Wikipedia

Gertrude Bell

Gertrude Margaret Lowthian Bell (født 14. juli 1868 i Washington Hall ved Durham i England, død 12. juli 1926 i Bagdad) var en britisk forfatter, arkeolog, politisk analytiker og administrator i Midtøsten. Bell og T.E. Lawrence (også kjent som «Lawrence av Arabia») blir ansett som ansvarlige for etableringen av hasjemittdynastiet, som regjerer Jordan, og dannelsen av staten Irak. Bell var en drivende kraft bak det arabiske opprøret under første verdenskrig, og ved fredsslutningen var hun med og trakk opp grensene som definerer dagens Irak.

Gertrude Bell
FødtGertrude Margaret Lowthian Bell
14. juli 1868[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Washington[1]
Død12. juli 1926[1][2][3][5]Rediger på Wikidata (57 år)
Bagdad[1]
BeskjeftigelseOppdagelsesreisende,[6] arkeolog,[6] skribent, fjellklatrer,[6] diplomat,[6] fotograf,[7] spion, assyriolog, politiker, arabist
Utdannet vedLady Margaret Hall
Queen's College London[8]
FarSir Hugh Bell, 2nd Baronet
MorMaria Shield[9][10]
SøskenHugh Lowthian Bell
NasjonalitetDet forente kongerike Storbritannia og Irland
GravlagtIrak
SpråkEngelsk,[11][12] arabisk, persisk
UtmerkelserKommandør av Order of the British Empire
Founder’s Medal (1918)[13]
Fellow of the Society of Antiquaries[14]
DebutMount Timohorit, Albania (1848)
Gertrude Bell på Commons

Liv og virke rediger

Bakgrunn og oppvekst rediger

Gertrude Bell ble født i Washington Hall (nå kjent som Dame Margaret Hall) ved Durham i England. Hun var sønnedatter av industrimannen Isaac Lowthian Bell. Familien var meget velstående, noe som muliggjorde hennes tidlige utstrakte reisevirksomhet.[15] Hun beskrives som «rødhåret med gjennomtrengende blå øyne, med morens bueformede lepper og runde hake, farens ovale ansikt og spisse nese».[16] Videre ble hennes energi, intellekt og eventyrlyst fremhevet.

Bestefaren Sir Isaac Lowthian Bell hadde representert partiet Liberals i Underhuset i Benjamin Disraelis andre regjeringsperiode. Hans rolle i britisk politik eksponerte Gertrude i ung alder for internasjonale anliggender, og ansporet antakelig hennes nysgjerrighet for slike ting.[17]

Bells mor, Mary Shield Bell, døde i 1871 i barsel etter å ha født sønnen Maurice. Gertrude Bell var bare tre år gammel ved morens død. Hun ble sterkt knyttet til sin far, Hugh Bell, 2. baronett, som var borgermester i tre perioder for Middlesbrough, High Sheriff of Durham 1895, Justice of the Peace, Deputy Lieutenant for County Durham, Lord Lieutenant of the North Riding of Yorkshire. Gjennom hele livet rådførte hun seg med faren i politiske spørsmål.

Da hun var syv år gammel fikk hun en stemor, Florence Bell (født Olliffe), og etterhvert tre halvsøsken. Florence Bell var dramatiker og barnebokforfatter, og forfattet også en studie om arbeiderne på Bells fabrikker. Hun oppdro Gertrude med vekt på pliktfølelse og gode manerer samt intellektuell utvikling. Florence Bells innsats blant hustruene til jernarbeiderne ved Bolckow Vaughan i Eston nær Middlesbrough kan ha bidratt til å utvikle stedatterens senere innsats for fremme av irakiske kvinners utdannelse.[18]

Etter noen år med hjemmeundervisning av en guvernante, ble Gertrude Bell og broren Maurice sendt på hver sin pensjonatskole for videre skolegang. Gertrude gikk først på Queen's College i London, og i 1888 begynte hun som student ved Lady Margaret Hall ved Oxford University.[19] Da var hun 18 år gammel. Historie var et av de få fagene som kvinner hadde adgang til å studere den gang. Hun spesialiserte seg innen moderne historie, og ble den første kvinnen som ble uteksaminert med first class honours degree i historie.[20]

Høsten etter at hun gikk ut fra Oxford dro hun til București etter invitasjon fra en tante som var gift med den engelske ambassadøren til Romania. Etter å ha tilbragt vinteren der dro hun tilbake til foreldrehjemmet i England. Hun fordypet seg i videre studier av historie og latin, og underviste sine yngre halvsøstre Elsa og Molly. I 1892 ble onkelen forflyttet fra Bucuresti til Teheran, og Gertrude ble invitert til å komme på besøk i Persia (nåværende Iran). Hun begynte å studere persisk på egen hånd, og våren 1892 dro hun til Teheran sammen med onkelen og tanten. Der fortsatte hun å lære persisk av en gammel persisk sjeik, og hun begynte å oversette dikt av den klassiske poeten Hafez til engelsk. Da hun var tilbake i England igjen i 1893, fikk hun tilbud fra en forlegger om å utgi en samling reiseskildringer fra Persia. Hun takket først nei, men etter oppfordring fra faren og stemoren ombestemte hun seg. Boken Persian Pictures fikk meget god mottagelse og gode kritikker, men ble utgitt anonymt fordi Gertrude ville ikke ha navnet sitt på utgivelsen.[21]

Reiser i Østen, fjellklatring i Alpene, arkeologi rediger

Gertrude Bells onkel, Frank Lascelles, var britisk ambassadør i Teheran. Etter fullførte studier reiste hun i 1892 til Iran for å besøke han. Hun beskriver denne reisen i boken Persian Pictures. Hun brukte mye av det neste tiåret til å reise rundt i verden, blant annet drev hun fjellklatring i Sveits. Bell fordypet seg i arkeologi og i språkene arabisk, fransk, tysk, italiensk, persisk og tyrkisk.

I 1899 dro Bell på en lengre reise i Midtøsten. Hun besøkte Palestina og Syria, og året etter reiste hun til Jerusalem for å få kontakt med drusere. Hun ble venner med drusere bosatt i Jabal al-Druze,[22] blant annet den drusiske fyrsten Yahya Beg. I de neste tolv årene dro hun på seks rundreiser i Arabia.[22]

I perioden 1899–1904 bedrev hun også fjellklatring i Alpene. Hun nådde toppen av både La Meije og Mont Blanc, og stakk ut ti nye ruter og oppstigninger i de bernesiske alper. En av alpetoppene i Berner Oberland, den 2632 m høye Gertrudspitze, er oppkalt etter henne; hun hadde besteget den i 1901 sammen med fjellførerne Ulrich og Heinrich Fuhrer. Hun måtte imidlertid avbryte sin bestigning av Finsteraarhorn i august 1902 på grunn av væromslag som blant annet bragte med seg snø, hagl og lyn. Hun måtte tilbringe «forty eight hours on the rope» med sine fjellførere. De måtte klamre seg til fjellveggen under skrekkelige forhold som nesten kostet henne livet.[23]

I 1905 var Bell tilbake i Midtøsten etter sine opphold i Europa. Hun møtte en rekke arabiske høvdinger, emirer og sjeiker, og beskrev sine opplevelser i boken The Desert and the Sown (1907). I boken skildrer hun i tekst og fotografier sine reiser i storsyriske landsbyer og byer som Damaskus, Jerusalem, Beirut, Antiokia og Alexandretta. Bells levende skildringer presenterte også de arabiske ørkener for et bredere vestlig publikum.

