Georgios Gemistos Plethon
Georgios Gemistos Plethon (gresk: Γεώργιος Πλήθων Γεμιστός, født ca. 1355 i Konstantinopel i Det bysantinske rike, død 26. juni 1452 i Mystras) var en gresk nyplatonsk filosof og lærd. Han var av stor betydning for den interesse for litterære studier som gjennomsyrte Vest-Europa under hans samtid, og som munnet ut i renessansen og humanismen.
| Georgios Gemistos Plethon | |||
|---|---|---|---|
 Portrett av Gemistus Pletho, detalj fra en freske av en bekjent, Benozzo Gozzoli (Palazzo Medici Riccardi i Firenze). | |||
| Født | 1355[1][2][3][4] Konstantinopel | ||
| Død | 26. juni 1452[1] Mystras | ||
| Beskjeftigelse | Filosof | ||
| Nasjonalitet | Østromerriket | ||
| Gravlagt | Tempio Malatestiano | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Han var bysantinsk av fødsel, og slo seg ned i Mystras i despotatet Morea på Peloponnesos, nær det sted der det gamle Sparta lå. Som ung mann begynte han å studere Platon, og ble så grepet av filosofen at han tok seg det snarlike navnet Πλήθων, Plethon. Plethon er også en arkaisk oversettelse av det moderne greske ordet γεμιστός, gemistos (’den fulle’, ’den fylte’).
Innflytelse rediger
Plethon er forfatter av De Differentiis, en redegjørelse for forskjellen mellom Platons og Aristoteles’ Gudsbegrep. Georgios Scholarios, som ble Gennadius II, patriark av Konstantinopel, forsvarte senere Aristoteles, og overbeviste den bysantinske keiser Manuel II Palaiologos at Plethons støtte til Platon var et utslag av heresi. Manuel lot fengsle Plethon i Mystras, men til tross for dette forble han noe av en berømthet.
I Mystras skrev han pamfletter til keiser Manuel, og beskrev hvordan han rike skulle kunne omorganiseres etter Platons Staten. Han skrev også en sammenfatning av Zoroasters lære og Platons lære, i hvilkem han formidler sin egen eklektiske, polyteistiske tro. Disse verker strakk ikke til for å renvaske ham fra anklagene om vranglære. Han skrev dessuten om forholdene på Peloponnesos, sammenstilte flere bind med utdrag fra antikke forfattere, og skrev en rekke verker om geografi, musikk og andre emner.
Bysantinske lærde hadde vært i kontakt med sine like i Vest-Europa siden Romerrikets tid, og i særdeleshet etter at Det bysantinske rike hadde begynt å be om unnsetning mot osmanene på 1300-tallet. Vest-Europa hadde en viss tilgang til den greske antikkens filosofi gjennom den katolske kirke og muslimene, men i det bysantinske rike fantes det mange kilder og tolkninger som Vest-Europa aldri tidligere hadde sett.
Den bysantinske vitenskap ble tilgjengelig for Vesten etter 1438, da den bysantinske keiser Johannes VIII Palaiologos var til stede ved konsilet i Ferrara, senere kjent som konsilet i Firenze, i den hensikt å drøfte en gjenforening av de ortodokse og den katolske kirke. Som ledsagere hadde keiser Johannes med seg Plethon, dennes student Johannes Bessarion, og Georgios Scholarios.
Som representant for en sekulær lærdom var Plethons tjenester sjeldent etterspurte under konsilet. I stedet dannet han for anledningen en skole der han underviste interesserte florentinere om for dem til da ukjente verker av Platon. Han gjenintroduserte dermed Platon for Vesterlandet og dermed løste han opp det dominerende grep som Aristoteles hadde hatt der i mange århundrer. Cosimo de' Medici hørte på disse forelesninger, og grunnla senere Accademia Platonica i Firenze, der Plethons italienske studenter fortsatte undervisningen etter at konsilet var avsluttet. På grunm av dette betraktes Plethon som en av de viktigste influenser for renessansen. Marsilio Ficino, den florentinske humanisten og den første lederen av Accademia Platonica, tilerkjente Plethon de største av ære ved å kalle ham «den andre Platon».
Plethon døde i Mystras i 1452, kort før Konstantinopel falt under Det osmanske rike.
I 1466 stjal några av hans disipler under ledelse av Sigismondo Pandolfo Malatesta hans levninger, og førte dem til Tempio Malatestiano i Rimini, «så at den store lærer må befinne seg blant fri menn». Hans Summa, som ble ansett som det mest kjetterske av hans verker, ble senere brent av patriark Gennadius II, og innholdet er derfor gått tapt for ettertiden. Mange av hans øvrige verker er bevarte som manuskripter i biblioteker rundt om i Europa.
Størstedelen av hans bevarte verker er blitt bevart i Mignes Patrologia Graeca, og dens bibliografi i Fabricius Bibliotheca Graeca (ed. Harles), xii.
Referanser rediger
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Sapere.it, oppført som Giórgio Gemisto Pletóne, De Agostini ID Gemisto+Pletóne,+Giórgio[Hentet fra Wikidata]
- ^ CONOR.SR, oppført som Geórgios Gemistós, (Plethon), CONOR.SR ID 2850407[Hentet fra Wikidata]
- ^ AlKindi, oppført som Georges Gémiste Pléthon, Diamond Catalogue ID for persons and organisations 38362[Hentet fra Wikidata]
Kilder rediger
- Artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, som nå tilhører Public Domain.
- Darien C. DeBolt, Arbeide om De Differentiis
- Brown, Alison M.: 'Platonism in fifteenth century Florence and its contribution to early modern political thought', Journal of Modern History 58 (1986), 383-413.
- Keller, A.: 'Two Byzantine scholars and their reception in Italy', Journal of the Warburg and Courtauld Institutes 20 (1957), 363-70
- Mandilas, Kostas: Georgius Gemistos Plethon (Athen, 1997)
- Masai, F.: Pléthon et le platonisme de Mistra (Paris, 1956)
- Monfasani, John: 'Platonic paganism in the fifteenth century', i John Monfasani, Byzantine Scholars in Renaissance Italy: Cardinal Bessarion and Other Emigrés, (Aldershot, 1995), no. X
- Runciman, Steven: The Last Byzantine Renaissance (Cambridge, 1970)
- Setton, Kenneth M.: 'The Byzantine background to the Italian Renaissance', Proceedings of the American Philosophical Society, 100 (1956), 1-76
- Woodhouse, C.M.: George Gemistus Plethon - The Last of the Hellenes (Oxford, 1986)
Eksterne lenker rediger
- (de) Verk av og om Georgios Gemistos Plethon i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket