Wikipedia

Søteblåvinge

sommerfuglart
(Omdirigert fra «Glaucopsyche alcon»)

Søteblåvinge (Phengaris alcon) er en av blåvingene, en dagaktiv sommerfugl i gruppen glansvinger.

Søteblåvinge
Nomenklatur
Phengaris alcon
(Denis & Schiffermuller, 1775)
Synonymi
Glaucopsyche alcon
Maculinea alcon
Lycaena alcon
Hører til
blåvinger,
Lycaeninae,
glansvinger,
dagsommerfugler
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

NT — Nær truet

Økologi
Habitat: åpne gress og lyngmarker, veikanter
Utbredelse: Asia, Europa
ikke i Norge
Egg fra Glaucopsyche alcon på klokkesøte (Gentiana pneumonanthe).
Foto: BP

Utseende rediger

Hannen har mørk blå-svart farge på vingenes overside. Langs vingeranden, et fint hvitt tynt bånd eller kant (frynser) ytterst, og et mørkere svart innenfor. Vingeundersiden er gråbrun med flere små mørke flekker i hvite ringer. Ved vingeroten utbrer et svært svakt, nesten ikke synlig blågrønt fargefelt seg. Bakvingenes underside mangler gulorange flekker, men har flere små mørke flekker i lyse ringer.

Hunnen er lik hannen, men har litt rødere blålilla farge på vingeoversiden. Langs vingeranden finnes et hvitt bånd eller kant (frynser), og innenfor en mørk linje. Bakvingene har lysere flekker langs bakkanten. Undersiden er lik hannen.

Vingespennet er mellom 29 og 35 millimeter.

Fasettøynene er mørke. Palpene stikker spisst fram foran hodet. Antennene er trådformet og har en utvidelse (antenneklubbe).

Kroppen har et ytre skjelett (hudplater) som holder de bløte indre organer på plass. Det ytre hudskjelettet er bygd opp for det meste av kitin. Brystet og bakkroppen er blåsvart og lite håret på oversiden. Undersiden har tett hårbekledning av lyst gråhvite hår.

Fasettøynene er stor og mørke. Hodet er smalt foran, palpene er store og fremoverrettet. Sommerfuglene skiller seg fra de fleste andre insektene ved at munnen ikke har kjever og lepper, men en lang sugesnabel (proboscis) mellom palpene. Den er rullet opp i en spiral, mellom palpene, under hodet, når den ikke er i bruk. Antennene sitter over og helt inntil fasettøynene. Antennene er trådformet og består av sylindriske ganske like ledd. Antenneklubben er flat eller skålformet. Leddene er farget slik at antennen får små ringer i svart og hvitt.

Beina er godt utviklet hos hunnene, som bruker alle beina til å gå med. Mens hanner har noe reduserte frambein og går på de fire bakerste beina. Det doble kloleddet på frambeina mangler eller er redusert. På det mellomste beinparet er børsten på skinnbeinet (tibia) godt utviklet.

Indre organer rediger

Bakkroppens indre organer består av fordøyelsesorganer, forplantningsorganer og åndedrett. Åndedrettet hos sommerfugler foregår ikke ved lunger, men ved at luft hentes inn og ut av kroppen gjennom små hull i hudskjelettet (spirakler). I kroppen er det et svært finmasket system av trakéer som leder oksygenet til kroppens vitale deler. En blodvæske som sirkulerer i kroppen, pumpes rundt av et avlangt rørformet hjerte. Brystpartiet består for det meste av vingenes muskulatur. Sanseorganer, for syn, smak og lukt er stort sett plassert i hodet. Nervesystemet består av en bukmarg med to nervestrenger og én nerveknute (ganglion) i hvert kroppssegment. Den første nerveknuten, som ligger foran munnåpningen, er spesielt stor og omtales som hjerne.

Egg og larver rediger

Egget er rundt og flatt, med et fint punktert mønster.

Larven har generelt tykk hud og er ganske hardføre. Den er svakt rødlig med mørkt hode. Etter at den er blitt hentet av maur til en maurtue, skifter den farge til gulhvit. Undersiden er flat, mens oversiden er velvet. Larvens kropp smaler litt bakover. På bakkroppen har eldre larver har et par tentakler, som kan skytes ut og trekkes inn igjen. Kjertlen som produserer aminosyrer og det sukkerholdige stoffet, finnes på larvens sjuende bakkroppsledd.

Bak hodet, på bryststykket, som består av tre ledd, er det tre par bein. Lengre bak har larvene noen bukføtter, som ikke er egentlige bein, men utvekster larven kan bruke til å holde seg fast. Lengst bak har den en analfot.

Larvens hode består av en hard hodekapsel med noen punktøyne. Under øynene er det noen små antenner larven bruker til å finne riktig føde. Larvens bakkropp består nesten bare av fordøyelsessystemet. Dette er ganske kort og mye av maten larven spiser passerer før all næringen er tatt opp. Avføringen kommer ut som små kuler helt bakerst på kroppen. Larvene ånder gjennom åpninger i hudskjelettet (spirakler), langs kroppens sider.

Puppen rediger

Puppen er bønneformet og urørlig, den er gyllen gult på farge.