 
Bells arbeidere ved utgravningene i Binbirkilise i 1907

Arkeologi

I 1907 reiste hun til Tyrkia og begynte å arbeide sammen med den skotske arkeologen William M. Ramsey, som var ekspert på Det nye testamentet. Deres utgravinger i Binbirkilise ble beskrevet i boken A Thousand and One Churches.[24] I 1907 oppdaget de et ruinområde i det nordlige Syria, nær øvre Eufrats østre bredd, på en bratt skråning over et av elvens tidligere løp. Fra ruinene kunne de lage en oversikt, og beskrev brystvernet rundt:

«Munbayah, where my tents were pitched – the Arabic name means only a high-altitude course – was probably the Bersiba in Ptolemy's list of city names. It consists of a double rampart, situated on the river bank.»[25]

I januar 1909 reiste hun til daværende Mesopotamia. Der besøkte hun den hettittiske byen Carchemish, så fant hun i mars 1909 ruinene etter palasset i Ukhaidir og ledet utgravningene der, og var deretter også i Babylon og Najaf. Tilbake i Carchemish arbeidet hun nært med de to arkeologene der, den ene av dem var T.E. Lawrence. I 1914 gjorde hun en risikabel ny reise i arabiske områder. Hun ble den andre vestlige kvinnen, etter Anne Blunt, som besøkte Ha'il.[26] Selv om hun ikke ble vel mottatt av det derfra regjerende dynastiet Ibn Rashid kom hun senere til å støtte dem i kampen mot dynastiet Ibn Sa'ud.[27]

Krigen og politisk karriere rediger

Ved utbruddet av første verdenskrig søkte Bell en stilling i Midtøsten, men det ble avvist og hun meldte seg i stedet frivillig til tjeneste for Røde Kors i Frankrike.[28][29]

Hun hadde imidlertid ikke vært lenge i Frankrike før britisk etterretningstjeneste ba henne om hjelp til å få transportert britiske tropper gjennom ørkenområder. Fra da av var hun den eneste kvinnen som hadde makt og myndighet i utformingen av den britiske kolonimaktens midtøstenpolitikk. På ekspedisjonene sine brukte hun gjerne lokale hjelpere som hun selv dirigerte. På sine mange reiser etablerte Bell tette bånd til stammefolk rundt omkring i Midtøsten. At hun var kvinne gav henne innpass til gemakkene til stammeledernes hustruer, og hun fikk dermed et unikt innblikk i deres oppfatninger og erfaringer.

I november 1915 ble hun innkalt til Kairo til «the Arab Bureau» (den britiske etterretnings hovedkvarter for regionen) som lå under general Gilbert Claytons ledelse, og hvor også T. E. Lawrence tjenestegjorde. I begynnelsen hadde hun ingen offisiell stilling, men arbeidet med å systematisere Lawrences kunnskaper om plassering og sammensetning av arabiske styrker som kunne oppmuntres til å støtte britenes kamp mot tyrkerne.[trenger referanse]

I mars 1916 ankom Bell Basra, som britiske styrker hadde tatt i november 1914, for å assistere den politiske offiseren Percy Cox. Hun tegnet kart for britiske styrker som rykket frem mot Bagdad. Hun ble den eneste kvinnelige politiske offiser i de britiske styrkene og fikk tittelen «Liaison Officer, Correspondent to Cairo».[trenger referanse] Hun var Jack Philbys føringsoffiser, og lærte ham spionkunsten.[trenger referanse] Da de britiske styrkene tok Bagdad i mars 1917 ble hun beordret dit, og Cox ga henne embedet «Oriental Secretary» og dermed en nøkkelstilling i etterretningstjenesten.[trenger referanse]

Hun tjenestegjorde også i Iran. Hennes arbeid i Midtøsten fikk spesiell omtale i Parlamentet og hun mottok Order of the British Empire.[trenger referanse]

Irak dannes rediger

Da Det osmanske riket brøt sammen i januar 1919 ble Bell gitt oppgaven å analysere situasjonen i Mesopotamia. Hun brukte ti måneder på å skrive en rapport, med en positiv vurdering av arabisk selvstyre. Review of the Civil Administration in Mesopotamia var historiens første «white paper» forfattet av en kvinne.[30] Men hennes overordnede A. T. Wilson stilte seg negativ til arabisk selvstyre. I oktober 1920 returnerte imidlertid Percy Cox til Bagdad og ba henne fortsette i stillingen som «Oriental Secretary», med spesielt ansvar for å ha kontakt med den nye arabiske regjeringen.

