rediger

Tidlige år rediger

Ifølge testamentet ble Dufay trolig født i Beersel ved Brussel. Han var et uekte barn av en ukjent prest og en kvinne ved navn Marie Du Fayt.[6] Marie flyttet til Cambrai mens gutten var ganske liten, og her bodde han hos en slektning som var kannik i den lokale katedralen. Katedralens ledelse oppdaget raskt Guillaumes musikalske begavelse og sørget for at han fikk en grundig musikkutdannelse. Sommeren 1409 studerte han med Rogier de Hesdin, og fra 1409 til 1412 står han oppført som korgutt i katedralen. I denne perioden studerte han med Nicolas Malin, og ledelsen ble tydeligvis imponert av hans prestasjoner for i 1411 ga de Dufay sin egen kopi av Villedieus Doctrinale, noe som var svært uvanlig for personer på hans alder. I juni 1414, i en alder av 16 år, ble han gitt et beneficium som kapellan ved St. Géry, som lå like ved med Cambrai. Senere samme år reiste han trolig til konsilet i Konstanz hvor han kan ha blitt til 1418 da han returnerte til Cambrai.

Fra Cambrai til Italia og Savoie rediger

Fra november 1418 til 1420 var han subdiakon ved Cambrai-katedralen, og reiste så til Rimini og trolig Pesaro hvor han jobbet for Malatestafamilien. Selv om det ikke finnes noen bevis som bekrefter hans opphold der kan flere av hans verker dateres til denne perioden, og de inneholder referanser som gjør et opphold i Italia nokså sannsynlig. Her møtte han komponistene Hugo og Arnold de Lantins, to av musikerne hos Malatesta. I 1424 vendte Dufay nok en gang tilbake til Cambrai, denne gangen på grunn av en slektnings sykdom og påfølgende død. Innen 1426 var han tilbake i Italia, denne gangen Bologna, hvor han tjente under kardinalen Louis Aleman, den pavelige legat. I Bologna ble han diakon, og innen 1428 prest.

I 1428 ble Kardinal Aleman jaget fra Bologna av rivalene i Canedolifamilien, og Dufay satte på dette tidspunktet kursen mot Roma. Her ble han medlem av det pavelige koret, først under pave Martin V, og deretter under pave Eugenius IV. I 1434 fikk han tittelen maistre de chappelle i Savoie, hvor han tjente under hertug Amadeus VIII. Han forlot angivelig Roma på grunn av en finansiell krise i det pavelige koret, og for å rømme fra turbulensen og usikkerheten rundt striden mellom pavedømmet og konsilet i Basel. Men i 1435 var han tilbake i det pavelige kapellet, denne gangen i Firenze — pave Eugenius ble drevet fra Roma i 1434 etter at det var blitt opprettet en opprørsrepublikk der. I 1436 skrev Dufay en av sine kjente komposisjoner, den lystige motetten Nuper rosarum flores som ble sunget ved innvielsen av Brunelleschis kuppel ved katedralen i Firenze hvor Eugenius levde i eksil.

I denne perioden begynte Dufay sitt lange samarbeid med noen av de viktigste musikkmeséner i renessansen, d'Estefamilien i Ferrara, som han sannsynligvis var blitt kjent med gjennom sitt samarbeid med Malatesta-familien. Rimini og Ferrara ligger i nærheten av hverandre og de to familiene hadde knyttet forbindelser gjennom ekteskap. Dufay komponerte minst én ballade for Niccolò III, marki av Ferrara, en by Dufay besøkte i 1437. Etter Niccolòs død i 1441 fortsatte den neste markien å holde kontakten med Dufay, gi han finansiell støtte og kopiere og distribuere noe av hans musikk.

Tilbake til Cambrai rediger

Striden mellom pavedømmet og konsilet i Basel fortsatte gjennom 1430-årene, og Dufay innså at hans egen posisjon kunne være truet etterhvert som konflikten spredte seg, særlig etter at konsilet i 1439 avsatte pave Eugenius og erstattet ham med motpaven Felix V (hertug Amadeus av Savoie). På denne tiden returnerte Dufay til sitt hjemland, han var fremme i Cambrai i desember samme år. For å bli kannik i Cambrai måtte han ha en juridikum, og dette skaffet han seg i 1437, muligens etter å ha studert ved Universitetet i Torino i 1436. En av de første dokumentene som viser at han er i Cambrai er datert 27. desember 1440 og gjelder mottak av 36 lod vin til en fest for evangelisten Johannes.

Dufay skulle bli i Cambrai ut 1440-årene, og i denne perioden tjente han også under hertugen av Burgund. I Cambrai samarbeidet han med Nicolas Grenon om å fullføre en revisjon av katedralens liturgiske musikksamling. En av oppgavene var å skrive en omfattende samling polyfon musikk. Han var han også aktiv i katedralens administrative styre. I 1444 døde hans mor Marie, og hun ble gravlagt i katedralen. Dufay flyttet inn i den tidligere kannikens hus i 1445, og dette var hans hovedbopel resten av livet.

