Gammelsvensk

Gammelsvensk språk (svensk: fornsvenska) betegner det svenske språket i perioden mellom år 800 og reformasjonen. Språkområdet omfattet datidens svenske rike, hvilket avviker en god del fra det nåværende Sverige. Skånelandene, som omfatter landskapene Skåne, Halland og Blekinge, tilhørte Danmark og man snakket gammeldansk, Bohuslän og Idre og Särna tilhørte Norge og man snakket gammelnorsk, og Lappland og en del av Norrbotten, hvor man snakket samisk. Dessuten snakket man gammelsvensk på kyststrekninger i Finland, Estland og Livland og på øyene Åland, Dagö og Saaremaa. Fra slutten av 800-tallet til begynnelsen av 1000-tallet var språket også i bruk i mindre områder i det vestlige av Russland.

Omtrentlig utbredelse av norrøne språk på 900-tallet. I røde områder ble det snakket vestnorrøne dialekter og i oransje østnorrøne. Rosa angir gammelgotlandsk, gult gammelengelsk og grønt øvrige germanske språk, som på denne tid lå mye nærmere de skandinaviske språk enn idag.

Bakgrunn

Gammelsvensk stammer fra urnordisk. Sammen med gammeldansk utgjør det den østnordiske språkgruppen. I gammelsvensk språkhistorie kan man skille mellom tre perioder:

1. Fra den første utvikling av gammelsvenske eller i alle fall østnordiske språkegenheter, omkring 800, inntil det oppsto en egen gammelsvensk litteratur skrevet med latinske bokstaver på begynnelsen av 1200-tallet. Etter tidens viktigste kildemateriale, runeinnskriftene, kalles språket i denne perioden (omkring 800–1225) «runesvensk».
2. Fra første halvdel av 1200-tallet til andre halvdel av 1300-tallet, da skriftspråket utviklet seg til et riksspråk for Sverige, og gjennomgikk store forandringer, både i ortografi, former og uttale. Språket i denne perioden (omkring 1225–1375) kalles «klassisk gammelsvensk».
3. Fra andre halvdel av 1300-tallet til Reformasjonen (1527), som også betegner et språklig skille, ettersom Olaus Magnus fra 1526 publiserte skrifter som kom til å bli av stor språklig betydning, ved at den danske innflytelsen ble trengt tilbake, mens den høytyske tiltok. Språket i denne perioden (omkring 1375–1525) kalles «mellomsvensk».

Kilder

Det er tre ulike kilder til det gammelsvenske språket.

Lånord

En svært gammel kilde er russiske ord som er lånt fra gammelsvensk. Det er nesten utelukkende personnavn, og de forekommer bare i to kildeskrifter fra årene 911 og 944. Slike er Igor (Ingwar = Ingvar), Rurik (Rørikr = Rørik), Olga (Hiælgha = Helga), og andre. Sjeldnere er andre ord, som til dels ennå forekommer i russisk og andre slaviske språk, som for eksempel chvat (hwater). I finsk finnes lånord fra alle språkperioder. Lånordene i samisk er derimot forholdsvis sene.

Runeinnskrifter

Runeinnskriftene finnes i stort antall (nesten 2000), fra Småland og Öland i syd til Ångermanland i nord, men hyppigst i Uppland, Södermanland og Östergötland. De er for det meste avfattet for å minnes døde slektninger. De forekommer gjennom hele den gammelsvenske perioden, men de fleste tilhører 1000- og 1100-tallet. Blant disse er de eldste naturligvis de viktigste, ettersom de nesten er de eneste kildene fra perioden.

Håndskrifter

Den siste og viktigste kilden er håndskriftene, som alle er skrevet i det latinske alfabetet. Sveriges eldste skriftlige kilder (konge- og biskopsbrev) er på latin, og bruker bare unntaksvis et og annet gammelsvensk ord. En egen litteratur på gammelsvensk oppstod først på 1200-tallet. De eldste bevarte håndskriftene stammer fra slutten av dette århundret. Her skal nevnes noen av de viktigste håndskriftene.

Fra slutten av 1200-tallet til omkring 1300:

• Det eneste fullstendige håndskrift av den eldre Västgötalagen, fra tiden 1281–90.
• Et bruddstykke av den eldre Västgötalagen.
• Lydekini. Utdrag og tillegg til den yngre Västgötalagen.
• Håndskriftet til Upplandslagen, fra året 1300.