Hennes forslag ledet til dannelsen av en stat bestående av en sjiamajoritet i sør og med en sunni- og kurdisk minoritet i den midtre og nordre delen. Det er imidlertid ikke slik at Bell hadde gått inn for at Mosul og det kurdisk-dominerte området nordenfor skulle inngått i denne nye staten. Men ved å unnlate å gi kurderne en separat stat, forsøkte de britiske kolonipolitikere å holde kontroll over de rike oljefeltene der.[trenger referanse]

Bell anså at sunniene burde lede nasjonen:

«Jeg tviler ikke et øyeblikk på at makten bør ligge hos sunniene, på tross av at de er en minoritet; ellers vil vi få… et prestestyre, som er det rene vanvidd».[trenger referanse]

Bell overtalte Winston Churchill til å støtte Faisal, den avsatte kongen av Syria, som den første kongen i Irak. Da Faisal ankom Irak i juni 1921 var det Bell som rådga ham i lokale spørsmål, som stammeforhold og forretningsliv.[31] Bell hadde også oppsyn med utnevnelsen av den nye regjeringen. Den 23. august 1921 ble Faisal kronet til konge i Irak. Grunnet sin innflytelse fikk Bell tilnavnet «den ukronede dronning av Irak».[trenger referanse] Å arbeide med den nye kongen var imidlertid ingen enkel oppgave. I et brev hun skrev hjem den 8. juli 1921 stod det: «Du kan være sikker på en ting – jeg vil aldri igjen bidra til å skape et kongedømme, det er en for stor påkjenning.»[32]

Bagdad arkeologiske museum rediger

Etter at situasjonen i landet hadde stabilisert seg, startet Bell arbeidet med det som etterhvert ble Bagdad arkeologiske museum, opprinnelig etablert inne på området til kongens palass. Hun overvåket utgravinger og vurderte funn. Bell insisterte også på at de gjenstander man fant skulle bli i landet og ikke sendes til Europa.[trenger referanse] Museet ble offisielt åpnet i juni 1926.

Motstander av kvinners stemmerett rediger

Bell ble æresmedlem i den britiske foreningen «Women's Anti-Suffrage League». Hennes grunnlag for sin motstand mot kvinnelig stemmerett var at så lenge som kvinner mente at kjøkken og soverom var deres domene, var de heller ikke i stand til å delta i styringen av nasjonen.[trenger referanse]

Siste år rediger

Bell reiste tilbake til Storbritannia i 1925, og slet med familieproblemer og dårlig helse.[trenger referanse] Hun reiste tilbake til Irak, og fikk kort etter plevritt, og da hun frisknet til fikk hun beskjed om at hennes bror hadde dødd av tyfus.

Den 12. juli 1926 ble Bell funnet død. Tilsynelatende hadde hun tatt en overdose sovetabletter. Det har vært omstridt om dette var et selvmord eller en overdose uten dødsintensjon, ettersom hun hadde avtalt vekking med sin hushjelp.[33]

Hun ble begravet på den britiske kirkegården i Bab al-Sharji-distriktet i Bagdad.[34] Begravelsen var en større begivenhet, med stor deltagelse, blant annet av kolleger, britiske embedsfolk og kongen av Irak.

I 1927 ga hennes stemor ut to bind av hennes samlede korrespondanse fra årene før den første verdenskrig.

