George Alexander Macfarren
George Alexander Macfarren (født 2. mars 1813 i London, død 31. oktober 1887 i London) var en engelsk komponist og musikkteoretiker.
| George Alexander Macfarren | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 2. mars 1813[1][2][3][4] London[5][3] | ||
| Død | 31. okt. 1887[1][2][3][4] (74 år) London[5][3] | ||
| Beskjeftigelse | Komponist, dirigent, musikkforsker, musikkpedagog, musikkteoretiker, universitetslærer, teoretiker | ||
| Akademisk grad | Doctor of Music (1875) (utdannet ved: University of Cambridge)[6][7][8] | ||
| Utdannet ved | Royal Academy of Music | ||
| Søsken | Walter Cecil Macfarren | ||
| Nasjonalitet | Det forente kongerike Storbritannia og Irland | ||
| Gravlagt | Hampstead Cemetery | ||
| Utmerkelser | Knight Bachelor | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Macfarren var sønn av George Macfarren (1788–1843), danselærer, librettist og journalist av skotsk avstamning, og hans hustru Elizabeth, født Jackson. Han hadde et synsproblem fra barndommen av som i 1860 førte til blindhet, men ikke gav noe brudd i hans produktivitet, skjønt han ble da enda mer henvist til sine assistenters medarbeid. Også hans lillebror Walter (1826–1905) var komponist (og i lewngre tid klaverlærer ved Royal Academy of Music i London).[9][10]
Karriere rediger
Macfarren kom inn på Royal Academy of Music i 1829. I 1830 ble en symfoni som han hadde komponert oppført. Ved åpningen av Queens Theatre i Tottenham Street i regi av hans far hadde han skrevet en ouverture. Hans Chevy Chace-ouverture, det orkestrale verket som han er mest kjent for, ble skrevet så tidlig som 1836, og i løpet av en enkelt natt.
Da Macfarren forlot Akademiet i 1836 arbeidet han et ord som en musikklærer på øya Man og skrev der to operaer som ikke hadde store suksess. I 1837 ble han utpekt til professor ved Akademiet og skrev så sin ouverture over Romeo og Julie. I løpet av det påfølgende året komponerte han The Devil's Opera, et stykke som er blitt betraktet som hans beste verk.
I 1845 ble han dirigent ved Covent Garden og satte opp Antigone med musikk av Felix Mendelssohn. Hans egen opera, An Adventure of Don Quixote, ble satt opp under ledelse av Alfred Bunn ved Drury Lane i 1846. Hans påfølgende operaer inkluderte King Charles II (1849), Robin Hood (1860), She Stoops to Conquer (1864), og Helvellyn (1864).[11]
Gradvis tap av synet, som hadde vært dårlig siden barndommen, resulterte i total blindhet i 1865, men han overkom vanskelighetene ved å ansette en amanuensis i komposisjon, og kun således fortsette i sitt arbeid uten avbrytelser.
Da Sterndale Bennett avtrådte etterfulgte Macfarren som lektor ved Royal Academy of Music i februar 1875, og i mars samme år ble han professor i musikk ved Universitetet i Cambridge. Kort tid etter begynte han med en rekke oratoriers: St John the Baptist (Bristol, 1873); Resurrection (Birmingham, 1876); Joseph (Leeds, 1877); og King David (Leeds, 1883). Til tross for solide komposisjoner og hans dyktighet i å behandle innholdet er det i dag vanskelig å lytte til dem uten å smile av den ubevisst humoristiske behandlingen av dramatiseringen av de bibelske fortellingene.
Macfarren ga mange forelesninger av stor verdi og hans teoretiske verk, som Rudiments of Harmony og avhandlingen om kontrapunkt vil sannsynligvis leve lengre enn hans komposisjoner. Blant hans teoretiske verker var også en analyse av Ludwig van Beethovens Missa Solemnis som ble utgitt i 1854.[12]
Han ble adlet i 1883 og døde plutselig i London den 31. oktober 1887.
To av hans symfonier har blitt spilt inn på plate, hans fjerde og syvende av Queensland Philharmonic Orchestra dirigert av Werner Andreas Albert, og det har også hans Chevy Chase-ouverture.
Referanser rediger
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 6. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 2500, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Discogs, oppført som George Macfarren, Discogs artist-ID 3821488, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 102834741, besøkt 12. august 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Q27775630[Hentet fra Wikidata]
- ^ Q27775579[Hentet fra Wikidata]
- ^ Doctor of Music[Hentet fra Wikidata]
- ^ Therese Ellsworth, Susan Wollenberg (Hrsg.): The Piano in Nineteenth-Century British Culture: Instruments, Performers and Repertoire. Ashgate, Aldershot, Hampshire 2007, ISBN 978-0-7546-6143-6, S. 150 (Vorschau in der Google Buchsuche).
- ^ Booklet der CD "The Romantic Piano Concerto No. 48" von Hyperion Records (CDA 67720, Seite 15). Sie enthält das einzige erhaltene Stück von Walter Macfarren, ein "Concertstück in e-moll" von 1881.
- ^ Stanford Opera Site-M.
- ^ Permalink for Beethoven score and analysis at New York Public Library.
Litteratur rediger
- Henry Charles Banister: George Alexander Macfarren: His Life, Works, and Influence. G. Bell and Sons, London/New York 1892.
- Walter Cecil Macfarren: Memories: An Autobiography. The Walter Scott Publishing Company, 1905
- Russell Burdekin: Sir George Alexander Macfarren, his life and his operas. In: British Music. The Journal of the British Music Society. Bd. 32, 2010, ISSN 0958-5664, S. 84ff
- Macfarren: Addresses and Lectures (1888) bei archive.org ([1]) oder gedruckt bei INDYPUBLISH.COM , 2009, ISBN 9781437483987
- Maxwell W. Pettitt: Sir George Alexander Macfarren: the Complete Victorian. In: British Music. The Journal of the British Music Society. Bd. 8, 1986.
- Clive Brown: Macfarren, Sir George Alexander (1813–1887). In: Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press, Oxford 2004.
- Die Musik in Geschichte und Gegenwart. Bärenreiter, Kassel. Bd. 8, 1960, Sp. 1388–1391.
- Early Victorian Composers : 1830 – 1860. Garland, New York u. a. 1985, ISBN 0-8240-6165-9.