Wikipedia

Grace Slick

amerikansk musiker og kunstner

Grace Slick (født Grace Barnett Wing 30. oktober 1939)[6] er en amerikansk rockesanger, musiker og låtskriver, og tidligere modell, kjent i rockhistorien for hennes rolle i San Franciscos blomstrende psykedeliske rock på midten av 1960-tallet. Hennes karriere innen musikk strekker seg over fire tiår, og omfatter grupper som Great Society, Jefferson Airplane, Jefferson Starship, og Starship, foruten også egen sporadisk solokarriere. Slick har sunget på en rekke ikoniske sanger, blant andre «Somebody to Love», «White Rabbit», «We Built This City» og «Nothing's Gonna Stop Us Now».

Grace Slick
FødtGrace Barnett Wing
30. okt. 1939[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (84 år)
Highland Park
BeskjeftigelseSanger, musiker, sanger og låtskriver, kunstmaler, komponist, plateartist Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversity of Miami
Finch College
Palo Alto High School
FarIvan W. Winp[5]
MorVirginia Barnett[5]
BarnChina Kantner
NasjonalitetUSA
Medlem avJefferson Airplane (1966–1972)
Musikalsk karriere
SjangerRock
InstrumentPiano, vokal
StemmetypeAlt
Aktive år1964–
PlateselskapRCA
IMDbIMDb
Grace Slick på Commons

Liv og virke rediger

Tidlig liv rediger

 
Grace Slick, 1976.

Grace Barnett Wing ble født i Highland Park, en forstad til Chicago, Illinois, i 1939. Hennes far var Ivan W. Wing (1907–1987) og moren hennes, Virginia Wing (født Barnett; 1910–1984). Hennes far var halv norsk og en kvart svensk. Tippoldefaren het Jon Osmundson Bjørk fra gården Bjørk i Etne i Hordaland. Da familien kom til Amerika tok de i bruk navnet Vinje etter Jons far, men som ble anglifisert til Wing.[7] Hennes mor var av irsk avstamning og nedstammet i direkte linje til passasjerene på «Mayflower» fra 1600-tallet.[8] Hennes foreldre møttes mens de begge var studenter ved Universitetet i Washington,[9] og senere gift. Hennes mor hadde vært en skuespiller og sanger på 1930-tallet.[10] I 1949 ble hennes bror Chris født.[11] Hennes far, som arbeidet i investeringsbanksektoren, ble overført flere ganger da hun var barn, og i tillegg til å bo i Chicago, flyttet familien til Los Angeles og San Francisco, før de endelig bosatte seg i Palo Alto i California, sør for San Francisco, tidlig på 1950-tallet.

Grace Wing gikk på videregående skole, Palo Alto Senior High School, før hun byttet til Castilleja High School, en privatskole kun for jenter, i Palo Alto. Deretter var hun på den prestisjetunge Finch College i New York City fra 1957 til 1958, og før hun gikk på Universitetet i Miami i Coral Gables, Florida, fra 1958 til 1959, hvor hun studerte kunst. Etter universitetet forsøkte hun seg med en rekke ulike jobber, og stilte ved et tilfelle til prøve som sanger for et afroamerikansk plateselskap. Den 26. august 1961 giftet hun seg med Gerald «Jerry» Slick, en ærgjerrig filmmaker, mens hun arbeidet som en modell for motebutikken I. Magnin i tre år. Hun uttalte senere at hun hadde ingen større ambisjoner utover å være gift, og beskrev ekteskapet som lidenskapsløst og et resultat av «kulturell påleggelse».[10] Men i denne tiden skrev hun også musikk, blant annet et bidrag til en kortfilm som Jerry Slick produserte.[12][13]

The Great Society rediger

 
The Great Society i 1965: Grace Slick er løftet opp av hennes daværende ektemann Jerry Slick. Hans bror Darby er til høyre.

I august 1965 leste Slick en artikkel i San Francisco Chronicle om et nydannet band ved navn Jefferson Airplane. Til tross for at hun bodde i det voksende musikalske episenteret i San Francisco, hadde Slick kun halvhjertet vurdert musikk som en profesjon inntil hun så bandet spille på en konsert på klubben The Matrix.[14] Som et resultat av denne opplevelsen ble gruppa The Great Society opprettet, et ordspill på et sosialt reformprogram av samme navn. Den besto av Slick på vokal og gitar, ektemannen Jerry Slick på trommer, Jerrys bror Darby Slick på førstegitar, og David Miner på bassgitar.

