Wikipedia

Foula

Foula (norrønt: Fugløy; skotsk: Foula/Foola) er en øy i den skotske øygruppen Shetland. Den er en av de mest fjerne britiske øyene som er fast bosatt.[1] I henhold til folketelling i 2011 har øya en befolkning på 38 innbyggere,[2] som hovedsakelig livberger seg med fiske og sauedrift. Øya har siden begynnelsen av 1900-tallet vært eid av familien Holbourn.

Foula
Fugløy
Samfunnet Ham på Foula, 1989
Geografi
PlasseringAtlanterhavet
ØygruppeShetland
Areal 12,65 km²
Lengde 5,6 kilometer
Bredde 4,0 kilometer
Høyeste punktThe Sneug (418 m)
Administrasjon
LandStorbritannia
Demografi
Befolkning38 (2011)
Posisjon
Kart
Foula
60°08′00″N 2°04′00″V
Foula på Commons

Foula har 400 meter høye klipper og store fuglbestander på opp mot en halv million fugler av arter inkludert rødnebbterne, smålom og storjo. En passasjerbåtforbindelse knytter Foula til stedet Walls på vestkysten av øya Mainland.[3] Fra flystripen på Foula går det direkteflyvninger til Tingwall.[4] Det transatlantisk passasjerskip RMS «Oceanic», i sin tid verdens største skip, led skipbrudd i 1914 ved det nærliggende Shaalds, et skjult rev som ligger utenfor Foula.[5] Filmen The Edge of the World fra 1937 brukte Foula som innspillingssted.[6]

Geografi rediger

 
Klipper på Foula.
 
Gaada Stack, Foula

Foula ligger i Atlanterhavet, 15 nautiske mil (28 kilometer) vest for Walls på Shetland. Det var en del av Walls sivile sogn. Øya er omtrent 4 ganger 6 km, med en lavtliggende kyststripe langs østsiden. Med et areal på 12,7 km2, er øya den syvende største og vestligste av Shetlandsøyene. Den reiser seg fra lave, sammenbrutte klipper i øst til stupbratte 150–365 m klipper i vest.[7] Øya har fem topper, som stiger til 418 m ved Sneug og 376 m ved Kame.[8] I nordenden er Gaada Stack, en naturlig klippebue og mot sør-vest ligger Da Sneck Ida Smaalie, en spektakulær 30 m dyp og 2 m bred sprekk i klippene.[9] Foula ligger på samme breddegrad som St. Petersburg.

Foula har en befolkning på 38 personer, bosatt i samfunnene Hametun og Ham.[2] Øyboere levde tidligere av fiske, først etter hvitfisk (torsk, hvitting, hyse og tilsvarende), deretter hummer.[10] I dag driver de fleste øyboere kombinert gårdsdrift (croft)[11] med inntekt fra sauehold og turisme av fugletittere.[1]

Et skjult rev, «Hoevdi Grund» eller «Shaalds o' Foula», ligger litt over 3 km øst for Foula mellom øya og Shetlands fastland. Tidevannet her kan nå 12 knop (22 km/t; 6 m/s), og ettersom revet ligger under en meter fra overflaten, utgjør det en betydelig trussel mot skipsfarten.[12]

Historie rediger

 
Da Noup på Foula

Forhistorie rediger

Til tross for sin fjerne beliggenhet ble Foula bebodd for første gang så langt tilbake i tid som for 5000 år siden.[13] Mellom 2006 og 2008 tok Bath & Camerton Archeological Society flere turer til Foula for å studere forhistoriske stående steiner (bautasteiner). En spesiell subsirkulær steinsirkel av interesse ble oppdaget i 2006 ved Da Heights nord i Foula. En ytterligere undersøkelse lansert i 2007 avslørte at den subsirkulære steinkonstruksjonen var menneskeskapt, elliptisk i form med aksen pekende mot midtvinterssolverv, bygget før 1000 f.Kr.[14]

1400- til 1800-tallet rediger

 
Ham på Foula.
 
Postkontoret på Foula i 1964

I 1490 ble godset til den norske slekten Ciske (i henhold til engelske kilder, navnet er egentlig Giske)[15] delt og Vaila og Foula ble Alv Knutssons eiendom.[15] Ettersom Ciske/Giske var norske, og Skottland hadde annektert Shetland noen tiår tidligere, var det forvirrende og motstridende krav om eierskap.[7] Ved Skottlands annektering ble skotsk lov gjeldende fra 1611, og innflyttende skotter med bedre kunnskap om skotsk lov enn de innfødte, ble ofte tilsidesatt av skotter i maktposisjoner.[16]

