Gisselprosessen
Gisselprosessen (offisielt Amerikas forente stater mot Wilhelm List et al., også kjent som Sørøstsaken) var den syvende av de tolv rettssakene som ble ført av et amerikansk militærtribunal under Nürnbergprosessene.
Den ble ført på samme sted som den internasjonale Nürnbergprosessen, men i Gisselprosessen hadde domstolen kun amerikanske medlemmer.
Prosessen ble ført mot tyske generaler som ledet styrker i Sørøst-Europa (derav tilnavnet Sørøstsaken) under felttoget på Balkan (Hellas, Albania og Jugoslavia), samt i Norge. De ble tiltalt fordi de var ansvarlige for henrettelser av sivile gisler som represalier for partisanangrep mellom 1941 og 1945.
Saken ble ført for Militærtribunal V, med dommerne Charles F. Wennerstrum (rettens president), George J. Burke og Edward F. Carter. Aktoratet ble ledet av Telford Taylor og Theodore Fenstermacher presenterte aktoratets sak.
Tiltalebeslutningen ble tatt ut 10. mai 1947, og rettssaken ble ført fra 8. juli samme år til 19. februar 1948. 12 personer ble tiltalt, men Franz Böhme begikk selvmord før saken begynte og Maximilian von Weichs ble utelatt av medisinske grunner. Av de gjenværede ti ble to frikjent, mens de åtte dømte fikk fengselsstraffer på fra syv år til livstids varighet.
Tiltalen rediger
Det var fire tiltalepunkter som omfattet krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten:
- Mord på flere hundre tusen sivile i Hellas, Albania og Jugoslavia ved at gisler ble henrettet som represalier.
- Plyndring og vilkårlig ødeleggelse av landsbyer og byer i Hellas, Albania, Jugoslavia og Norge.
- Mord og mishandling av krigsfanger, tilfeldig definisjon av stridende som partisaner slik at disse ikke fikk status som krigsfanger, samt mord på personer i sistnevnte gruppe.
- Mord, tortur, deportering og plassering i konsentrasjonsleirer utført mot greske, albanske og jugoslaviske sivile.
Alle ble tiltalt etter samtlige punkter og erklærte seg ikke skyldige.
Tribunalet måtte besvare to viktige spørsmål for å kunne avgjøre skyldspørsmålet:
- Var partisanene «lovlige stridende» med rett til status som krigsfanger?
- Var det lovlig å ta sivile gisler og utføre represalier mot disse som «forsvar» mot geriljaangrep?
På det første spørsmålet kom tribunalet til at under daværende lovgivning, Haagkonvensjon IV fra 1907, kunne ikke partisanene i Sørøst-Europa regnes som lovlige stridende. De kom derfor med følgende uttalelse i forbindelse med tiltalen mot List: «Vi må forholde oss til at slike geriljasoldater var franc tireurs som, ved tilfangetagelse, kunne bli utsatt for dødsstraff. Derav følger at det ikke foreligger strafferettslig ansvar for tiltalte List som følge av henrettelse av fangede partisaner…»
Vedrørende bruken av gisler kom tribunalet til at det under visse omstendigheter kunne være en lovlig fremgangsmåte å ta gisler og til og med å henrette disse som motsvar til geriljaangrep. Det ble definert flere omstendigheter som måtte være til stede for at det skulle være lovlig. Det ble bemerket at både den britiske Manual of Military Law og den amerikanske Basic Field Manual (Rules of Land Warfare) tillot bruk av gisler; den amerikanske nevnte også muligheten for å henrette disse. Tribunalet kom allikevel til at de fleste av de tiltalte var skyldige etter punkt 1, fordi de mente at de tyske styrkenes handlinger gikk utover det som kunne tillates.
I forsvaret var det felles for de tiltalte at de henviste til ordre fra høyere hold. De henviste spesielt til ordrer fra Adolf Hitler og Wilhelm Keitel. Tribunalet aksepterte dette forsvaret kun fra de tiltalte med lavest grad, og mente at spesielt de høyeste offiserene som List og Kunze må eller burde ha vært klar over at handlingene stred med internasjonal lovgivning og derfor skulle ha motsatt seg ordrene. Deres høye grad tilsa også at de kunne hatt en mulighet til å gjennomføre ordrenekt.