Grace Slick kom relativt sent inn i rockmusikk, men viste seg som en talentfull sanger som utviklet en særegen og kraftfull sangstil. Hun hadde også et talent for å skrive sanger. En av hennes første sanger, den psykedeliske «White Rabbit», er også en av de mest kjente. Sangen, som hun hevdet å ha skrevet i løpet av en time,[15] er en refleksjon over de hallusinasjoneffektene av psykedeliske eller psykoaktive stoffer. Hun uttalte at den var ment som et spark mot foreldre som leste barnebøker som Alice i Eventyrland for sin barn, og hvor Alice benytter flere narkotikalignende substanser for å endre seg selv, og hvor foreldre deretter lurer på hvorfor barna vokser opp og selv benytter narkotiske stoffer. For Grace Slick og hennes samtidige på 1960-tallet var ulike narkotiske stoffer en del av individuell bevissthetsutvidelse og sosial eksperimentering. Sangen avsluttes med oppfordringen om «Feed your mind». Sangen ble en av de første som ble spilt på radioen og lurte inn referanser til narkotiske stoffer.[10] Da sangen ble framført i konsert fikk den raskere tempo og ble øyeblikkelig en favoritt blant gruppas tilhengere.[16]

Den 15. oktober 1965 hadde gruppa sin første offentlige framføring på et sted som het Coffee Gallery, og ikke lenge etter skrev Slick «White Rabbit».[12] Selv om Grace Slick var en like stor bidragsyter til gruppas egenskrevne materiale, var det Darby Slick som dyttet bandet mot å bli et indiskinspirert psykedeliske framtoning. Ved slutten av 1965 hadde de blitt en populær attraksjon i området San Francisco Bay Area. Mellom oktober og desember 1965 dro The Great Society i Golden Studios og spilte inn flere sanger under ledelse av Sylvester Stewart, bedre kjent som Sly Stone. En sang steg opp fra disse demoene, «Someone to Love», skrevet i fellesskap av Slick og Darby. Hun sang, spilte gitar, piano og blokkfløyte på sangen som ble utgitt på det lokale plateselskapet North Beach, et underbruk av Autumn Records.[17][18]

Jefferson Airplane rediger

 
Annonse for Jefferson Airplane.

Den sammen høsten sluttet sangeren i Jefferson Airplane, Signe Toly Anderson, da hennes nyfødte barn ikke var forenelig med turnelivet. Bandet så seg om etter en erstatning, og Jack Casady spurte Grace Slick om hun ville overta for Anderson. Slick uttalte at hun ble med i Airplane ettersom denne gruppa ble drevet profesjonelt, i motsetningen til The Great Society. Med Slick om bord begynte Airplane å spille inn ny musikk og de vendte seg mot en langt mer psykedelisk retning enn deres tidligere mer rockpregete utforming. Albumet Surrealistic Pillow omfattet nye innspillinger av «White Rabbit» og «Somebody to Love», som begge ble singler på topp 10-listen. Jefferson Airplane ble et av de mest populære bandene i landet og fremmet Slick i en posisjon som en av de mest framtredende kvinnelige rockmusikerne i sin tid. I 1968 framførte Slick og bandet sangen «Crown of Creation» på TV-showet The Smothers Brothers Comedy Hour med et svart ansikt og avsluttet med løfte hånden i en knyttneve som var enslydende med Black Panther.[19] I en framføring av sangen «We Can Be Together» i en episode av Dick Cavett Show i 1969 ble hun den første personen som sa bannordet «motherfucker» på fjernsyn.[20]

Jefferson Starship rediger

 
Jefferson Starship, 1976.
 
Grace Slick og Paul Kanter, ca. 1977.