Øya var et av de siste stedene hvor det ble snakket norn, en dialekt av norrønt språk som er lite dokumentert, men ved begynnelsen av 1700-tallet var det få igjen på Shetland som snakket det.[17] Den lokale dialekten på Foula var sterkt preget av norn/norrønt.[1] I 1774 besøkte George Low, en ung skotsk prest, Foula i håp om å finne rester av muntlig fortellinger på norn, som da var bortimot utryddet.[18] Han fant fragmenter av sanger, ballader og romanser, og fra hans beste kilde, en gammel bonde kalt William Henry, er balladen nå kjent som «Hildina». Henry var ganske dårlig kjent med språket, slik at selv om han som barn hadde lært alle de 35 strofene i balladen utenat i dens opprinnelige norn, kunne han bare gi Low et sammendrag av innholdet i stedet for en oversettelse.[19][20][21] «Hildina» er det eneste bevarte diktet på norn.[18]

I 1720 rammet en koppeepidemi de rundt to hundre menneskene som bodde på Foula. Da øyboerne var så isolert fra resten av verden, hadde de ingen immunitet mot kopper, i motsetning til de fleste nordeuropeiske folkeslag på denne tiden, og ni av ti av øyas befolkning døde i epidemien.[22]

Foula forble i den julianske kalenderen da resten av Storbritannia tok i bruk den gregorianske kalenderen i 1752.[1] Foula holdt seg til den julianske kalenderen ved å holde 1800 som et skuddår, men øya observerte ikke et skuddår i 1900. Som et resultat er Foula nå en dag foran den julianske kalenderen og 12 dager bak den gregorianske, og feirer således juledag gregoriansk 6. januar og nyttår gregoriansk 13. januar.[23][7] [24]

Forfatteren og journalisten John Sands bodde på Foula og Papa Stour en stund på slutten av 1800-tallet. Han kjempet hardt mot det rådende truck system, et arkaisk engelsk begrep som henviser til at lønn ikke ble betalt med vanlige penger, men i form av varer eller tjenester, eller substitutter for penger, vanligvis til arbeidsgiverens fordel.[25] og tegnet politiske tegninger som viste dets mangler. I den ene tegnet han Foula som en vakker ung kvinne som ble kvalt av en kongeboa merket «landeiendom», overvåket av andre reptiler kalt «misjonær», «laird og «truck».[26]

1900-tallet rediger

 
Fyrtårnet på Foula, drevet av solkraft

Professor Ian Holbourn kjøpte Foula rundt 1900, og ble dens siste laird.[27][28] Han beskrev katastrofen den 8. september 1914, da det store passasjerskipet RMS «Oceanic» fra selskapet White Star Line traff et undervannskjær kalt Shaalds utenfor Foula, og ble et vrak i løpet av to uker. Holbourns opplevde på nytt et stort forlis den påfølgende 7. mai 1915, da han reiste med RMS «Lusitania» som ble senket av tysk ubåt, men overlevde forliset.

Professorens barnebarn, Robert Holbourn, en ingeniør innen skipsteknikk, fungerte som øyas Peat Marshal, bokstavelig «torvmarskalk», i mange år. Torv er en verdifull og knapp ressurs for varme og brensel på øyene i Shetland. Skjæringen krever dyktighet, og det tar flere år å mestre. De mest dyktige øyboerne blir kjent som cutters, «kuttere» og, i ånden til en langvarig tradisjon på Foula.[29] Det er ikke enkelt å kutte torv, selv om kutteren får det til å se slik ut. Et L-formet verktøy skjærer og skuffer ut torven i en bevegelse, og former en slafset murstein på omtrent 4-5 cm ganger 10-12 cm. Den tørker i 4 til 12 måneder og er deretter klar for brenning som en billig kilde til drivstoff.[30]

Et fyrtårn på sørspissen av øya ble bygget i 1986. Opprinnelig drevet av acetylengass, har det blitt omgjort til sol- og vindkraft.[31]

Kultur rediger

Religion rediger

Mange innbyggere i Foula går til et presbyteriansk sogn kjent som Foula Kirk eller Baxter Chapel som er en del av Den skotske kirke.[32] Kapellet er bygget av gråfarget stein og ligger «på halen av 7 Hamnafield».[32]

Film rediger

Michael Powells spillefilm The Edge of the World (1937) er en dramatisering basert løst på den sanne historien om evakueringen av de siste 36 innbyggerne på den avsidesliggende øya St. Kilda den 29. august 1930.[33] St Kilda ligger i Atlanterhavet, 64 kilometer unna, vest-nordvest for North Uist i de ytre Hebridene; innbyggerne snakket gælisk. Powell klarte ikke å få tillatelse til å filme i St Kilda. Isteden laget han filmen i løpet av fire måneder sommeren 1936 på Foula, der øyboerne snakker shetlandsdialekt. Tittelen er en referanse til uttrykket ultima Thule, gitt av den romerske lyrikeren Virgil.[34]

Return To The Edge Of The World (1978)[35] er en dokumentarfilm som forteller om en gjenforening 40 år senere av rollebesetning og mannskapet til ovennevnte The Edge of the World da de besøkte øya.

