Wikipedia

Frédéric François Xavier Ghislain de Mérode

Frédéric François Xavier Ghislain de Mérode (født 26. mars 1820 i Brussel i Det forente kongeriket Nederlandene, død 11. juli 1874 i Roma i Italia) var en militæroffiser som ble erkebiskop. Mérode var 1860–65 Kirkestatens krigsminister. Han var også blant annet fengselsreformator og byplanlegger.

Frédéric François Xavier Ghislain de Mérode
Født26. mars 1820Rediger på Wikidata
Brussel
Død12. juli 1874Rediger på Wikidata (54 år)
Roma
BeskjeftigelseKatolsk prest (1849–), offiser (1839–1847), statsmann (1850–), diakon (1849–1849), militært sjelesorgspersonell (1849–1850), erkebiskop Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedcollège Notre-Dame de la Paix
College of Juilly
Det kongelige militærakademi (1839–1841)
Gregoriana (1847–1849)
FarFélix de Mérode
SøskenWerner de Merode
Anna de Mérode
NasjonalitetBelgia
UtmerkelserRidder av Æreslegionen (1844)
Frédéric François Xavier Ghislain de Mérode på Commons

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Xavier de Mérode var sønn av grev Félix de Mérode-Westerloo (1791-1857), som på sin side skulle inneha porteføljene utenrikssaker, krig og finanser under Leopold I av Belgia, og hans hustru Rosalie de Grammont (1793-1823), fra en familie av gammel tysk, belgisk og fransk adel. Han var alliert gjennom huset til Mérode med aristokratiet i Frankrike. Ved sine slektsbånd ved det franske huset Mérode var han svoger til Montalembert og grandnevø til marquis de La Fayette.[1]

Han mistet sin mor i en alder av tre år og vokste opp i Villersexel i Franche-Comté hos sin tante Philippine de Grammont.[2]

Tidlig militær karriere (1839-1847) rediger

Han ble utdannet ved jesuittkollegiet i Namur, deretter på oratorianernes Collège de Juilly i Juilly. Så begynte han ved den kongelige militære skole i Brussels i 1839.[3]

I 1844 ble han som militær i Fremmedlegionen utenlandsk attaché til general Thomas-Robert Bugeaud private stab i Algerie og ble tilstrekkelig lagt merke til i lille Kabylia og i Aurès til å oppnå å bli opptatt i Æreslegionen.[4]Deretter møtte han Louis Christophe Léon Juchault de la Moricière. På slutten av 1845 vendte han tilbake til Belgia med rang som løytnant.[3]

Kirkelig karriere rediger

I desember 1847 trakk han seg brått, kanskje etter en duell, fra det militære, og begynte studier på Collegio Romano fordi han ønsket å bli prest. Han bodde på kollegiet for belgiske seminarister som da nylig var blitt åpnet. Under studiene ble de Mérode venner med greven de Woelmont.

I 1848 var han vitne til at pave Pius IX ble drevet i eksil, tvunget til å flykte fra hovedstaden da den ble invadert av Garibaldis revolusjonære.[3] Den romerske republikk ble proklamert i februar 1849. Republikken var åpent fiendtlig til den katolske kirke, og feiret langfredag med store festlige fyrverkerier på Petersplassen, og desekrerte Peterskirke på Påskesøndag med en sekulær republikansk seiersfest.[5] Pave Pius IX reagerte fra sitt eksil i Gaeta med å ekskommunisere alle aktive deltakere. Trass i farene forbundet med det, nølte ikke Mérode med å lime opp i fullt dagslys ekskommunikasjonsbullen på kirkeportene.

Prest (1849-1866) rediger

Han ble presteviet, og feiret sin første messe i Peterskirken den 23. september 1849.

Etter at pavens cameriere segreto (geheimkammerherre) Victor Palme var blitt myrdet tilkalte paven fader Xavier, som da var kapellan ved kasernen i Viterbo. I 1850 utnevnte Pius IX ham til geheimkammerherre og dermed til direktør for de pavelige fengsler. Han bidro aktivt til omorganiseringer og moderniseringer av administrasjonen av Kirkestaten etter at de franske tropper hadde gjenopprettet offentlig orden i Roma.

