Gillingham (Dorset)

Gillingham er en by og verdslig sogn i Dorset, England. Den er grevskapets nordligste by, og ligger i Blackmore Vale i distriktet North Dorset. Byen ligger ved jernbanelinjen mellom Exeter og London, og er noen få kilometer fra hovedveien A303. Det er den nordligste by i grevskapet. I folketellingen for 2011 hadde sognet en befolkning på 11 756 innbyggere. Nabogrendene Peacemarsh, Bay og Wyke har blitt en del av Gillingham etter hvert som den har ekspandert. Gillingham er uttalt innledende med en hard innledende G, som i Goat, i motsetning til Gillingham i Kent, som har en myk G som i Germany.

Gillingham
St. Mary the Virgin-kirken
LandStorbritannias flagg Storbritannia
Konst. landEnglands flagg England
DistriktNorth Dorset
Admin. grevskapDorset
Seremon. grevskapDorset
StatusBy (town)
PostnummerSP8
Retningsnummer01747
Befolkning11 756 (2011)
Kart
Gillingham
51°02′15″N 2°16′29″V

Historie rediger

Det eldste sporet etter menneskelig aktivitet i området er en gravhaug fra steinalderen. Det finnes også spor etter romersk bosetning fra 100- og 200-tallet e.Kr., men byen ble ikke grunnlagt før i angelsaksisk tid.

Navnet Gillingham er kjent fra det 900-tallet, da det ble brukt i et bycharter. I 1016 er den nevnt i forbindelse med slaget ved Gillingham mellom Edmund II og danene. Domesday Book (1086) nevner den som Gelingham, og andre stavemåter som er kjent er Gellingeham (1130), Gyllingeham (1152) og Gilingeham (1209). Navnet betyr «Gyllas families bosted»; Gylla er et saksisk mannsnavn, og viser antagelig til en lokal leder omkring det 600-tallet.

Halve befolkningen på rundt 2000 døde som følge av Svartedauen i de fire månedene som fulgte oktober 1348.[1]

I middelalderen lå det en kongelig jakthytte i Gillingham, som ble besøkt av blant annet Henrik I, Henrik II og Henrik III. I nærheten lå en kongelig skog hvor det ikke var tillatt for andre å jakte på rådyr. Hytta forfalt, og ble revet av Edvard III i 1369.

Gillingham ble et senter for jordbruk, og fikk Dorsets første skole i 1526. Deler av sognekirken er fra 1300-tallet, men det meste av den er resultatet av ombygging i 1800- og 1900-tallet. Det finnes en rekke bygninger fra tudortiden i byen. En silkemølle ble grunnlagt i 1769. John Constables maler av den gamle bybroen er utstilt i galleriet Tate Britain.

I 1850-årene kom jernbanen, og dette førte med seg ny industri og velstand. Blant det man produserte var teglsten, ost og såpe, og det ble også startet trykkerier. Mot slutten av 1800-tallet etablerte en av de første britiske produsentene av bensinmotorer i byen.

Under andre verdenskrig vokste byen kraftig, på grunn av beliggenheten ved jernbanen fra London. Da London og andre byer ble evakuert i 1940 og 1941 var nemlig Gillingham et av stedene mange reiste til. Selv om mange vendte hjem etter krigens slutt var det også mange som hadde mistet sine hjem i de større byene, og som derfor ble værende. Jernbanen og nærheten til A303 betyr at byen har mange innbyggere som pendler til London.

Edward Rawson, som var første sekretær for Massachusetts Bay-kolonien i den nye verden, var født i Gillingham.

Referanser rediger

  1. ^ Bruxelles, Simon de (1. juni 2007): «Lost documents shed light on Black Death», The Times betalingsmur

Litteratur rediger

  • Porter, John (2013): Gillingham's Royal Forest : The Medieval Centuries. Gillingham: Gillingham Museum. ISBN 9780992706302.

Eksterne lenker rediger