Wikipedia

Glenn Gould

kanadisk komponist og pianist

Glenn Herbert Gould (født 25. september 1932 i Toronto i Ontario i Canada, død 4. oktober 1982 samme sted) var en canadisk pianist. Han har til dels vært omgitt av en kultpreget interesse[14] og blir ansett som en av det tyvende århundres mest betydelige musikere.[15]

Glenn Gould
FødtGlenn Herbert Gold
25. sep. 1932[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Toronto[5]
Død4. okt. 1982[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (50 år)
Toronto[6]
BeskjeftigelsePianist, komponist, cembalist, kommentator, music publicist Rediger på Wikidata
Utdannet vedThe Royal Conservatory of Music
Malvern Collegiate Institute
NasjonalitetCanada[7][8]
GravlagtMount Pleasant Cemetery
Utmerkelser
12 oppføringer
Grammy (1982)
Grammy Award for Best Instrumental Soloist Performance (without orchestra) (1982)
Grammy Lifetime Achievement Award (2013)
Grammy Award for Best Album Notes (1973)
Juno Award for Classical Album of the Year – Solo or Chamber Ensemble (1979)
Juno Award for Classical Album of the Year – Solo or Chamber Ensemble (1983)
Juno Award for Classical Album of the Year – Solo or Chamber Ensemble (1984)
Molson-prisen (1969)[9]
Canadian Music Hall of Fame (1983)
Grammy Hall of Fame Award (1985) (for: Bach: The Goldberg Variations (Glenn Gould album))
Canada’s Walk of Fame (1998)
Person of National Historic Significance[10]
Musikalsk karriere
SjangerKlassisk musikk[11][12][13]
InstrumentPiano
Aktive år1945–
PlateselskapCBS Records
Nettstedhttp://www.glenngould.com/
IMDbIMDb
Notable verk
Bach: The Goldberg Variations (Glenn Gould album)
Signatur
Glenn Goulds signatur
Glenn Gould på Commons

Bakgrunn rediger

 
Glenn Gould med sin lærer Alberto Guerrero
 
Den unge Gould i 1946, med sin hund Nick

Familien het opprinnelig Gold, men endret navn på 1930-tallet på grunn av antisemittiske holdninger før krigen og Gold-navnet ga jødiske assosiasjoner. Gould spøkte senere om dette, og svarte når noen spurte ham om han var jødisk, at han var jødisk under krigen («When people ask me if I'm Jewish, I always tell them that I was Jewish during the war»).[16]

Som spedbarn skal han ofte ha nynnet/summet med stemmen i stedet for å skrike, og beveget fingrene som en pianist, og familiens lege forutså at han «måtte bli enten lege eller pianist».[17]Ulikt andre barn, trykket han ned en og en tangent da han fikk leke ved et piano, og hørte hele den lange tonen. Allerede i tre-årsalderen ble det slått fast at han hadde absolutt gehør, og han lærte å lese noter før han lærte å lese.[18][19]

Etter å ha mottatt pianoundervisning av sin mor, som var barnebarn til en fetter av Edvard Grieg[20], begynte Gould i en alder av 10 år ved Royal Conservatory of Music (det kongelige musikkonservatorium). Der studerte han piano med Alberto Guerrero, orgel med Frederick C. Silvester og musikkteori med Leo Smith.

12 år gammel avla han avsluttende eksamen ved musikkonservatoriet, med høyeste karakter av alle[21] Året etter avla han de skriftlige teorieksamenene og oppnådde den akademiske graden ATCM («Associate, Toronto Conservatory of Music»).[21]

Konsertpianist rediger

13 år gammel gjorde han i 1945 sin første offentlige opptreden (på orgel), og året etter opptrådte han for første gang med orkester (Toronto Symphony Orchestra) i en framføring av Beethovens fjerde pianokonsert. Hans første offentlige solokonsert fulgte i 1947, og hans første solokonsert på Canadian Broadcasting Corporation (CBC/Radio-Canada) Radio kom i 1950. Dette var begynnelsen på et langvarig godt forhold til radio og til innspillinger generelt.

I 1957 spilte Gould en konsert i Sovjetunionen og var da den første nordamerikaneren som spilte der etter andre verdenskrig.

Før en konsert med New York Philharmonic Orchestra under ledelse av Leonard Bernstein 6. april 1962 i Carnegie Hall i New York, tok Bernstein offentlig avstand fra den tolkningen Gould skulle framføre av Johannes Brahms' Pianokonsert nr. 1.[22] Dette vakte betydelig oppsikt, og kan ha vært en medvirkende årsak til at Gould trakk seg tilbake fra offentlige konserter.[23]

Gould spilte mye av Mozarts tidligere verker, men mislikte mye av hans senere arbeider. Et kjent sitat fra Gould er at «Mozart døde ikke for tidlig, men for sent».[24]

10. april 1964 gjorde Gould sin siste offentlige opptreden i Los Angeles, og resten av sitt liv konsentrerte han seg om andre ting. Først og fremst innspillinger, men også skriving, kringkasting, produksjon av dokumentarer og komposisjoner (han komponerte riktignok lite).