Mérode inkorporerte noen av konseptene til den belgiske sosialreformator Édouard Ducpétiaux. Han brakte fra Mechelen noen Barmhjertighetens brødre av Vår Frue av evigvarende help, grunnlagt i 1839 av korherren J. B. Cornelius Scheppers, for skolering av og omsorg for fanger og syke. Den franske sendemann til Roma, Alphonse de Rayneval, berømmet hans arbeid i en offisiell rapport til sin regjering; Gioacchino Pecci, erkebiskopen av Perugia, bad de Mérode om å foreta lignende fengselsreformer også innen hans område.[2].

 
Soldat av de pavelige zouaver.

Han var imidlertid overbevist om at paven kunne og måtte forsvare seg uten å være låst i avhengighetsforhold til Frankrike. Han overtalte Pius IX til å omorganisere sin hær. For å styrke Merode i møte med utenriksministeren, kardinal Giacomo Antonelli, utnevnte paven Merode til pro-minister for de pavelige staters hærstyrker.[6]

I 1859 ble han kannik i Peterskirken i Roma.

Han var til stede ved innvielsen (1862) og velsignelsen av kirken Notre-Dame d'Argenteuil finansiert av grevinnen og greven (død 1861) Ferdinand de Meeûs i Ohain i vallonsk Brabant.

Hjulpet av general La Moricière opprettet han på bare fire måneder et hærkorps på 18.000 mann, Zuavi Pontifici, de pavelige zouaver.[7] Zouavene evolverte ut av de frankobelgiske tirailleurer.[8] Militært sett var det imidlertid en umulig oppgave de Mérode og hans hjelpere stod overfor.

Etter nederlaget i slaget ved Castelfidardo mot de piemontesiske styrker, fortsatte Merode å gjennomføre reorganiseringen av den pavelige hær,[9] men gikk også tilbake til sivile gjøremål, for eksempel å få bygget campo pretoriano på egen bekostning, grave nye gater eller rydde området rundt Santa Maria degli Angeli e dei Martiri.[3] Hans byplanleggingsarbeid i Roma ble beundret av baron Haussmann.

Hans temperament og progressive synspunkter skapte mam fiender blant de mer tradisjonelle deler i det romerske samfunn. Han angrep den franske keisers dobbeltspill, og fikk dermed også fiender i ledelsen til den franske okkupasjonshær. Lamoricières død den 19. september 1865 tillot fiendtligheten å komme til overflaten. I oktober 1865 ble han fritatt fra sin portefølje av den sterkt destabiliserte Pius IX, etter press innenfra (kardinal Antonelli) og utenfra. Han fikk bare beholde tittelen som en enkel cameriere.[1]

Titulærerkebiskop (1866-1874) rediger

Etter å ha blitt kammerherre igjen, ble han imidlertid raskt forfremmet, og etter fyrste og erkebiskop Hohenlohes elevasjon til kardinal ble de Mérode utnevnt til erkebiskop av Melitene in partibus den 22. juni 1866,[3] og overtok dermed også som pavelig almissedeputert. Han ble bispeviet 1ø juli samme år av kardinalbiskop Costantino Patrizi Naro: medkonsekrerende var titulærerkebiskop Giuseppe Berardi og biskop Louis-Édouard-François-Désiré Pie av Poitiers.