Fra første halvdel av 1300-tallet:

• Forskjellige juridiske, geografiske og historiske opptegnelser om Västgötaland, skrevet av en prest fra Vidhem, Cod. Holm. B 59, fra året 1325.
• Håndskriftet til Södermannalagen, Cod. Holm. B 53, skrevet noe etter 1327.
• Et fragment av Östgötalagen, Cod. AM. 1056, 4°.
• Et fragment av Södermannalagen.
• Håndskriftet til Västmannalagen, Cod. Holm. B 57.
• Kong Magnus Erikssons testamente fra 1346.
• Kong Magnus Erikssons Kopparberg-privilegier fra 1347.
• Cod. Holm. B 58, skrevet etter 1345. Den inneholder det eneste fullstendige håndskrift av den yngre Västgötalagen og det eneste fullstendige håndskrift av byretten for Birka.

Fra omkring 1350 stammer

• Det eneste håndskriftet til Dalaloven, Cod. Holm. B 54.
• Det eneste fullstendige håndskriftet til Östgötalagen, Cod. Holm. B 50.
• Cod. Ups. L. 49, som omfatter det eneste håndskriftet til Hälsingalagen og et avsnitt av Upplandslagen.
• Et stort fragment av Östgötalagen.
• Håndskriftet til kong Magnus Erikssons landslov, Cod. AM. 51 4°.
• Codex Buræanus, et stort bruddstykke av Sveriges eldste legendesamling.

Fra 1350–1375 stammer

• To små håndskrifter av St. Birgittas selvbiografiske opptegnelser, sannsynligvis fra årene 1360 og 1367.
• Det eldre håndskriftet til den smålandske kirkerett, Cod. Skokloster 155, 4°.
• Cod. Holm. B6, som inneholder dels to store og to små bruddstykker av den yngre Västgötalagen, dels kong Magnus Erikssons landslov.
• Cod. Holm. 78, som inneholder dels det kirkerettslige avsnittet av Upplandslagen, dels håndskriftet til kong Magnus Erikssons bylov.

Fra slutten av 1300- og første halvdel av 1400-tallet:

• Codex Oxenstiernianus; blandede skrifter av kirkelig innhold fra året 1385 og senere.
• Cod. AM. 787, 4°, fra begynnelsen av 1400-tallet, som inneholder en kort utgave av Sveriges eldste postill og et bruddstykke av en mirakelbok.
• Håndskriftet til den gammelsvenske oversettelsen av St. Birigittas Revelationes, Cod. Holm. A 5a.
• Codex Bergmanianus fra omkring 1420.
• Det eneste fullstendige håndskrift av «Själens tröst», fra omkring 1430.
• Codex Bildstenianus, det eneste fullstendige håndskrift av en stor legendesamling.
• Et fragment av «Um styrilse kununga ok høfþinga», fra omkring 1435.
• Cod. Holm. D 4, av blandet innhold.
• Det eldre håndskriftet til en kommentar til Pentateuken.
• Den eldste del av Cod. Holm. A 49, av blandet innhold, skrevet senest 1442.
• En stor ordspråksamling, Cod. Ups. Palmsköld. 405.

Fra andre halvdel av 1400-tallet og begynnelsen av 1500-tallet stammer

• Håndskriftet til kong Kristoffers landslov, fra omkring 1450.
• Originalhåndskriftet til Karlskrönikan.
• Codex Verelianus, av blandet innhold, fra 1457.
• Eldste del av Cod. Holm. D2, fra 1470–80, som inneholder en transkripsjon av Gutasaga og håndskriftet til Erikskrönikan.
• Cod. Holm. A 58, fra 1487–91, skrevet av munken Jöns Budde fra Nådendal i Finland.
• Cod. Holm. A 4, som inneholder håndskriftet til en oversettelse av Horologium æternæ sapientiæ av Heinrich Suso.
• Hovedhåndskriftet til Didrikssagan, Cod. Skokl. 115–6, 4°, fra begynnelsen av 1500-tallet.
• Cod. Linc. 39 fol., fra 1514 eller senere.
• Originalhåndskriftene til forskjellige verker av biskop Petrus Magnus, fra 1522.
• Cod. Holm. D 2, fra 1523, av historisk og romantisk innhold.
• Cod. Holm. A 1, fra 1526, som inneholder Pentateuk-kommentaren samt 7 bøker oversatt fra Bibelen.

For øvrig er diplomene, som forekommer fra 1343 av ut gjennom hele middelalderen, av stor språkhistorisk verdi (Svenskt Diplomatarium).