Arbeid rediger

 
Statue av Glenn Gould i Toronto i Canada

Han er spesielt kjent for sine innspillinger av Johann Sebastian Bachs musikk, hvor han viste en sjelden teknikk og var i stand til å uttrykke polyfonien i Bachs musikk – og særlig to innspillinger av Goldbergvariasjonene – samt for sin eksentriske personlighet. Dette gikk blant annet på hans uortodoks musikalske tolkninger og opptreden ved tangentene, men også hans livsstil og personlige oppførsel. Han uttalte blant annet: Mange syns det er synd at Mozart døde så tidlig, men jeg syns han døde alt for sent.[25] Han var svært kritisk til utviklingen av Mozarts musikk etter hvert som komponisten ble eldre,[26] forkastet mange av de tradisjonelle oppføringene av romantisk musikk og hadde ganske overraskende framføringer av verker av Franz Liszt, Robert Schumann og Frédéric Chopin.

Selv om han hovedsakelig er kjent for sine Bach-tolkninger, hadde han et bredt repertoar, som inneholdt komposisjoner av blant andre Ludwig van Beethoven, Wolfgang Amadeus Mozart, Joseph Haydn, Johannes Brahms, tidlig barokk-komponister og også 1900-talls komponister, blant dem atonale komponister som Arnold Schönberg.

Han sluttet å opptre offentlig i 1964, og tilbrakte resten av sin karriere med studioinnspillinger, ofte med originalt valg av repertoar.

Han ble tildelt Grammy Award i 1974, to i 1983 og i 1984.

Forhold til moderne musikk rediger

Selv om han likte noe moderne musikk, var han stort sett enten negativ eller ambivalent til populærmusikken. Han likte å gå på jazzkonserter med venner i sin ungdom, og har nevnt jazz i sine skrifter. Ved en anledning kritiserte han The Beatles for «bad voice leading»[27], men kunne like artister som Petula Clark og Barbra Streisand. Det var en gjensidig beundring mellom ham og jazzpianisten Bill Evans, som spilte inn sitt verk Conversations with Myself på Goulds Steinway & Sons' CD 318 flygel.

Arven etter Gould rediger

 
Glenn Goulds gravsted

Glenn Gould døde i 1982 i Toronto etter et hjerneslag. Han er gravlagt på gravplassen Mount Pleasant Cemetery i Toronto i Canada.[28][29]

Året etter sin død ble han tatt opp i Canadian Music Hall of Fame.

I 1997 ble The Glenn Gould School opprettet ved The Royal Conservatory of Music i Toronto, og Canadian Broadcasting Corporation har et eget studio oppkalt etter ham.

Året etter at han døde ble Glenn Gould-prisen etablert gjennom Glenn Gould-stiftelsen som ble etablert av venner, kolleger og beundrere av Gould.

Referanser rediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Glenn-Gould, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000026105, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ «A Disorder That Stops the Music», publisert i The New York Times, verkets språk engelsk, utgitt 14. mars 2012[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ «Footlights», publisert i The New York Times, verkets språk engelsk, utgitt 3. september 2002[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ canadacouncil.ca[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.pc.gc.ca[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ http://www.cdbaby.com/cd/onclassical.
  12. ^ http://www.szadvar.hu/bach-inventions-glenn-gould.htm.
  13. ^ http://www.tandfonline.com/doi/pdf/10.1080/2154896X.2012.735046.
  14. ^ (no) «Glenn Gould» i Store norske leksikon
  15. ^ Biografi på glenngould.ca Arkivert 28. juli 2011 hos Wayback Machine.
  16. ^ Bazzana, Kevin (2003). Wondrous Strange: The Life and Art of Glenn Gould. New York: Oxford University Press. ISBN 0195174402, side 24
  17. ^ Ostwald (1997), side 40
  18. ^ Friedrich (1990), side 15
  19. ^ Ostwald (1997), sidene 44–45
  20. ^ Bazzana, side 30
  21. ^ a b Bazzana (2003), side 76
  22. ^ Hele Bernsteins introduksjon kan leses her
  23. ^ CBC' arkiver
  24. ^ Ostwald, side 259
  25. ^ «Glenn Gould quotes». c4vct.com. Arkivert fra originalen 30. april 2008. Besøkt 16. mai 2008. 
  26. ^ Friedrich, Otto (1989). Glenn Gould: A Life and Variations. New York: Random House. ISBN 0394562992, side 147
  27. ^ Disse kommentarene på annen musikk er i The Glenn Gould Reader.
  28. ^ «Mount Pleasant Cemetery | Toronto Cemetery». www.mountpleasantgroup.com. Besøkt 25. september 2020. 
  29. ^ «Toronto music past and present at Mount Pleasant Cemetery: Local Legends». thestar.com (engelsk). 2. juli 2017. Besøkt 25. september 2020. 

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Glenn_Gould&oldid=22828646»