«Goodnight, Irene» eller «Irene, Goodnight» er en amerikansk sang fra 1800-tallet skrevet og publisert som «Goodnight, Irene» i 1886 av Gussie Lord Davis, en afrikansk-amerikansk komponist. Sangen (da svært endret) ble først spilt inn på plate i 1932 av Huddie «Ledbelly» Ledbetter, som hevdet at han hadde lært den av sin onkel.

Teksten forteller om jeg-personens bekymringsfulle fortid med sin kjærlighet, Irene, og uttrykker hans tristhet og frustrasjon. Flere vers gjør eksplisitte referanser til det overveide selvmordet, mest berømt i linjen «sometimes I take a great notion to jump in the river and drown», som var inspirasjonen til Ken Keseys roman, Sometimes I Take a Great Notion fra 1964.

I 1950 spilte den amerikanske folkemusikkgruppen The Weavers sangen inn på plate og ble en nummer én-hit. Selv om den generelt sett var tro, valgte The Weavers å unnlate noe av den mer kontroversielle teksten til Ledbetter, noe som førte til at Time stemplet den som en «dehydrert» og «forskjønnet» utgave av originalen.

På grunn av innspillingens popularitet er imidlertid The Weavers tekst generelt sett den som blir brukt i dag.

Etter 1950 har sangen blitt spilt inn på plate av tallrike artister i flere genre.

I 2002 mottok Ledbetters Library of Congress-innspilling fra 1936 en Grammy Hall of Fame Award.

«Goodnight, Irene» har også blitt berømt som fotballsang for Bristol Rovers FC.

Coverversjoner rediger

I 1950, året etter Ledbetters død, spilte The Weavers inn sangen på plate.

The Weavers' enorme suksess inspirerte mange andre artister til å spille inn sine versjoner av sangen. Flere av dem ble selv suksessfulle, deriblant Tom Waitz' versjon.

The Tanner Sisters with The Hedley Ward Trio spilte inn en versjon i London 23. september 1950. Den ble utgitt på His Master's Voice B 9980 og på His Master's Voice A.L. 3128.

Norsk versjon rediger

Egil Hagen har skrevet en norsk tekst. På norsk bærer den tittelen «Godnatt Irene».

Innspilling rediger