Grasrotbevegelse
Grasrotbevegelse er en politisk eller kulturell aksjonsform som har sitt utspring i folket. Slike bevegelser kan også ha sine ideologer og talspersoner, og grasrotbevegelser kan gjerne gi støtte til ledere eller selv få en samlende person, men selve organisasjonsformen er likevel flat.
Aksjonsformen med flat struktur har sin styrke i at det ikke er så lett for autoritetene å kneble den, ettersom organisasjonen ikke kan rammes ved at en arresterer eller likviderer ledergruppen, slik myndighetene i enkelte tilfeller har lyktes i å ramme de hierarkisk oppbygde organisasjonene.
For at en grasrotbevegelse skal kunne vokse til en massebevegelse må den klare å samle store tilhengerskarer om gitte strategiske mål. Ofte opptrer slike bevegelser som protestaksjoner mot upopulære direktiver gitt av de styrende autoriteter. Slike bevegelser har eksempelvis vist enorm sprengkraft overfor antidemokratiske og militære juntastyrer og ulike former for totalitære regimer.
Det finnes flere eksempler på at den jevne kvinne og mann gjennom mobiliseringer på grunnplanet har oppnådd tilslutning og oppmerksomhet nok til å erobre reell makt, som igjen har ført til omvetninger innenfor de eksisterende styringssystemene. Det finnes imidlertid også eksempler på at makthaverne har klart å sprenge grasrotbevegelser ved å angripe demonstrasjonstog, -møter og arrangementer, og skape allmenn frykt for deltakelse før disse har rukket å bli en tilstrekkelig sterk samfunnsfaktor.
Kjente grasrotbevegelser rediger
- Foreldreaksjonen mot samnorsk i 1949-54 var den første større folkebevegelse i Norge.
- Hippiebevegelsen som oppsto i 1967 og varte til et lite stykke inn på 1970-tallet.
- Solidaritetsbevegelsen i Polen i 1980.
- Bestemødre mot atomvåpen, som startet sine plakatdemonstrasjoner utenfor Stortinget i 1983.
- Folkebevegelsen på Filippinene som førte til at diktator Ferdinand Marcos ble styrtet i 1986.
- Oransjerevolusjonen i Ukraina i 2004-05.