Gjess
Gjess (Anserini) er en gruppe med mellomstore til store andefugler (Anseriformes) i andefamilien (Anatidae). Gruppen består av to slekter med tilsammen 17 arter. Dette er arter med en naturlig utbredelse i Eurasia, Nord-Amerika og på Hawaiiøyene. De fleste er trekkfugler, som hekker på høye breddegrader og overvintrer på lave breddegrader. Hvor langt fuglene trekker varierer imidlertid ganske mye mellom artene. Arten som finnes på Hawaiiøyene trekker ikke og er stedbunden. Utenom hekketiden lever de stort sett i flokk.
| Gjess | |||
|---|---|---|---|
.jpg) Ringgås (Branta bernicla)
| |||
| Nomenklatur | |||
| Anserini Vigors, 1825 | |||
| Populærnavn | |||
| gjess, gås | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Andefugler | ||
| Familie | Andefamilien | ||
| Underfamilie | Svaner og gjess | ||
| Økologi | |||
| Antall arter: | 17 | ||
| Habitat: | terrestrisk og akvatisk | ||
| Utbredelse: | kosmopolitisk, den nordlige halvkule | ||
| Inndelt i | |||
Det som skiller de to slektene visuelt er i hovedsak fjærdrakten. Svarte kontraster dominerer artene i slekten Branta, mens grått dominerer hos artene i slekten Anser. Det finnes også domestiserte former av gjess, kalt tamgås. Disse har ofte ei fjærdrakt som er nesten helt hvit eller i større grad domineres av hvitt.
Biologi rediger
Gjess er mellomstore til store fugler, med tung kropp, semi-lang hals, flatt avrundet nebb og de korte, nedre ekstremitetene er plassert langt bak på kroppen. Det siste gjør at fuglene får en karakteristisk vaggende gange, og de beveger seg dårlig på marken. Til gjengjeld er kroppsformen strømlinjeformet i vannet og luften. Hannen kalles gasse, hunnen gås. Kjønnene er like og har det samme utseende året rundt, unntatt under myting.
Myting gjør fuglene flygeudyktige i noen uker. De store vingefjærene felles samtidig, som oftest i juli–august. Som regel har da fuglene samlet seg på plasser de kan ete seg opp etter hekketiden. De større flokkene gir beskyttelse mot eventuelle predatorer.
Gjess er tilpasset vann og kalles også svømmefugler, fordi artene flyter lett og ikke kan dykke helt under, men i stedet dupper (stikker hals og hode ned i vannet) for å beite på den akvatiske vegetasjonen. Dette begrenser beiting til relativt grunt vann eller til steder der den akvatiske vegetasjonen vokser rikelig og høyt i vannet. Gjess er dyktige svømmere og har føtter med svømmehud mellom tærne, men tarsen (av la. tarsus) er lengre enn mellomtåen. Artene mangler dessuten svømmelapp på baktåen.
Inndeling rediger
Inndelingen følger i hovedsak Birds of the World,[1] med noen korreksjoner i gruppen Anserini i henhold til Ottenburghs et al. (2016).[2] Norske navn på arter følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[3][4] Eventuelle benevnelser i parentes er kun midlertidige beskrivelser, i påvente av et offisielt navn.
- Anseriformes, andefugler
- Anatidae, andefamilien
- Dendrocygninae, plystreender
- Oxyurinae, skarvender
- Anserinae, svaner og gjess (5 tribus, 7 slekter, 27 arter)
- Malacorhynchini (monotypisk)
- Stictonettini (monotypisk)
- Cereopseini, (hønsegjess), (2 slekter, 2 arter)
- Cygnini, svaner (monotypisk, 6 arter)
- Anserini, gjess (2 slekter, 17 arter)
- Branta, (svartgjess), (6 arter)
- B. bernicla, ringgås
- B. ruficollis, rødhalsgås (monotypisk)
- B. sandvicensis, hawaiigås (monotypisk)
- B. canadensis, kanadagås
- B. leucopsis, hvitkinngås (monotypisk)
- B. hutchinsii, polargås
- Anser, (grågjess), (11 arter)
- A. indicus, stripegås
- A. canagicus, keisergås
- A. rossii, eskimogås
- A. caerulescens, snøgås
- A. anser, grågås
- A. cygnoides, svanegås
- A. fabalis, sædgås
- A. brachyrhynchus, kortnebbgås
- A. serrirostris, tundrasædgås
- A. albifrons, tundragås
- A. erythropus, dverggås
- Branta, (svartgjess), (6 arter)
- Anatinae, ender
- Anatidae, andefamilien
Atferd rediger
Gjess er svært flygedyktige trekkfugler. Under trekket flyr fuglene i en V-formet formasjon, for å spare energi. Det skjer fordi fuglene surfer på trykkbølgen (turbulens) som dannes av fuglen foran den i formasjonen. Fuglene bytter derfor på om å lede an, siden dette er den tyngste jobben. Mange av artene kan fly svært høyt under trekket. Stripegåsa innehar dyrerikets uoffisielle verdensrekord i høydeflyging for trekkfugler, 7 290 moh.[5] Hawaiigås trekker ikke, men er en stedbunden for Hawaiiøyene.