Mellom 1865 og 1870 var han svært aktiv på det karitative felt, for eksempel innen utdanning. Hans rolle ble blant annet å dele ut pavelige almisser, og konfirmere barn i livsfare. Han viet seg til landbruksinstituttet i Vigna Pia for profesjonell opplæring av foreldreløse barn, til Zoccoletteasylet for fattige jenter, under ledelse av Barmhjertighetssøstrene av Vincent de Paul. Den tok del i byfornyelsen av Den evige stad.[3]

Ved Vatikankonsilet viste han seg først som motstander til dogmet om pavelig ufeilbarlighet, og det gav ham problemer fra de ultramontane. Han betraktet domatiseringen som inopportun og endog risikabel, men gav med seg samme dagen som dogmet ble definert.[1] Han kom fra det hele ydmyket, men renvasket fra anklagene rettet mot ham. I alle fall beholdt han Pius IXs aktelse, som han fulgte i hans frivillige eksil innenfor Vatikanets murer, etter at Roma ble okkupert av piemontesiske styrker (1870).[3] Han forlot bare det selvpålagte «fangenskap» for å bekjempe den piemontesiske regjerings pretensjonrt på Campo pretoriano eller for ta del i Giovanni Battista de Rossis arbeide med utgravningene av Tor Marancino, som førte til oppdagelsene av den eldre Petronillabasilikaen.

Død rediger

Merode fikk lungebetennelse under et besøk i Domitillakatakombene i juni 1874. Dette var bare noen få måneder før det konsistorium sa han skulle kreeres til kardinal.

Den 5. juli 1874 skrev han til sin bror at han følte seg bedre. Men sykdommen forverret seg raskt. Den 11. juli døde han i pavens armer.[4] Louis Veuillot skrev: «Ingen kjente ham bedre enn Pius IX, og det er sannsynlig at ingen elsket ham like meget.»

Han blir gravlagt på Campo Santo dei Teutonici e dei Fiamminghi i Roma.[10]

Episkopalgenealogi rediger

Hans episkopalgenealogi er:

Litteratur rediger

  • Louis Besson: Frédéric-François-Xavier de Mérode : ministre et aumônier de Pie IX, archevêque de Mélitène, sa vie et ses œuvres, Paris, Retaux-Bray, 1886, vii-436 (BNF 30100086)
  • Lamy: Monseigneur de Mérode (Louvain, 1874)
  • Le Poitevin: Mgr. de Mérode i Les Contemporains (Paris, s. d.)

Referanser rediger

  1. ^ a b c "Sur les traces de François-Xavier de Mérode au Vatican", LeSoir.be, 14. mars 2017[død lenke]
  2. ^ a b Sollier, Joseph. "Frédéric-François-Xavier Ghislain de Mérode." The Catholic Encyclopedia Vol. 10. New York: Robert Appleton Company, 1911. 9. april 2020
  3. ^ a b c d e f g MÉRODE, Frédéric-François-Xavier de 'treccani.it, lest 29. desember 2022
  4. ^ a b Th. Leuridan: Hagiographie et biographie (Deuxième article), 468-469, Revue des sciences ecclésiastiques, mai 1902, vol 85
  5. ^ Schmidlin, Josef. Papstgeschichte. Munchen: Köstel-Pusztet.(1934), s. 39
  6. ^ Charles Van Duerm: Vicissitudes politiques du pouvoir temporel des papes de 1790 à nos jours, Lille, desclée de Brouwer, 1891, 456 s. (BNF 41687267), p. 322-323
  7. ^ Charles Van Duerm: Vicissitudes politiques du pouvoir temporel des papes de 1790 à nos jours, Lille, desclée de Brouwer, 1891, 456 s. (BNF 41687267), p. 322-323
  8. ^ Joseph Powell: Two Years in the Pontifical Zouaves (London: R. Washburne, 1871), s. 1
  9. ^ M. Y. Besson: Frédéric-François-Xavier De Mérode, ministre et aumônier de Pie IX, sa vie et ses mœurs1 vol. iii-8 u . Reloux et Bray, éditeurs , Les lettres et les arts,‎ 1. juni 1886, s.5
  10. ^ Waal, Anton de. "Campo Santo de' Tedeschi." The Catholic Encyclopedia Vol. 3. New York: Robert Appleton Company, 1908. 8. april 2020
  11. ^ www.catholic-hierarchy.org mero, lest 2. september 2023
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Frédéric_François_Xavier_Ghislain_de_Mérode&oldid=23903394»