Etter at Jefferson Airplane ble avsluttet dannet Slick en ny gruppe som dels var en videreføring under navnet Jefferson Starship. Med seg hadde hun Paul Kantner og andre bandmedlemmer. Hun utga også en rekke sterke soloalbum med Manhole (1974), Dreams (1980), Welcome to the Wrecking Ball! (1981) og Software (1984). Manhole hadde også med seg tangentinstrumentalisten og bassisten Pete Sears som senere ble en del av det opprinnelige Jefferson Starship i 1974. Sears og Slick skrev flere av de tidlige sangene til Jefferson Starship sammen, inkludert «Hyperdrive» og «Play On Love». Dreams, som ble produsert av Ron Frangipane, hadde inkorporert mange av tankene bak tolvstegsprogram for å overkomme avhengighet, var det mest personlige av hennes soloalbum og ble nominert fra en Grammy-pris. Sangen «Do It the Hard Way» fra Dreams er et tidstypisk eksempel på hennes musikk i denne tiden, men russiskinspirerte «Seasons» med barnekor står positivt fram i en annen retning.[21][22]

Slick fikk økenavnet «The Chrome Nun» av David Crosby, som også kalte Kantner for «Baron von Tollbooth». Deres økenavn opptrådte som tittelen på et album hun gjorde med bandmedlemmene Kantner og David Freiberg: Baron von Tollbooth & the Chrome Nun (1973), foruten en sang på albumet, «Ballad of the Chrome Nun».[23]

Starship rediger

I løpet av 1980-tallet mens Slick var eneste gjenværende Airplane-medlem i Starship, fikk gruppa tre plasseringer på toppen av hitlistene med «We Built This City», «Sara», og «Nothing's Gonna Stop Us Now». Til tross for denne suksessen har Slick siden snakket negativt om denne erfaringen og musikken.[24] I 1987 var Slick sammen med Belinda Carlisle programledere for en TV-spesial kalt The Legendary Ladies of Rock & Roll[25] og hvor hun var med på kore og synge sangene «Be My Baby» og «Da Doo Ron Ron». Hun forlot Starship i 1988, kort tid etter utgivelsen av albumet No Protection. I 1989 var hun med på en gjenforening av Jefferson Airplane sammen med de opprinnelige bandmedlemmene. De utga også et gjenforeningsalbum og gjorde en vellykket konsertturne.[26]

Pensjonering rediger

 
Virgins fly som var oppkalt etter Jefferson Airplane.

Etter gjenforeningen med Jefferson Airplane trakk Slick seg helt tilbake fra musikkindustrien. I løpet av et intervju med TV-stasjonen VH1 for dokumentaren Behind the Music uttalte Slick, som aldri hadde vært sjenert over å bli eldre, at hovedgrunnen til at hun trakk seg tilbake fra musikkindustrien var at «Alle rock’n’rollere over femti år ser tåpelige ut og burde gå av med pensjon.» I et intervju i 2007 gjentok sin overbevisning med å si at «Du kan gjøre jazz, klassisk, blues, opera, country til du er 150 år, men rap og rock’n’roll er virkelig kun for unge mennesker for å rase fra seg», og «Det er tåpelig å framføre en sang som har ingen relevans til dagens situasjon eller uttrykke følelser som du ikke lenger har.»[27]

Til tross for denne beslutningen har Slick opptrådt to ganger sammen med Paul Kantners lappete utgave av Jefferson Starship. Første gang var i 1995 da bandet spilte ved Los Angeles' House of Blues, som dokumentert på konsertalbumet Deep Space/Virgin Sky (1995). Andre gang var i forbindelse med konsert i kjølvannet av 9/11 i slutten av 2001. Hun kom på scenen innledningsvis dekket i svart fra topp til tå i en midlertidig burka, men fjernet deretter burkaen for å avsløre en kledning med det amerikanske flagg og ordene «Fuck Fear». Hennes uttalelse til fansen var «Kledningen er ikke om islam, det handler om undertrykkelse; dette flagget er ikke om politikk, det handler om frihet!»[28]

Etter å ha pensjonert seg fra musikken begynte Slick et nytt liv med maleri og tegning. Hun har gjort flere framstillinger av sine medmusikere fra 1960-tallet, slike som Janis Joplin, Jerry Garcia, og andre. I 2000 begynte hun å stille ut sine verker for salg. Hun har vært tilstede ved utstillinger over hele USA. Generelt har hun avholdt seg fra deltagelse i musikkindustrien, skjønt hun gjorde et unntak ved å delta i framførelsen av «Knock Me Out», en sang fra albumet In Flight (1996), soloalbumdebuten av Linda Perry, tidligere medlem av 4 Non Blondes, som også var en venn av Slicks datter China. Sangen var også en del av lydsporet til filmen The Crow: City of Angels (1996).[29]