Artene har en vegetarisk diett og lever normalt i livslange parforhold. Reiret bygges på bakken og eggene er hvite. De legger som oftest færre egg enn endene, men begge foreldre beskytter reiret og ungene. Gjess er territoriale bare i reirtiden.
Gås i Norge rediger
Hvert år mellomlander titusenvis av gjess i Norge, under trekket mot hekkeplassene i nord, spesielt fra Nord-Trøndelag til Vesterålen. Disse fuglene beiter på innmark og gir bøndene store økonomiske tap. Mange ser ingen annen utvei enn å jage dem, men det er uvisst hvor effektivt det er. Forskere har nemlig antydet et fuglene kan evne å tilpasse seg.[6]
Fem arter hekker på det norske fastlandet; dverggås, grågås, hvitkinngås, kanadagås og sædgås. I tillegg hekker kortnebbgås og ringgås på Svalbard. Det er dessuten gjort sporadiske observasjoner av polargås, rødhalsgås, snøgås, stripegås og tundragås på besøk i Norge, men ingen av dem hekker her.
Tamgås rediger
Gjess ble trolig domestisert for omkring 3 500–3 100 år siden, i det området vi kaller den fruktbare halvmåne.[7] I Vesten nedstammer tamgåsa i hovedsak fra grågås (A. anser) og bærer derfor den vitenskapelige betegnelsen A. a. domesticus, mens den asiatiske tamgåsa nedstammer fra svanegås (A. cygnoides) og kalles A. c. domesticus. Opp gjennom årene er det utviklet en rekke raser, som norsk hvit gås og italiensk hvit gås. Førstnevne var populær i Norge fra omkring 1927, men er nå svært fåtallig. Den hvite italienske rasen har i stor grad overtatt som produksjonsdyr.
I tillegg til nevnte tamgås har det også vært oppdrett av kanadagås, hvitkinngås, grågås og snøgås i Norge. Dette er fugler som til dels flyr fritt.
Referanser rediger
- ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Ducks, Geese, and Waterfowl (Anatidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.anatid1.01
- ^ Ottenburghs, J., Megens, H. J., Kraus, R. H., Madsen, O., van Hooft, P., van Wieren, S. E., ... & Prins, H. H. (2016). A tree of geese: A phylogenomic perspective on the evolutionary history of True Geese. Molecular phylogenetics and evolution, 101, 303-313. https://doi.org/10.1016/j.ympev.2016.05.021
- ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
- ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
- ^ Asle Rønning. 2012-11-21. Gjess, we can!. Forskning.no Besøkt 2016-03-19
- ^ Simonsen, C. E., Madsen, J., Tombre, I. M., & Nabe‐Nielsen, J. (2016). Is it worthwhile scaring geese to alleviate damage to crops?–An experimental study. Journal of Applied Ecology, 53(3), 916-924. https://doi.org/10.1111/1365-2664.12604
- ^ Albarella, U. (2005). Alternate fortunes? The role of domestic ducks and geese from Roman to Medieval times in Britain. In G. Grupe & J. Peters (Eds.), Documenta Archaeobiologiae 3. Feathers, grit and symbolism; Birds and humans in the ancient Old and New Worlds. (pp. 249–258). Rahden: Verlag Marie Leidorf.
Eksterne lenker rediger
- (en) gjess hos Fossilworks
- (en) Kategori:Geese – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
|
Wiktionary: gås – ordbokoppføring |