Great Blasket Island
Great Blasket Island (irsk: An Blascaod Mór)[1] er den største av Blasketøyene i grevskapet Kerry i Irland. Den hadde et lite fiskersamfunn hvor innbyggerne snakket irsk som dagligspråk inntil øya ble forlatt av i november og desember 1954 da det ble uholdbart å bo der for de siste rundt to dusin mennesker. Livet på øya hadde endret seg lite i den tiden da innbyggerne var avhengige av fiske, landbruk, fangst av fugler, kanin og sel. Fra en topp på i underkant av 200 mennesker i 1916, gikk befolkningen gradvis i tilbakegang på grunn av virkningene av utvandring, til et nivå hvor det lille samfunnet ikke lenger var bærekraftig.[2]
| Great Blasket Island | |||
|---|---|---|---|
 Great Blasket Island | |||
| Geografi | |||
| Plassering | Atlanterhavet | ||
| Øygruppe | Blasketøyene | ||
| Areal | 4,29 km² | ||
| Administrasjon | |||
| Land | Irland | ||
| Posisjon | |||
 Great Blasket Island 52°05′33″N 10°32′33″V | |||
Geografi rediger
Øya ligger om lag to kilometer fra fastlandet ved Dunmore Head, og strekker seg seks kilometer mot sørvest, og stiger til 346 m på det høyeste punktet (An Cró Mór). Den nærmeste fastlandsbyen er Dunquin; en ferge til øya går fra en nærliggende brygge i sommermånedene.
Garraun Point ved 52°06′16″N 10°30′27″V har feilaktig blitt sitert som det vestligste punktet på det irske fastlandet,[3] men det er Dunmore Head som er det ytterste punktet på Irland. Ved lengdegrad 10° 39,7' er Tearaght Island den vestligste av Blasketøyene, og dermed det vestligste punktet i republikken Irland.
Historie rediger
Øya har vært bebodd av og på i århundrer. Den eldste kjente referansen til mennesker som bodde på øya var på begynnelsen av 1700-tallet.[4] En Ferriter-borg sto en gang ved Rinn an Chaisleáin (Castle Point) som ligger rett nord for øyas «nedre landsby» og vest for havnen.[5] Fra slutten av 1200-tallet leide den normannisk familien Feiritéar (Ferriter) Blasketøyene av jarlene av Desmond (tilsynelatende i bytte mot to hauker per år),[6] og senere fra jarlene av Cork.[7]
På 1840-tallet ble det anslått at en befolkning på rundt 150 mennesker bodde på øya. Det var den vestligste bosetningen i Irland, med øyboere som stort sett bodde i primitive hytter plassert på den relativt skjermede nordøstlige kysten. De livnærte seg hovedsakelig på fisk, og supplerte kostholdet med poteter, havre, og jaktet på kaniner og egg fra fugler som hekket på øya; på grunn av vedmangel bruke de lyng og torv som brensel, på samme vis som mange andre isolerte øyer mot Atlanterhavet.[8][9]
Øylivet var veldig tøft og for mange var det tiltrekkende å utvandre, slik de hadde hørt at andre fattige irlendere hadde gjort, og ble til slutt dødsstøtet for øya. Under andre verdenskrig førte mangel på sukker, såpe, te, parafin, tobakk og mel/brød til at enda flere ønsket å dra. Noen tok den korte 5 km turen over sundet og slo seg ned i Dunquin, Ballydavid eller Muiríoch. Andre så vestover og tok den lange reisen over til Amerika.[10] De aller fleste øyboere i Amerika kunne knapt engelsk, og dro mot byen Springfield i Massachusetts, og det hevdes at det er fortsatt mulig i denne byen å møte menn og kvinner som snakker flytende vest-kerry-irsk.[10]
For de gjenværende var været en tilstedeværende og konstant fare. I april 1947 ble øya avskåret fra fastlandet i flere uker på grunn av dårlig vær. Øyboerne sendte et telegram til taoiseach (den irske regjeringssjefen) Éamon de Valera, og ba om forsyninger som behørig ankom to dager senere med båt.
Øya var bebodd fram til 1954 da den irske regjeringen bestemte at den ikke lenger kunne garantere sikkerheten til den gjenværende og raskt synkende befolkning. Øyboerne hadde blitt bedt om flytting etter Seánín Ó Cearnaighs død. Han hadde blitt syk og som følge av dårlig vær kunne ingen lege eller prest komme til øya. Fortsatt dårlig vær forhindret at kroppen hans ble ført til den innviede kirkegården over sundet Blasket Sound i Dunquin i flere dager. Det var denne tragiske hendelsen som førte til at øyboerne innså at det ikke var noen fortsatt utsikter til et levedyktig samfunn igjen på øya.