Slick utga sin selvbiografi, Somebody to Love? A Rock and Roll Memoir, i 1998 og leste den deretter inn en forkortet utgave som lydbok. En biografi, Grace Slick, The Biography, skrevet av Barbara Rowes, ble utgitt i 1980. I 2001 uttalte Slick i en artikkel i avisen USA Today at «Jeg er ved god helse og folk som ønsker å vite hvordan jeg er blitt det... Jeg spiser ikke ost, jeg spiser ikke and — poenget er at jeg er vegetarianer», men innrømmet at hun ikke var strengt vegetarianer, for jeg er også en hedonistisk gris. Om jeg ser en svær sjokoladekake gjort av egg, vil jeg spise den.»[30]

I 2006 ble det klart at Slick hadde divertikulitt, en betennelse i divertiklene i tykktarmen. Etter første operasjon fikk hun et tilbakefall som krevde ytterligere operasjon og en trakeotomi. Hun ble lagt i kunstig koma for to måneder og måtte deretter lære seg å gå igjen.[31] I 2006 holdt Slick en tale ved innvielsen av den nye flyselskapet Virgin America som var oppkalt etter deres første fly Jefferson Airplane.[32][33] I 2010 var Slick med på å skrive «Edge of Madness» med sangeren Michelle Mangione for å samle inn økonomiske midler for å motvirke naturødeleggelsene som følge av Deepwater Horizon-utblåsningen.[34] Grace Slick var også med på å kore på sangen og er klart hørbar i midten av sangen når hun synger «On the edge of madness».

Personlig liv rediger

Slick har vært gift to ganger: første gang til Gerald «Jerry» Slick, filmfotograf,[35] fra 1961 til 1971, deretter til Skip Johnson, lysmann for Jefferson Starship, fra 1976 til 1994. Hun har et barn, datteren China Wing Kantner (født 25. januar 1971).[36][37] Chinas far er Jefferson Airplane-gitaristen Paul Kantner som Slick hadde et forhold til i årene 1969-1975. China er en skuespiller med arbeid for fjernsyn, teater og kino, og er også kjent fra MTV. Hun er tidvis kreditert som «China Slick Kantner».

Mens Slick var på sykehuset etter Chinas fødsel, slo hun en spøk for en av sykepleierne at hun tenkte å døpe barnet «gud» med liten forbokstav «g» da ville at barnet skulle bli ydmyk. Sykepleieren tok Slick i fullt alvor og rapporterte henne, noe som førte til en mindre oppstandelse,[38][39] foruten å skape en vandrehistorie i rockehistorien.[40]

Slick har offentlig innrømmet problemer med alkoholisme, diskutert hennes erfaringer med rehabilitering, og kommentert hennes bruk av LSD, marihuana, og andre substanser i sin selvbiografi, i ulike intervjuer og flere kjendisbøker og selvhjelpsbøker, inkludert The Courage to Change av Dennis Wholey og The Harder They Fall av Gary Stromberg og Jane Merrill. I løpet av Jefferson Starships Europa-turne i 1978 ble Slicks alkoholisme et stort problem for gruppa. De måtte avlyse en konsert i Tyskland da hun var for påvirket til at hun kunne opptre, noe som fikk publikum til å gjøre opprør. Slick var på scenen kvelden etter, men var da likevel så beruset at hun ikke klarte å synge skikkelig. Hun angrep også publikum, hånte Tyskland for å ha tapt den andre verdenskrig, og befølte både kvinnelige publikummere og bandmedlemmene.[41] Dagen etter forlot hun bandet. Det samme året ble hun dratt av scenen under et gameshow i San Francisco etter å ha verbalt fornærmet deltakerne.[42] Hun har vært innlagt på en avvenningsklinikk minst to ganger, en gang i løpet av 1970-tallet,[43] og enda en gang på 1990-tallet sammen med datteren China.[44]

