George Lansbury
George Lansbury (født 21. februar 1859 i Halesworth i Suffolk i England, død 7. mai 1940 i London) var parlamentsmedlem for det britiske arbeiderpartiet fra 1910 til 1912 og fra 1922 til 1940 og leder av samme parti fra 1932 til 1935. I tillegg til å være sosialist, var han en kristen pasifist og avisredaktør. Han var også leder av War Resisters' International fra 1937 til 1940.
| George Lansbury | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 21. feb. 1859[1][2] Halesworth | ||
| Død | 7. mai 1940[1][3][2] (81 år) Golders Green[4] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Far | George Lansbury[5] | ||
| Mor | Anne Ferris[5] | ||
| Barn | Edgar Lansbury[4] Daisy Postgate[5] | ||
| Parti | Labour Party | ||
| Nasjonalitet | Storbritannia | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn, tidlig liv rediger
Lansbury var sønn av en jernbanearbeider. I 1868 flyttet familien til Londons East End, Der arbeidet han fra 1870-1871 og gikk deretter på skole til 1874. Han jobbet med leilighetsarbeid som skriver, kolonialhandler og i et kaffehus. Lansbury prøvde seg også som selvstendig næringsdrivende for Great-Eastern-Railway[trenger referanse]
I løpet av denne tiden ble han også gift og fikk tre barn. I 1884 utvandret han med familien til Australia. Men der gikk det heller ikke så bra, så i 1885 dro de tilbake til Storbritannia.[trenger referanse]
Politisk virke rediger
Lansbury ble en forkjemper for sosial rettferdighet og bedre leve- og arbeidsvilkår for de lavere klasser, særlig i East End. Han ble først med i Social Democratic Federation i 1892, men forlot den for å gå over til Independent Labour Party. I 1910 ble han parlamentsmedlem for Bow and Bromley, men gikk av etter to år for å bli kandidat i et suppleringsvalg til støtte for bevegelsen for kvinnelig stemmerett. Han mislyktes med å bli valgt og kom ikke tilbake til underhuset på ti år. I sin kamp for kvinnelig stemmerett ble han anklaget for oppvigleri og fengslet i Pentonville. Som parlamentsmedlem forsvarte han forfatterne av et flyveblad med oppfordringen «Don't Shoot» til soldater som ble satt inn mot streikende arbeidere.[trenger referanse]
Lansbury medvirket i 1912 til grunnleggelsen av Daily Herald, som ble betegnet en sosialistisk avis. Han ble redaktør rett før første verdenskrigs utbrudd og brukte avisen til å motarbeide krigen. Da stridene utbrøt publiserte avisen rubrikken «War Is Hell». I 1922 ble Daily Herald Labourpartiets offisielle avis.
Lansbury var borgermester i Poplar, en av Londons fattigste bydeler og ledet et skatteopprør («Poplar Rates Rebellion») i 1921, mot ikke bare regjering og domstoler, men også mot Labours partiledelse.[trenger referanse] Poplars kommunefullmektige sendte ikke inn alle innsamlede skattemidler til London, men delte ut deler av pengene til de fattige.[trenger referanse] Tretti kommunefullmektige ble dømt til seks ukers fengsel.
Lansbury ble atter innvalgt i parlamentet i 1922. I 1929 ble han sjef for bygningskommisjonen (First Commissioner of Works) i Ramsay MacDonalds Labour-regjering. To år senere falt regjeringen, og MacDonald dannet den «nasjonale regjering» i koalisjon med konservative og liberale.
Valget i 1931 ble en katastrofe for Labour og mange ledende partimedlemmer tapte sine plasser, deriblant partilederen Arthur Henderson. Lansbury var et unntak og ble ordfører for parlamentsgruppen i 1931. Året etter forlot Henderson partilederposten og Lansbury etterfulgte ham.
