Wikipedia

Geraldine Ferraro

amerikansk politiker, advokat og diplomat

Geraldine Ferraro (født 26. august 1935 i Newburgh i New York i USA, død 26. mars 2011 i Boston[7]) var en amerikansk politiker fra Det demokratiske parti.

Geraldine Ferraro
Født26. aug. 1935[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Newburgh
Død26. mars 2011[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (75 år)
Boston[5]
BeskjeftigelsePolitiker, jurist, diplomat, skribent, selvbiograf Rediger på Wikidata
Embete
  • Medlem av USAs representanthus
  • Democratic Caucus Vice Chairman of the United States House of Representatives (1981–1985)
  • United States Ambassador to the United Nations Human Rights Council (1993–1996)
  • ambassadør
  • medlem av USAs representanthus (96th United States Congress, New York's 9th congressional district, 1979–1981)
  • medlem av USAs representanthus (97th United States Congress, New York's 9th congressional district, 1981–1983)
  • medlem av USAs representanthus (98th United States Congress, New York's 9th congressional district, 1983–1985) Rediger på Wikidata
Utdannet vedMarymount Manhattan College
Fordham University School of Law[5]
Fordham University
EktefelleJohn Zaccaro (1960–2011)
PartiDet demokratiske parti
NasjonalitetUSA
UtmerkelserNational Women's Hall of Fame (1994)[6]
Signatur
Geraldine Ferraros signatur
Geraldine Ferraro på Commons

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Ferraro var av italiensk avstamning[8] Moren var Antonetta L. Ferraro (født Corrieri), førstegenerasjons italiensk-amerikansk sydame, og faren var Dominick Ferraro, italiensk innvandrer fra Marcianise i Campania som eide to restauranter.[9][10][11][12] Hun hadde tre eldre brødre, skjønt én døde allerede som spedbarn og en annen i tre-årsalderen.[11] Faren døde da Geraldine var åtte år.

Ferraro gikk frem til 1952 på den katolske Marymount School i Tarrytown. Familien flyttet underveis til South Bronx i New York City. Hun fortsatte på Marymount College i New York City til 1956 og avsluttet med en bachelor of arts. Fra jusstudier på Fordham University i New York tok hun i 1960 en doktorgrad i juss.

Karriere rediger

Ferraro vokste opp i New York City og ble først lærer, senere advokat. Hun ble i 1974 ansatt ved statsadvokatens kontor i Queens County, som dekker en stor del av New York City. Noen år senere ble hun ser leder av Special Victims Bureau, der behandlet saker om seksualforbrytelser, barnemishandling og husbråk.

Politiker rediger

Hun var medlem av Representantenes hus for New York. Hun ble oppfattet som USAs første kvinnelige partinominerte kandidat til visepresident da hun ble Walter Mondales visepresidentkandidat til presidentvalget i 1984. Det var forsåvidt ikke riktig fordi i 1884 hadde Marietta Stow stilt som visepresidentkandidat. Ferraro var den første som gjorde det for et av de større politiske partiene, et parti som i prinsipp hadde vesentlig vinnersjanse.

Skarp kritikk fra katolske kirkelige ledere gragte Ferraro på defensinen under hele valgkampen. Motstander av fri abort protesterte stadig under hennes valgmøte, med en styrke som mannlige «pro choice» mannlige katolske kandidater vanligvis ikke hadde opplevd i samme grad i sin tid (som for eksempel Mario Cuomo og Ted Kennedy.[13][14][15] I en briefing for Kongressen i 1982 hadde Ferraro skrevet at «the Catholic position on abortion is not monolithic and there can be a range of personal and political responses to the issue.»[16][17] Ferraro ble kritisert av kardinal John J. O'Connor, katolsk erkebiskop av New York, og James Timlin, biskop av Scranton, for å ha fremstilt feilaktig den katolske kirkes standpunkt til provosert abort.[18][19][20] Etter flere dagers debatt frem-og-tilbake medgav Ferraro til slutt at «the Catholic Church's position on abortion is monolithic». Men hunm fortsatte med å si: «But I do believe that there are a lot of Catholics who do not share the view of the Catholic Church».[17]

Mondale-Ferraro tapte presidentvalget med nokså klar margin, og Ronald Reagan/George Bush ble valgt til president/visepresident.