Legale hendelser rediger

Slick og Tricia Nixon, datter av tidligere president Richard Nixon, har begge eksamen fra Finch College. Slick ble invitert i et teselskap i Det hvite hus i 1969. Hun inviterte den politiske aktivisten og rabulisten Abbie Hoffman til å bli hennes følge og hadde en plan om å blande presidents te med 600 mikrogram med LSD. Planen ble forhindret da de ikke fikk slippe inn etter å ha blitt gjenkjent av sikkerhetspersonellet ved Det hvite hus ettersom Slick hadde havnet på svartelisten til FBI. Slick spekulerte senere om hun kun hadde fått innbydelsen ettersom detn var adressert til «Grace Wing», henne pikenavn, og at hun aldri ville ha blitt invitert om familien Nixon hadde vist at «Grace Wing» faktisk var anti-establishment-sangeren Grace Slick.[45]

I 1971 etter en langvarig sesjon med innspilling krasjet Slick bilen sin i en vegg i nærheten av Golden Gate-broen etter å ha kappkjørt med Jorma Kaukonen.[46] Hun fikk en hjernerystelse og benyttet senere hendelsen som grunnlag for sangen «Never Argue with a German if You're Tired (or 'European Song'», som ble innspilt på albumet Bark (1971).[47]

Mens Slick hadde vanskeligheter med loven mens hun spilte med Jefferson Airplane, ble hun arrestert minst fire ganger for hva hun har referert til som «TUI» («snakke under innflytelse») og «fyllmunn».[48]

En hendelse skjedde etter at en politimann henvendte seg til henne da hun satt lent mot en trestamme i en skog i Marin County og drakk vin, spiste brød og leste poesi. Da politimannen ville vite hva hun drev på med, kom hun med et sarkastisk svar som førte til at hun ble arrestert og fengslet.[49]

Sangeren ble også arrestert i 1994 for angrep med et dødelig våpen etter å ha pekt med et uladd våpen mot en politimann. Hun hevdet at politimannen hadde trengt seg inn på hennes eiendom uten forklaring.[50]

Billedkunst rediger

 
Grace Slick

Etter at Slick pensjonerte seg fra musikken, og etter en husbrann, skilsmisse og et forhold som ble avsluttet, begynte hun å tegne og male dyr. Det var hovedsakelig for at hun hadde glede av det og for at det hjalp henne videre i en vanskelig tid.[51] Ikke lenge etter ble hun kontakt med forespørsel om å skrive sin selvbiografi, som til sist ble boken Somebody to Love? A Rock-and-Roll Memoir. Hennes agent så hennes kunstverker og spurte om hun kunne gjøre en del portretter av hennes mange kjente samtidige fra rockeverden som kunne bli inkludert i selvbiografien. Hun var tvilende først, men gikk med på det da hun forsto at hun faktisk hadde glede av det. Gjengivelser i farger av blant at Janis Joplin, Jimi Hendrix, og Jerry Garcia ble gjengitt i boken.[52][53] Malerier over temaet «Alice i Eventyrland» (grunnet sangen «White Rabbit») og andre skisser er spredt gjennom boken. Hennes malerier av Jorma Kaukonen og Jack Casady ble benyttet som omslaget på albumet The Best of Hot Tuna (1998). Selv om Slick har tegnet og malt siden hun var et barn, innrømmet hun at hun ikke klarte å drive på med to ting samtidig, og det ble lite av det mens hun fokuserte på sin musikalske karriere.[53] Et kjent unntak er omslaget på hennes første soloalbum, Manhole, som hun signert «Child Type Odd Art by Grace».

Slick, som ikke har noen formell kunstutdannelse, er ikke bundet av noen særskilt stil eller medium i hennes billedproduksjon og har heller ingen større interesse å utvikle en da det er innholdet som bestemmer utfallet.[54] Hun benytter seg av akrylfarger (da oljemalinger tørker for langsomt), pen og blekk, blyant, linoleumstrykk, pastellkritt, og tidvis flere teknikker samtidig («mikset media»). Hennes stil strekker seg fra naivistisk, eller primitive framstillinger til realistiske portretter.[55]