Levevis rediger

Søteblåvinge foretrekker tørre til litt fuktige åpne sandholdige lokaliteter, langs strender og lignende. Den kan også finnes i åpen skog med større områder av sand eller svaberg, og ofte langs skogskanten.

Glansvinger har normalt en rolig og gjerne flagrende flukt. Ofte flyr de korte turer fra blomst til blomst. Om natten og i overskyet vær hviler sommerfuglen. Flygetiden er stort sett i juli. Vingene holdes sammenlagt opp og ut fra kroppen, og den noe spraglete vingeundersiden gir sommerfuglen en viss kamuflasje og beskyttelse.

Voksne glansvinger lever av nektar de suger opp fra blomstene på ulike planter (urter). Sugesnabelen, på hodets underside, gir sommerfuglen mulighet til å nå inn i dype blomster for å suge til seg nektar. Sugesnabelen gjør at sommerfugler er avhengig av flytende føde.

Forplantning rediger

Paringen skjer ved sammenkobling mellom de to kjønnene. Under paring utskiller hannene en duft fra små duftskjell på vingene, dette kan være med å gjøre hunnen mer villig til å pares. Om et par forstyrres under paring, flyr vanligvis hannen, mens hunnen blir hengende passivt. Hunner som har paret seg inntar ofte en spesiell stilling, hvor vingene holdes noe flat og utbredt, mens bakkroppen løftes opp.

Larvene rediger

Larven er radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. De lever på klokkesøte (Gentiana pneumonanthe) i Norden, men lengre syd i Europa lever den også på andre arter i planteslekten Gentiana.

Søteblåvinge lever som eldre larver i samspill (symbiose) med maur, særlig i slekten Myrmica. Larven lever den første tiden som plantespiser på frøanlegget til næringsplanten. Men bare de første 10 til 20 dagene, til den har vokst til en lengde på omtrent 3–4 mm. Da slipper den seg ned på jorden, hvor en maur etterhert vil finne den. Ved den minste berøring utsodrer larven et sukkerholdig stoff og aminosyrer, kalt honningdugg, fra en kjertel på bakkroppens sjuende ledd. Maur tiltrekkes og spiser dette stoffet. Når mauren finner larven blir den tatt med til maurtuen, hvor larven fortsetter å leve inne i maurtuen, av mat maurene har samlet. Larven overvintrer i maurtuen.

De to tentaklene på bakkroppens åttende ledd, hos eldre larver, produserer trolig også et feromon som styrker sameksistensen med maurene ytterligere.[2] Larvens kroppstemperatur er mellom 35 og 38 grader °C. Ved lavere temperatur blir larven inaktiv. Derfor krever larver hos dagsommerfugler gjerne sollys for å være aktive. Om det blir for varmt regulerer larven temperaturen ved å oppsøke skygge.

Puppen rediger

Søteblåvinge tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der sommerfuglens indre og ytre organer endres. Larvens bøyelige og myke kropp omdannes til en puppe med et hardt skall. Når skallet er hardt begynner omdanningen fra larve til den voksne (imago) glansvingen. De indre organer brytes i varierende grad ned til en cellemasse. En omorganisering skjer og dyret bygges opp igjen. Puppestadiet gjennomføres i maurtuen. Puppeperioden varierer etter temperaturen, vanligvis mellom to til fire uker. Etter klekking og mens vingene fortsatt er reduserte og ikke tørket, kryper sommerfuglen ut av maurtuen, uten at maurene gjør den noen skade.

Rødlisteart rediger

Søteblåvinge har hatt tildels stor tilbakegang flere steder i Europa og er en rødlisteart. Grunnen er at dens leveområder har blitt utbygd og ødelagt, men også endringer måten jordbruket blir drevet på har hatt negativ innvirkning. Samtidig har den på andre steder som militære skytefelt klart å etablert seg. I Norden finnes arten kun ved kysten og er helt avhengig av larvens næringsplante klokkesøte (Gentiana pneumonanthe).

Søteblåvinge er på IUCN rødlisten (2007 IUCN Red List of Threatened Species.)[3], og har kategorien LR/nt – Nær truet (Near Threatened).

Utbredelse rediger

Søteblåvinge finnes i det sentrale og sydlige Europa, østover i Asia, omtrent til Mongolia. Den finnes noen få plasser i Danmark og i det sydvestlige Sverige. Ikke i Norge.

Systematisk inndeling rediger

Slektskapet innen gruppen glansvingene er avklart i ulik grad. Derfor kan endringer skje. Det har vært ulike måter å dele gruppen inn i. (Systematikken følger Fauna Europaea[4] )

Treliste

Referanser rediger

  1. ^ IUCN 2007. 2007 IUCN Red List of Threatened Species. www.iucnredlist.org. Søkedato: 12 november 2007.
  2. ^ www.amonline.net.au Australian Museum factsheets (Desember 2006)
  3. ^ IUCN 2007. 2007 IUCN Red List of Threatened Species. www.iucnredlist.org.
  4. ^ Fauna Europaea Web Service (2004) Fauna Europaea version 1.1, Lycaeninae

Kilder rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Søteblåvinge&oldid=23004174»