I 2009 kjøpte Office of Public Works de fleste av eiendommen på øya, blant annet den øde landsbyen, og staten er nå majoritetseier. Guidede turer på øya ble lansert i 2010, og det pågår planer for bevaring av den gamle landsbyen. Tre irske forfattere har bodd her: Tomás Ó Criomhthain, Peig Sayers og Muiris Ó Súilleabháin. De tilhørte tre ulike generasjoner, og har alle skrevet selvbiografier, og på den måten finnes det et godt bilde av hvordan livet på øya var fra midten av 1800-tallet og fram til 1920. De skrev alle på irsk, og bøkene deres er oversatt til engelsk såvel som til andre språk. Hjemmene til Tomás Ó Criomhthain og Muiris Ó Súilleabháin er i dag ruiner, mens Sayers andre hjem har blitt restaurert, og var tidligere en del av et ungdomsherberge. Tomás Ó Criomhthains hus ble også restaurert i 2018 og er nå gratis å besøke av publikum.
I 2014 begynte et selskap, The Great Blasket Island Experience, renovering av eiendommene Congested Districts Board på øya som utleieboliger i sommersesongen. Selskapet rekrutterer to vaktmestere årlig for å administrere overnattings- og kaféfasilitetene der de bor uten strøm, varmt vann og andre moderne bekvemmeligheter, men tilsvarende forhold som øyboerne tålte.[11] Livserfaringen i det gamle, tradisjonelle leveviset har tiltrukket seg betydelig medieoppmerksomhet[12] og det har medført titusenvis av søknader de siste årene.[13]
Forfattere rediger
.png)
Til tross for den lille befolkningen har øya produsert et bemerkelsesverdig antall begavede forfattere som har levendegjorde øysamfunnet strevsomme tilværelse og som holdt liv i gamle irske fortellinger om landet. Mest kjent er Machnamh Seanamhná (An Old Woman's Reflections, 1939) av Peig Sayers, Fiche Peig Sayers Bliain Ag Fás (Twenty Years A-Growing, 1933) av Muiris Ó Súilleabháin, og An tOileánach (The Islandman, 1929) av Tomás Ó Criomhthain. Disse anses å være uvurderlige opptegnelser om deres harde eksistens på øya og en skattekiste av gamle irske folkeeventyr om landet.[14][15]
Eierskap rediger
Ungdomsherberget og kaféen som engang var på øya, er nå stengt. Det skyldtes en uenighet mellom den irske stat, som ønsket å gjøre hele øya om til en nasjonalpark, og en privatperson som hevdet eierskap for nesten hele øya. Partene skal nå ha kommet til enighet, noe som innebærer at den irske staten kjøper nesten hele øyen, inkludert landsbyen på øya, og øya er allerede de facto nasjonalpark.
Referanser rediger
- ^ «An Blascaod Mór / Great Blasket Island», Placenames Database of Ireland
- ^ «An Blascaod Mór - The Great Blasket», Our Irish Heritage
- ^ «Ireland - Geographical facts and figures», Travel through the Ireland story...
- ^ «The Blasket Islands: History and Heritage», Dingle-peninsula.ie
- ^ Coyne, Frank (Februar 2010): «Archaeological Assessment & Instrument Survey on the Great Blasket Island, Co. Kerry» (PDF). Ægis Archaeology Limited.
- ^ Hayes, Gerald (4. mai 2018): The Blasket Islandman: The Life and Legacy of Tomás Ó Criomhthain. The Collins Press. ISBN 9781788410397
- ^ «The Blasket Islands - Dingle - A Visitors Guide to the Dingle Peninsula (Corca Dhuibhne) in County Kerry, Ireland from Dingle Peninsula Tourism», Dingle-peninsula.ie
- ^ «Peat fuel for open fires and multi-fuel stoves», Corachiefuels.co.uk
- ^ «Peat for heat and power», International Peatland Society
- ^ a b «Emigration», Blasket.ie
- ^ «Disconnect from modern life in this island cottage with only candles for light», Thejournal.ie. 30. mai 2019.
- ^ Living the Blasket life, Independent.ie
- ^ «Damages case by Blasket owners fails», Independent.ie
- ^ «Island Writers», Blasket.ie
- ^ «The Blasket Island authors», Obrien.ie