De trykk og originaler som selger best er ulike gjengivelser av den hvite kaninen og portretter av hennes medmusikanter i musikkindustrien.[56] I 2006 førte populariteten til hennes verker sentrert rundt «Alice i eventyrland» til et samarbeid med forlaget Dark Horse Comics, Inc. som resulterte i utgivelsen av kontorartikler og hefter med hennes illustrasjoner.[57] Kritikere har uttalt seg ulikt om hennes verker, men Slick selv synes uinteressert til positiv eller negativ kritikk.[58] Hun betrakter sin visuelle kunst som kun et annet aspekt av det samme kunstneriske temperament som førte henne inn i musikken i sin tid.[52][53]

Slick deltar på de mange kunstgallerier over hele USA som har stilt ut hennes kunst, tidvis har hun deltatt på over 30 utstillinger i året. Selv om hun trives med å snakke med de som kommer for å se hennes kunst, er hun ikke like begeistret for reising, særlig ikke å fly.[52] På de fleste utstillinger kan de som kjøper et bilde av henne også få henne i samtale og ta et bilde sammen med henne, foruten en autograf med personlig hilsen på baksiden av bildet.

Arv og ettermæle rediger

Sammen med hennes samtidige Janis Joplin er Grace Slick en av de første kvinnelige rockestjerner, og således en betydningsfull figur i rockemusikkens utvikling på slutten av 1960-tallet. Hennes særskilte vokal og sang, foruten iøynefallende sceneframtoning har påvirket andre kvinnelige musikere, blant andre Stevie Nicks.[59] og Patti Smith.[60]

Slicks lange levetid i musikkindustrien førte til at hun fikk en uvanlig rekord, hun ble den eldste kvinnelige vokalist på Billboards topp-100-liste med singelen «We Built This City» som nådde førsteplass den 16. november 1985, kort tid etter at hun fylte 46 år. Den tidlige rekorden var 44 år med Tina Turner som i 1984 nådde førsteplassen med «What's Love Got To Do With It». Turner (som er en måned yngre enn Slick) ble 45 år to måneder etter sangen toppet singellistene. Slick brøt sin egen rekord i april 1987 da hun 47 år gammel toppet singellistene med «Nothing's Gonna Stop Us Now». Denne rekorden sto i 12 år før den til sist ble brutt av Cher som var 53 år i 1999 da «Believe» tok øverste plass på hitlistene.

Slick sang på et stykke kalt for «Jazz Numbers», en rekke korte tegneseriefilmer om tallene 2 til 10 (tallet 1 ble aldri produsert). Det ble vist på amerikansk barnefjernsyn, programmet Sesame Street. Segmentet for tallet 2 ble vist i første episode av første sesong av Sesame Street, 10. november 1969. Hun ble nominert for en Grammy-pris i 1981 som beste kvinnelige vokalist for hennes soloalbum Dreams.[61]

Grace Slick ble innført i Vocal Group Hall of Fame i 1996 som et medlem av Jefferson Airplane.[62]

I 1993 leste hun inn Stephen Kings novelle «You Know They Got a Hell of a Band» for hans lydbok Nightmares & Dreamscapes.

Grace Slick ble rangert som nummer 20 på VH1s 100 største kvinner innen rock’n’roll i 1999.[63]

Diskografi rediger

År Album USA Billboard 200 Britisk albumliste
1974 Manhole 127 -
1980 Dreams 32 28
1981 Welcome to the Wrecking Ball! 48 -
1984 Software 206 -

Med Paul Kantner

År Album USA Billboard 200 Britisk albumliste
1970 Blows Against the Empire 20 -
1971 Sunfighter 89 -
1973 Baron von Tollbooth & the Chrome Nun 120 -
1983 Planet Earth Rock and Roll Orchestra - -

Andre opptredener

År Arbeid Samarbeidspartner Kommentar
1971 If I Could Only Remember My Name David Crosby Koring på «What Are Their Names»
Papa John Creach Papa John Creach Vokal på «The Janitor Drives a Cadillac»
1972 Rolling Thunder Mickey Hart piano, koring
1975 Seastones Ned Lagin voice
1981 Kent State-soundtrack Ulike musikere Vokal på «They All Look the Same»
1982 Throwin' Down Rick James Koring
1985 Heart Heart Koring på «What About Love»
1988 Back to Avalon Kenny Loggins Koring
1995 Deep Space/Virgin Sky Jefferson Starship Gjestevokalist
1996 In Flight Linda Perry Medforfatter & koring på «Knock Me Out»
1998 The Best of Hot Tuna Hot Tuna Omslagsillustrasjon
1999 Windows of Heaven Jefferson Starship Vokal på «I'm On Fire»
The Best of Grace Slick Grace Slick «Do You Remember Me?» (tidligere ikke utgitt)
2001 Across the Sea of Suns Jefferson Starship Albumtekst
2007 Life Beneath the Sun Michelle Mangione Omslagsillustrasjon
2008 Jefferson's Tree of Liberty Jefferson Starship Vokal på bonusspor
2009 What Is A Saint Michelle Mangione Medforfatter på «What Is A Saint» & «Love Disappears»
2010 Ponies Medforfatter og koring på «The Edge of Madness»