Hun var kongressrepresentant fra New York som representant for Queens i de 96.-98. kongresser (3. januar 1979-3. januar 1985[21]). Ferraro var permanent medlem av FNs menneskerettighetskommisjon fra 1993 til 1996.

Ferraro var fra desember 2006 aktiv i Hillary Clintons mislykkede nominasjonsvalgkamp forut for presidentvalgene i 2008. Ferraro hadde en fremtredende rolle i Clintons kampanjeorganisasjon som hun forlot i mars 2008 etter kontroversielle uttalelser om Clintons konkurrent i de demokratiske primærvalgene, Barack Obama, som også ble demokratenes presidentkandidat.[22]

I 1994 ble hun innvotert i National Women's Hall of Fame.

Hun døde av benmargskreft[21] tolv etter å ha fått tilstanden diagnostisert.[23]

Verker rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Geraldine A. Ferraro, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Geraldine-A-Ferraro, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b FemBio-Datenbank, FemBio-ID 9626, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Find a Grave, oppført som Geraldine Anne Ferraro, Find a Grave-ID 67469199, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b archive.boston.com, besøkt 10. juni 2016[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.womenofthehall.org[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ http://edition.cnn.com/2011/POLITICS/03/26/obit.geraldine.ferraro/index.html
  8. ^ people.com, The Making of a Trailblazer Arkivert 24. mai 2016 hos Wayback Machine.
  9. ^ Ferraro and Francke, My Story, s. 17.
  10. ^ «The Geraldine A. Ferraro Papers» (PDF). Marymount Manhattan College. Arkivert fra originalen (PDF) 9. september 2008. Besøkt 1. september 2008.  «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 9. september 2008. Besøkt 16. mai 2020.  pp. 2–3, 88–90.
  11. ^ a b Lague, Louise (30. juli 1984). «The Making of a Trailblazer». People. Arkivert fra originalen 24. mai 2016. Besøkt 1. september 2008. 
  12. ^ De Sanctis, Dona (Sommeren 2011). «In Memoriam: Geraldine Ferraro» (PDF). Italian America. s. 13. 
  13. ^ Martin, Douglas (26. mars 2011). «Geraldine A. Ferraro, 1935–2011: She Ended The Men's Club of National Politics». The New York Times. s. A1. 
  14. ^ Davis, Tom (2005). Sacred work: Planned Parenthood and its clergy alliances. Rutgers University Press. s. 146–147. ISBN 0-8135-3493-3. 
  15. ^ Light and Lake, The Elections of 1984, ss. 103, 107–108.
  16. ^ Keller, Rosemary Skinner; Ruether, Rosemary Radford; Cantlon, Marie (2006). Encyclopedia of women and religion in North America. 3. Indiana University Press. s. 1104–1106. ISBN 0-253-34688-6. 
  17. ^ a b Heyer, Kristin E.; Rozell, Mark J.; Genovese, Michael A. (2008). Catholics and politics: the dynamic tension between faith and power. Religion and politics. Georgetown University Press. s. 18, 20. ISBN 978-1-58901-216-5. 
  18. ^ Prendergast, The Catholic Vote in American Politics, ss. 26, 187.
  19. ^ Klein, Joe (1. oktober 1984). «Abortion and the Archbishop». New York. s. 36. 
  20. ^ Beckwith, David; Taylor, Elizabeth; Magnusonith, Ed (24. september 1984). «Pressing the Abortion Issue». Time. 
  21. ^ a b Biographical directory of the United States Congress
  22. ^ Dagens Nyheter 13. mars 2008: Ferraro lämnar Clintons kampanj
  23. ^ Woo, Elaine (26. mars 2011). «Geraldine Ferraro dies at 75; shattered political barrier for women as vice presidential nominee in 1984». Los Angeles Times. Arkivert fra originalen 27. desember 2011. Besøkt 26. mars 2011. 

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Geraldine_Ferraro&oldid=24380019»