Glum Geirason
Glum Geirason (norrønt: Glúmr Geirason) var en islandsk skald (dikter) som levde på 900-tallet. Han er kjent for sine dikt om de norske kongene Eirik Blodøks og Harald Gråfell.
Ifølge Landnåmabok var far til Glum, Geire, landnåmsmann på Island og bosatte seg på Geirastad sør for Myvatn på Island[1]. Under en feide med en av grannene, Torberg kinnhugg, ble Torbergs sønn Torstein drept, og Geire og sønnene Glum og Torkjell måtte flykte til Breidafjorden og bosatte seg i Geiradal i Kroksfjorden. Glum ble gift med Ingunn Torolvsdatter og fikk sønnen Tord som ble gift med Gudrun Osvivsdatter[2]. De hadde også datteren Torgerd som ble gift med Torarin Ingjaldsson. Deres sønn var Helgu-Steinar.
Glum var rundt 960 i Norge som Harald Gråfells hirdskald og deltok i slaget ved Fitjar på Stord der Håkon den gode fikk banesår[3]. Tidspunktet for Glums død er usikkert, men han må ha levd etter at Harald Gråfell døde rundt eller i 970. Finnur Jónsson mener han ikke kan ha levd stort lenger enn til 980 på bakgrunn av at hans sønn Tord, som ifølge Laksdøla saga ble gift med Gudrun rundt 990, ble omtalt som Tord Ingunnsson. Dette indikerer at Tords mor må ha vært enke i mange år.
Glum var skald ved hirden til både Eirik Blodøks og Harald Gråfell[4]. Ifølge Skáldatal og Fagerskinna skrev Glum et dikt om Eirik Blodøks der han berettet om kongens bragder i mange land. Dette diktet er ikke bevart, men filologen Finnur Jónsson mener å ha påvist at et to-linjers fragment kan ha tilhørt diktet. Han mener også at et vers som siteres i Snorre Sturlasons Heimskringla og som sies å referere til Harald Gråfell, egentlig tilhører diktet om Eirik[5].
- Kongen i all sin allmakt
- herjet land i østen,
- han som sverd har skjenket
- mang en skald, fikk seier[6]
Det viktigste bevarte arbeidet fra Glum Geirason er fragmentene av Gráfeldardrápa, et dikt som ble skrevet til minne om kong Harald Gråfell kort tid etter hans død i 970. I et halvvers i begynnelsen blir Haralds brødre oppfordret til å høre på kvadet:
|
|
Etter det kommer to og et halvt vers om Haralds kamper ved Skottland og i østerled før og etter at han ble norsk konge. Så følger to vers om hans Bjarmelandsferd og kamper i alminnelighet, og så fire vers om hans siste slag ved Hals i Danmark hvor han falt. Til slutt følger ett vers som uttrykker dikterens savn og to halvvers om hans legemsferdigheter. Diktet forteller om en dikter som har beundret sin konge og som tok seg nær av hans død.
Finnur Jónsson karakteriserer Glum som en «udmærket verskunstner». Omskrivningene – kjenningene – er ikke tallrike, men velformede og gode.
Foruten de to kongekvadene kjennes fra Glums skaldskap bare en lausavise om Håkon den godes fall, diktet like etter slaget ved Fitjar.
Referanser rediger
- ^ Landnåmabok, kap. 256
- ^ Laksdøla saga, kap. 34-36
- ^ Finnur Jónsson, Den oldnorske og oldislandske litteraturs historie (1923)
- ^ Skáldatal
- ^ Jónsson, 1923
- ^ Snorre Sturlasson, Håkon den godes saga, kap. 10