Reiser til Savoie og Italia rediger

Etter at den siste motpaven (Felix V, hans tidligere arbeidsgiver Amadeus VIII, hertug av Savoie) abdiserte i 1449 begynte striden mellom de forskjellige fraksjonene av kirken å gi seg. I 1450, rett før hertug Amadeus' død reiste Dufay sørover til Torino, men vendte tilbake til Cambrai senere samme året, og i 1452 tilbake til Savoie igjen. Denne gangen returnerte han ikke til Cambrai før etter seks år, og i løpet av denne perioden prøvde han å finne enten et beneficium eller et arbeid som ville gjøre det mulig å bli i Italia. Flere komposisjoner fra denne perioden er bevart, inkludert én av de fire Lamentationes som han komponerte etter Konstantinopels fall i 1453, den velkjente messen Se la face ay pale. I tillegg er et brev til Lorenzo de'Medici bevart. Da Dufay ikke klarte å finne en tilfredsstillende stilling til pensjonstilværelsen reiste han tilbake til Savoie hvor han mer eller mindre offisielt fungerte som korleder for Louis av Savoie. Trolig hadde han en seremoniell rolle siden arkivene aldri nevner ham.

De siste årene i Cambrai rediger

Da han returnerte til Cambrai i sine senere år ble han utnevnt til kannik ved katedralen. På dette tidspunktet var han den mest kjente komponisten i Europa. Nok en gang knyttet han sterke bånd med hoffet i Burgund, og fortsatte med å komponere musikk for dem. I tillegg ble han oppsøkt av blant annet Busnois, Ockeghem, Tinctoris og Loyset Compère, som alle var av stor betydning i utviklingen av den neste generasjons polyfone stil. I denne perioden skrev han trolig messen basert på L'homme armé samt en chanson av samme sang. Sistnevnte komposisjon kan ha blitt inspirert av Filip den godes oppfordring om et korstog mot tyrkerne som nettopp hadde erobret Konstantinopel. Han skrev også flere rekviemer omkring 1460, men disse er tapt.

Dufay døde 27. november 1474 etter et flere ukers sykeleie. Det var hans ønske at hans motett Ave regina celorum (med bønn om tilgivelse mellom versene i antifonen) skulle synges mens han lå på dødsleiet, men det ble ikke nok tid til å gjennomføre dette. Dufay er bisatt i kapellet i St. Etienne i Cambrai-katedralen. Et portrett av ham er skåret inn i gravstenen. Etter at katedralen ble ødelagt forsvant gravstenen, men ble funnet igjen i 1859. Den befinner seg nå i et museum i Lille.

Verk rediger

Dufay skrev på de fleste kjente musikkformene på sin tid, og omtrent 200 komposisjoner er bevart:

  • 7 fullstendige messer og messesatser
  • 3 Magnificat
  • 24 hymner og andre liturgiske verk
  • 19 latinske motetter, både geistlige og verdslige
  • en samling enstemmige koraler
  • over 80 chansons på fransk og italiensk
  • En del anonym musikk fra 1400-tallet kan sannsynligvis tilskrives Dufay (diskusjonene om temaet fyller mange bøker)

All hans geistlige musikk er vokal, men i henhold til tidens skikk kan den ha blitt fremført med musikkinstrumenter som forsterking av sangstemmene. Heller ikke den verdslige musikken er rent instrumental.

Dufays første fullstendige messer, Missa sine nomine og Missa Sancti Jacobi stammer fra tiden rundt 1440 og viser for første gang bruken av fauxbourdon, en måte å synge i ters- og sekstparalleller. I messene fra 1450 merker man innflytelse fra England, særlig fra John Dunstable: Cantus firmus og isorytmikk.

Motettene er alle komplekse og isorytmiske, og stammer alle fra tiden før 1450. Med tanke på tallsymbolske og gematriske betydninger er motetten Nuper rosarum flores spesiell. Til grunn for dette verket ligger en tallplan hvor tallverdiene inneholder bibelske og andre religiøse betydninger. Blant annet samsvarer proporsjonene av vokalkomposisjonens deler med proporsjonene av Salomos tempel slik de er spesifisert i Bibelen.

Av fire Lamentationes skrevet i anledning Konstantinopels fall i 1453 er bare en bevart.

Innflytelse rediger

I sin levetid var Dufay i tjeneste hos de førende hoffene i Europa (Ferrara, Burgund, Savoie). Han var blant de mest innflytelsesrike komponistene på 1400-tallet, og hans musikk ble kopiert, distribuert og sunget overalt hvor polyfonien hadde spredd seg. Nesten alle komponistene i de påfølgende generasjonene tok til seg visse elementer av hans arbeid. Den brede distribusjonen av hans musikk er meget imponerende med tanke på at han døde flere tiår før man fikk muligheten til notetrykking.

Dufay skal ifølge Adam von Fulda ha vært den som innført hvite noter i tillegg til andre nyvinninger innen musikknotasjon.

Lydeksempler rediger

Fotnoter rediger

  1. ^ Musicalics, Musicalics komponist-ID 79490[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0023096[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Autorités BnF, BNF-ID 13893472h[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Dictionnaire des Wallons, oppført som Guillaume DUFAY, Dictionnaire des Wallons ID dufay-guillaume, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Planchart, Grove

Eksterne lenker rediger

Noter rediger