Privatliv rediger

Bell giftet seg aldri. Hun hadde et nært vennskap med major Charles Doughty-Wylie, en gift mann som var diplomat i Det osmanske rike, som hun hadde truffet i Konia i 1906 og gjenopptatt kontakten med i London i 1912, og som hun utvekslet kjærlighetsbrev med fra 1913 til 1915.[35] Etter hans død på Gallipoli i 1915 kastet hun seg over sitt arbeid.

Bibliografi rediger

  • Persian Pictures (1892)
  • Safar Nameh (1894)
  • Poems from the Divan of Hafiz (1897),
  • The Desert and the Sown (1907, ny utgave 1987)
  • The Thousand and One Churches (1909, med sir Wiliam Ramsey)
  • Amurath to Amurath (1911)

Litteratur rediger

Engelskspråklige utgivelser rediger

  • (1929): The Letters of Gertrude Bell I & II. Collected and Edited by Lady Bell, D.B.E.
  • Richmond, Elsa (red.) (1937): The Earlier Letters of Gertrude Bell. Collected and Edited by Elsa Richmond
  • Goodman, Susan (1985): Gertrude Bell
  • Wallach, Janet (1999): Desert Queen
  • Winstone, H.V.F. (2004): Gertrude Bell
  • Howell, Georgina (2006): Daughter of the Desert, Macmillan

Norske utgivelser rediger

  • Lange-Nielsen, Sissel (Aschehoug forlag, 1970): Fra kosteskaft til konebil : en historie om kvinner ; kapittelet Miss Bell. Ørkenens ukronte dronning[36]
  • Hagerup-Nielsen, Anna (Aschehoug forlag, 1939): Tre kinesiske søstre : og andre store kvinner ; kapittelet Gertrude Bell. Et liv i eventyr og spenning [37]