Lansbury var pasifist og ble mer og mer uenig med sitt partis offisielle utenrikspolitikk.[trenger referanse] Flere ganger tilbød han seg å fratre, men ble overtalt av sine kolleger i parlamentet til å bli, ikke minst fordi partiet manglet en klar etterfølger.[trenger referanse] Mot slutten av 1935 ble uenigheten imidlertid sterkere og mer offentlig. Mange medlemmer av Labour, særlig fagforeningsfløyen under ledelse av Ernest Bevin, gikk inn for sanksjoner mot Italia på grunn av deres aggresjon mot Abessinia.[trenger referanse] Lansbury motsatte seg dette sterkt.[trenger referanse] I ukene før Labours partikongress ble Lansburys stilling svekket, da både Arthur Ponsonby, Labours leder i overhuset, og partistyremedlemmet Stafford Cripps, som ble oppfattet som Lansbury politiske arving, gikk fra sine poster fordi de også motsatte seg sanksjoner og anså det som umulig å lede partiet samtidig som de var uenige med det om det store politiske spørsmålet på den tiden.[trenger referanse]
Mange undret seg hvordan Lansbury skulle kunne fortsette som leder i denne situasjonen.[trenger referanse] Men han nøt stor personlig popularitet.[trenger referanse] På partikongressen ble støtten vist helt åpent av delegatene, men under en utenrikspolitisk debatt angrep Ernest Bevin Lansbury hardt. Lansbury tapte stort i avstemningen og besluttet å gå av som partileder. Ved et møte for Labours parlamentsmedlemmer straks etter var det utbredt tvil om å godkjenne Lansburys avgang, delvis på grunn av fortsatt støtte til ham, men også fordi mange fryktet at neste partileder skulle bli Arthur Greenwood, som mange oppfattet som sterkt knyttet til fagforeningsfolk som Bevin.[trenger referanse] En avstemning ble avholdt og resultatet ble at 7 parlamentsmedlemmer stemte for og 38 stemte mot å godta Lansburys avgang, men han insisterte på å forlate sin post. Da partiet skulle velge etterfølger (som først var ment som en midlertidig utnevnelse), kom Greenwood ikke i betraktning, og partiet valgte i stedet enstemmig Lansburys stedfortreder, Clement Attlee.
Lansbury ledet No More War Movement og War Resisters International. I sine forsøk på å forhindre et nytt verdenskrig besøkte han de fleste statslederne i Europa, deriblant både Adolf Hitler og Benito Mussolini. Han besøkte også USAs president Franklin D. Roosevelt.
Lansbury døde av kreft i 81 års alder på Manor House Hospital i London.
George Lansbury var bestefaren til skuespillerinnen Angela Lansbury[6] og bestefaren til Oliver Postgate, skaperen av flere kjente britiske TV-programmer for barn.
Verker i utvalg rediger
- An Admirer of Lenin. Boswell Printing & Publishing Co., London 1929.
- London for Labour. Publication Department, London 1909.
- Looking Backwards and Forwards. Blackie & Son, London und Glasgow 1935.
Referanser rediger
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/George-Lansbury, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6709sv4, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 12225418k[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Oxford Dictionary of National Biography, Oxford Biography Index Number 34407[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Genealogics[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Biography Angela Brigid Lansbury» (engelsk). angelalansbury.net. Besøkt 20. april 2010.
Litteratur rediger
- Bob Holman: Good old George, the Life of George Lansbury. Lion Publishing, Oxford 1990, ISBN 0745915744.
- Raymond William Postgate: The Life of George Lansbury. Longmans, Green & Co., London,1951.
- Jonathan Schneer: George Lansbury. Manchester University Press, Manchester 1990, ISBN 0719021707.
- John Shepherd: George Lansbury, at the Heart of Old Labour. Oxford University Press, Oxford 2002, ISBN 0198201648.
Eksterne lenker rediger
- (en) George Lansbury – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) George Lansbury hos Hansards parlamentsdebatter
- (de) Verk av og om George Lansbury i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
- Biografi
- Biografi Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine.
- Encyclopædia Britannica
- Lansbury og teosofien Arkivert 27. juni 2008 hos Wayback Machine.
| Forgjenger: Arthur Henderson |
Leder for det britiske arbeiderpartiet |
Etterfølger: Clement Attlee |