Referanser rediger

  1. ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID gracebarnettwingg[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ FemBio-Datenbank, FemBio-ID 25459, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Internet Broadway Database, Internet Broadway Database person-ID 84077, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6gx52wv, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Stab (30. oktober 1996): «You Say It's Your Birthday: Grace Slick», MTV.
  7. ^ Roberts, Gary Boyd (21. mai 2004): “New England and Rock,” Part 3: The Ancestry of Grace Slick of Jefferson Airplane, with an Addendum on Further New England, American Ancestors
  8. ^ «New England and Rock», Part 3: The Ancestry of Grace Slick of Jefferson Airplane, with an Addendum on Further New England Ancestors of the Beach Boys, Notablekin.org.
  9. ^ Greenberg, Arik (22. oktober 2012): «Grace Slick Interview», Institute for Religious Tolerance.
  10. ^ a b c «Grace Slick» Arkivert 7. mai 2017 hos Wayback Machine., Jefferson Airplanes offisielle nettsted
  11. ^ Rowes, Barbara (1980): Grace Slick: The Biography. Garden City, New York: Doubleday & Co., ISBN 0-385-13390-1, s. 14
  12. ^ a b «Grace Slick» Arkivert 7. mai 2017 hos Wayback Machine., Jeffersonairplane.com.
  13. ^ «Grace Slick Biography», Biography.com.
  14. ^ «Grace Slick on why she went into the music business», YouTube, 22. juli 2008.
  15. ^ Rowes, Barbara (1980): Grace Slick: The Biography, s. 40–41.
  16. ^ Dimery, Robert, red. (2010): 1,001 Songs You Must Hear Before You Die, Universe, s. 201.
  17. ^ «The Great Society», Bayareabands.com
  18. ^ Unterberger, Richie: «The Great Society – Biography», Allmusic.com
  19. ^ «Crown Of Creation» (Smothers Brothers) by Jefferson Airplane, YouTube
  20. ^ «We Can Be Together» (Dick Cavett Show) by Jefferson Airplane], YouTube
  21. ^ Slick, Grace; Andrea Cagan (1. september 1998): Somebody to Love? A Rock-and-Roll Memoir. New York, New York: Warner Books, ISBN 978-0446523028, s. 281–283
  22. ^ «Grace Slick – Seasons», YouTube
  23. ^ «Baron Von Tollbooth & the Chrome Nun», omtale av William Ruhlmann, Allmusic
  24. ^ «At 2:34, Slick discusses her disdain towards the Starship years». YouTube, 9. november 2008.
  25. ^ «The Legendary Ladies of Rock & Roll (1988)», IMDb
  26. ^ Pareles, Jon (29. august 1989): «On-Again Off-Again Jefferson Airplane Is On Again», New York Times.
  27. ^ Camus, Alyson (23. november 2015): «The Art Of Grace Slick: The White Rabbit Comes To Hollywood At Mr. MusicHead Gallery» Arkivert 24. mai 2017 hos Wayback Machine., Rock NYC
  28. ^ Susman, Gary (4. oktober 2001): «Sound Bytes» Arkivert 12. februar 2012 hos Wayback Machine., Ew.com.
  29. ^ «The Crow: City of Angels (1996)», IMDb
  30. ^ «Grace Slick rocks the world of meat», Usatoday.com. 26. september 2001.
  31. ^ «Counterculture Meets Mall Culture for Grace Slick», Washington Post, 13. januar 2007
  32. ^ "Virgin America Debuts First Aircraft, Jefferson Airplane, at SFO", Global News Wire. 11. oktober 2006.
  33. ^ Armstrong, David (11. oktober 2006): «Virgin America plane ready to fly / Airline still awaits approval to begin service from SFO», SF Gate.
  34. ^ «The GRAMMY Museum: In the L.A. LIVE District», Grammymuseum.org