General Rendulic sto på den norske krigsforbryterlisten for sitt ansvar for tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms.[1] Rendulic ble i Gisselprosessen anklaget for å ha utført den militære delen av evakueringen og nedbrenningen, men ble frifunnet på dette anklagepunktet. Begrunnelsen for frifinnelsen var:
Dette tiltalepunktet mot Rendulic ble avvist av tribunalet, som uttalte: «Det er vår vurdering at omstendighetene, som de så ut til for tiltalte på det tidspunktet, var tilstrekkelige for at han kunne oppriktig konkludere med at akutt militær nødvendighet berettiget beslutningen» (det vil si «tiltaltes beslutning om å gjennomføre "brent jord" i Finnmark som et forholdsregel mot et angrep fra overlegne styrker»).
Rendulic ble i stedet dømt til 20 års fengsel for tiltalepunkter som omfattet krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten i Jugoslavia.[1][3]
De tiltalte rediger
I tabellen er tiltalepunktene angitt som følger:
- T: Tiltalt, ikke funnet skyldig
- S: Tiltalt og funnet skyldig
| Navn | Funksjon | Tiltale | Dom | |||
|---|---|---|---|---|---|---|
| 1 | 2 | 3 | 4 | |||
| Wilhelm List | Tidligere feltmarskalk, øverstkommanderende i Sørøst-Europa 1941–1942, kommandant for 12. armé i 1941 | S | T | S | T | Livstids fengsel, løslatt av medisinske årsaker i 1952 |
| Maximilian von Weichs | Tidligere feltmarskalk, kommandant for 2. armé under felttoget på Balkan med generalobersts grad | T | T | T | T | Trukket ut av saken av medisinske grunner |
| Lothar Rendulic | Tidligere generaloberst, kommandant for 2. panserarmé i Jugoslavia 1943–1944 | S | T | S | S | 20 års fengsel, senere omgjort til 10 år. Løslatt i 1951 |
| Walter Kuntze | Tidligere general for ingeniørstyrkene, Lists etterfølger som øverstkommanderende i Sørøst-Europa, kommandant for 12. armé fra 29. oktober 1941 | S | T | S | S | Livstids fengsel |
| Hermann Foertsch | Tidligere generalmajor, stabssjef i 12. armé | T | T | T | T | Frikjent |
| Franz Böhme | Tidligere general i XVIII Bergjegerkorps 1940–1943, Rendulics etterfølger i 1944 | T | T | T | T | Begikk selvmord 30. mai 1947 |
| Helmuth Felmy | Tidligere general, kommandant for Armégruppe Sør-Hellas | S | S | T | T | 15 års fengsel, omgjort til 10 år i 1951 |
| Hubert Lanz | Tidligere general i XXII Bergjegerkorps 1943 1945 | S | T | S | T | 12 års fengsel, løslatt i 1951 |
| Ernst Dehner | Tidligere generalmajor, korpskommandant under Rendulic | S | T | T | T | 7 års fengsel, løslatt i 1951 |
| Ernst von Leyser | Tidligere generalmajor, korpskommandant under Rendulic og Böhme | T | T | S | S | 10 års fengsel, løslatt 1951 |
| Wilhelm Speidel | Tidligere generalmajor, militærkommandant i Hellas 1942 1944 | S | T | T | T | 20 års fengsel, løslatt 1951 |
| Kurt von Geitner | Stabssjef for de militære kommandantene i Serbia og Hellas | T | T | T | T | Frikjent |
Referanser rediger
- ^ a b Andenæs, Johs. (1998). Det vanskelige oppgjøret: rettsoppgjøret etter okkupasjonen. [Oslo]: Tano Aschehoug. ISBN 8251836948.
- ^ Oversatt 1. september 2017 fra Trials of War Criminals, Nuernberg Military Tribunals, 1946-1949, volume XI, s. 1297, US Government printing office, Washington 1950, kopi hos Library of Congress:«This charge of the indictment against the defendant Rendulic was dismissed by the Tribunal, which stated: "It is our considered opinion that the conditions, as they appeared to the defendant at the time were sufficient upon which he could honestly conclude that urgent military necessity warranted the decision made" (that is, "the defendant's decision to carry out the 'scorched earth' policy in Finmark as a precautionary measure against an attack by superior forces")..»
- ^ «Nurnbergprosessen; Military Tribunals VII. Destruction in and evacuation of Finmark, Norway» (PDF). s. 1113.
Kilder rediger
- «Trials of War Criminals Before the Nuernberg Military Tribunals Under Control Council Law No. 10», bind XI, "THE HOSTAGE CASE"
| Nürnbergprosessene | ||||||||||||||||||||||||
| Hovedprosessen under Det internasjonale militærtribunalet | ||||||||||||||||||||||||
| Prosesser under Det amerikanske militærtribunalet | ||||||||||||||||||||||||
|