Referanser rediger

  1. ^ a b c d Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Gertrude-Bell, besøkt 25. desember 2023[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b A historical dictionary of British women[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Artists of the World Online, AKL Online kunstner-ID 42211721[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id bell-gertrude[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d Women as interpreters of the visual arts, 1820- 1979. Woman's Art Journal (engelsk). ISBN 978-0-313-22056-2. ISSN 0270-7993. OCLC 433225773. OL 4092711M. Wikidata Q34234385. 
  7. ^ (på en) Union List of Artist Names, ULAN 500080338, Wikidata Q2494649, https://www.getty.edu/research/tools/vocabularies/ulan/ 
  8. ^ The Feminist Companion to Literature in English, side(r) 79[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.wikitree.com[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ WikiTree[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12286528n; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 12286528n.
  12. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 290124131, Wikidata Q16744133 
  13. ^ Gold Medal Recipients[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ Beyond Notability[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ David W. Del Testa, red. (2001). «Bell, Gertrude». Government Leaders, Military Rulers, and Political Activists. Westport, CT: Oryx Press. s. 20.  (Abonnement påkrevet)
  16. ^ Wallach, 1996, s. 6
  17. ^ O'Brien, Rosemary, red. (2000), Gertrude Bell: The Arabian Diaries, 1913–1914, Syracuse, NY: Syracuse University Press 
  18. ^ O'Brien, s. 5–6
  19. ^ Hagerup-Nielsen, Anna (1939). Tre kinesiske søstre: og andre store kvinner. Oslo: Aschehoug. s. 108. 
  20. ^ Buchan, James (11. mars 2003). «Miss Bell's lines in the sand». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 1. april 2017. 
  21. ^ Hagerup-Nielsen, Anna (1939). Tre kinesiske søstre: og andre store kvinner. Oslo: Aschehoug. s. 110–113. 
  22. ^ a b «Gertrude Bell and the Birth of Iraq». Webcache.googleusercontent.com. 15. november 2011. Archived from the original on 23. oktober 2004. Besøkt 6. desember 2011.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 23. oktober 2004. Besøkt 10. februar 2015. 
  23. ^ Helen Berry: BBC History Magazine, september 2013
  24. ^ Cohen, Getzel M.; Joukowsky, Martha Sharp (2006). Breaking Ground: Pioneering Women Archaeologists (engelsk). University of Michigan Press. ISBN 0472031740. Besøkt 1. april 2017. 
  25. ^ Alfred Werner Maurer. Mumbaqat 1977 report on the resources of the University of Saarbrücken, undertaken by the German Oriental Society excavation. Philologus Verlag, Basel, 2007.
  26. ^ O'Brien, Rosemary (2000). Gertrude Bell: The Arabian Diaries, 1913-1914 (engelsk). Syracuse University Press. s. 17. ISBN 9780815606727. 
  27. ^ Cohen, Getzel M.; Joukowsky, Martha Sharp (2006). Breaking Ground: Pioneering Women Archaeologists (engelsk). University of Michigan Press. ISBN 0472031740. Besøkt 1. april 2017. «She immersed herself in tribal politics and in 1914 made a dangerous journey to Hail, a town in northern Arabia that was the headquarters of a bitter enemy of Britain's new ally, the founder of Saudi Arabia, Abdul Aziz ibn Saud.» 
  28. ^ «British Red Cross: First World War Search Results : VAD Card for Miss Gertrude Lowthian Bell». www.redcross.org.uk. Arkivert fra originalen 2. april 2017. Besøkt 1. april 2017. 
  29. ^ Eleanor Robson, Professor of Ancient Middle Eastern History at University College, London and the Chair of Council, British Institute for the Study of Iraq (8. august 2016). «Bokanmeldelse: In Search of Kings and Conquerors. Gertrude Bell and the Archaeology of the Middle East by Lisa Cooper». www.historytoday.com. Besøkt 1. april 2017. «During the Great War, she was plucked from Red Cross work in France to help develop the conquered Ottoman territory of Mesopotamia into the British-mandated monarchy of Iraq. Her role in king-making done, she then managed the country’s archaeology and heritage.» 
  30. ^ Buchan, James (11. mars 2003). «Miss Bell's lines in the sand». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 1. april 2017. «The Ba'ath is facing extinction. Any US civil and military administration in its place will have the precedent of Bell's 1920 white paper (typically, the first ever written by a woman), Review of the Civil Administration of Mesopotamia.» 
  31. ^ «Gertrude Bell and the Birth of Iraq, by Chris Calder [history, Middle East, Transjordan, Jordon, Kuwait, Saudi Arabia, Ibn Saud, Faisal, T.E. Lawrence, Winston Churchill]». theava.com. Arkivert fra originalen 23. oktober 2004. Besøkt 1. april 2017. 
  32. ^ «Gertrude Bell letters: Friday July 8. [8 July 1921]». The Gertrude Bell Archive. 20. mai 2009. Arkivert fra originalen 20. mai 2009. Besøkt 1. april 2017. «But you may rely upon one thing - I'll never engage in creating kings again; it's too great a strain.» 
  33. ^ Janet Wallach: Desert Queen, 1996, Bantam Doubleday Dell, ISBN 978-0-307-74436-4
  34. ^ Buchan, James (12. mars 2003). «Miss Bell's lines in the sand». The Guardian. Besøkt 29. august 2009. 
  35. ^ Lukitz, 2006. s. 14–17
  36. ^ Lange-Nielsen, Sissel 1931- (1970). «Miss Bell - ørkenens ukronte dronning». Fra kosteskaft til konebil: en historie om kvinner. Oslo: Aschehoug. s. 149–155. 
  37. ^ Hagerup-Nielsen, Anna (1939). «Gertrude Bell. Et liv i eventyr og spenning». Tre kinesiske søstre: og andre store kvinner. Oslo: Aschehoug. s. 104–141. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Gertrude_Bell&oldid=23619264»