  35. ^ «Jerry Slick», IMDb
  36. ^ «Names In The News»[død lenke], Tri City Herald. 26. januar 1971.
  37. ^ «Daughter Born To Pop Singer», The Day. 26. januar 1971.
  38. ^ Slick, Grace; Andrea Cagan (1. september 1998): Somebody to Love? A Rock-and-Roll Memoir. New York, New York: Warner Books. ISBN 978-0446523028, s. 207–208.
  39. ^ «Singer says her daughter's real name is god», The Windsor Star. 1. februar 1971.
  40. ^ «God Slick», Snopes.com
  41. ^ Behind The Music: Jefferson Airplane, VH1, Paramount Television, 1998.
  42. ^ «Jefferson Airplanes nettsted». Arkivert fra originalen 7. mai 2017. Besøkt 10. mai 2017. 
  43. ^ Slick, Grace; Andrea Cagan (1. september 1998): Somebody to Love? A Rock-and-Roll Memoir. s. 274–275.
  44. ^ Sischy, Ingrid (1988): «Grace Slick: on the 40th anniversary of the summer of love, Ingrid Sischy takes a trip down the rabbit hole with the woman who was at the red-hot center of those wild times—the one and only Grace Slick» Arkivert 23. januar 2013 hos Wayback Machine., SPS Limelightagency
  45. ^ Slick, Grace; Andrea Cagan (1. september 1998): Somebody to Love? A Rock-and-Roll Memoir, s. 189–194.
  46. ^ Slick, Grace; Andrea Cagan (1. september 1998): Somebody to Love? A Rock-and-Roll Memoir, s. 224–225.
  47. ^ Fong-Torres, Ben (30. september 1971): «Jefferson Airplane Grunts: 'Gotta Evolution'», Rolling Stone, s. 28–30.
  48. ^ Wholey, Dennis (1984): The Courage to Change, New York, New York: Warner Books, ISBN 0-446-30006-3, s. 133.
  49. ^ Slick, Grace; Andrea Cagan (1. september 1998): Somebody to Love? A Rock-and-Roll Memoir, s. 267–271.
  50. ^ Slick, Grace; Andrea Cagan (1. september 1998): Somebody to Love? A Rock-and-Roll Memoir, s. 340–343.
  51. ^ «Photo of a plane dropping fire retardant on Grace Slick's home gutted by a grass fire», Star-News. 18. september 1993.
  52. ^ a b c «Morley View – Legends: Grace Slick»], Rocknworld.com.
  53. ^ a b c «Somebody to paint: Grace Slick on art, music, age and outrage», Billdeyoung.com. 1. mai 2009. Arkivert fra originalen den 18. november 2011.
  54. ^ «Still Rocking: From the Stage in the ’60s to the Easel Today» (PDF), Malibu Surfside News , 21. juni 2007, s. 17
  55. ^ «NoHo Magazine – The Art of Grace Slick», Limelightagency.com. Arkivert fra originalen den 3. desember 2008.
  56. ^ Grooms, John (15. november 2006): «State of Grace: Rock icon Grace Slick paints her way to a new life» Arkivert 22. juli 2011 hos Wayback Machine., Charlotte.creativeloafing.com.
  57. ^ «Press release: Grace Slick's White Rabbit Rides a Dark Horse 4/26/06». Darkhorse.com. 28. oktober 2011. Arkivert fra originalen den 9. april 2007.
  58. ^ Curtis, Kim: «Slick trades microphone for paintbrush» Arkivert 23. januar 2013 hos Wayback Machine., Santa Rosa Democrat.
  59. ^ «Stevie Nicks – Off The Record», Nicksfix.com.
  60. ^ «Patti Smith», Sugarbuzzmagazine.com. 12. mars 2007
  61. ^ «Grammy Award Nominees», Awards and Shows. 1981.
  62. ^ Hinckley, David (19. januar 1996): «This is Dedicated to the Women We Love...», New York Daily News.
  63. ^ «The Greatest | Episodes (TV Series)», VH1. 14. mars 2017

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Grace_Slick&oldid=24313497»