Folkeminne, festligheter og tradisjoner rediger

Foulas innbyggere har bevart mange norrøne tradisjoner for folkeminne og festligheter. De følger fortsatt den julianske kalenderen for julefeiringer, med alle øyboerne samlet i ett hus den 6. januar, men en dag senere.[36] Nyttårsdag faller på den 13. januar.[37]

Poesi rediger

Diktet «Da Sang o da Papa men» av shetlandske dikteren Vagaland (født Thomas Alexander Robertson)[38] om fiskerne i Papa Stour som inkluderer en insisterende korsang, «Rowin Foula Doon».[39] Dette refererer til fiskernes praksis med å ro sine åpne fiskebåter ut på havet til de høye klippene ved Foula ikke lenger var synlige. Dette innebar at båten var rundt 96 kilometer vest for Papa Stour.[40][41]

Referanser rediger

  1. ^ a b c d Lafferty, Jamie (9. desember 2021): «Foula: Britain's most remote inhabited island», BBC Travel
  2. ^ a b National Records of Scotland (15. august 2013): «Appendix 2: Population and households on Scotland's Inhabited Islands» (PDF). Statistical Bulletin: 2011 Census: First Results on Population and Household Estimates for Scotland Release 1C (Part Two) Arkivert 23. februar 2014 hos Wayback Machine. (PDF) (Report). SG/2013/126.
  3. ^ Shetlands Islands Council. Ferry Services. Routes and Destinations Arkivert 26. oktober 2013 hos Wayback Machine.. Besøkt 2. februar 2017. (en)
  4. ^ Shetland Islands Council. Internal Air Services. Besøkt 2. februar 2017. (en)
  5. ^ «Oceanic», Scottish Shipswrecks
  6. ^ IMDb: The Edge of the World, «Filming Locations».
  7. ^ a b c Haswell-Smith, Hamish (2004): The Scottish Islands. Edinburgh: Canongate. ISBN 978-1-84195-454-7.
  8. ^ «Overview of Foula», Gazetteer for Scotland. Arkivert fra original den 22. juli 2011
  9. ^ «Walks on Foula, Scotland Activities», Lonely Planet. Arkivert fra original den 27. oktober 2021
  10. ^ Henley, Jon (21. februar 2008): «Living at the edge of the world», The Guardian. London. s. 5. Arkivert fra originalen den 19. februar 2014.
  11. ^ «Foula – The Edge of the World», Foula Heritage. Arkivert fra originalen den 1. februar 2009.
  12. ^ "Hoevdi Grund", Shetlopedia. Arkivert fra originalen den 10. juni 2015
  13. ^ Bradley, Helen (2004): «Foula Archaeology», Foula Heritage. Arkivert fra originalen den 1. september 2010.
  14. ^ The Foula Landscape Project (Juni 2007): «Da Heights Stones Survey and Investigation» Arkivert 4. september 2011 hos Wayback Machine. (PDF), Bath and Camerton Archaeological Society. [Arkivert] (PDF) fra originalen den 4. september 2011
  15. ^ a b Stylegar, Frans-Arne H. (2007): «Late-Medieval Aristocratic Landownership in Shetland», Arkeologi Blogspot
  16. ^ Sandnes, Berit (2003): Fra Starafjall til Starling Hill (PDF), Trondheim: Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, s. 15, 34
  17. ^ Sandnes (2003), s. 34
  18. ^ a b "The Language of The Ballad of Hildina", Norn Language. Hnolt. 2006–2014.
  19. ^ Steintun, Bjarni (2016): The Hildina Ballad, A linguistic analysis of the case system, Universitetet i Bergen, Department of Linguistics, Literary and Aestetic Studies (!)
  20. ^ Kershaw, N. (1921): Stories and Ballads of the Far Past. Cambridge: Cambridge University Press. s. 164–165.
  21. ^ Millar, Robert McColl (2014): «Social History and the Sociology of Language», i: Hernández-Campoy, Juan M.; Conde-Silvestre, J. Camilo, red.: The Handbook of Historical Sociolinguistics. Chichester: Wiley Blackwell. ISBN 978-1118798027; s. 57.
  22. ^ Watts, Sheldon (1997): Epidemics and History: Disease, Power and Imperialism. New Haven and London: Yale University Press. ISBN 0-300-08087-5; s. 85–86
  23. ^ Henley, Jon (21. februar 2008): «Living at the edge of the world», Guardian. Arkivert fra originalen den 15. januar 2018.
  24. ^ Keay, J. & Keay, J. (1994): Collins Encyclopaedia of Scotland. London. HarperCollins.
  25. ^ «truck system», Collins Dictionary
  26. ^ Fleming, Andrew (2005): St Kilda and the Wider World: Tales of an iconic island. Macclesfield: Windgather Press. ISBN 1-905119-00-3; s. 159. Fleming krediterer kilden til denne informasjonen som Nicolson, J. (3. juli 1937): «John Sands», The Shetland Times.
  27. ^ Holbourn (2001)
  28. ^ "Must Foula Become Deserted?", The Times. No. 56109. 5. september 1964. Arkivert fra originalen den 27. oktober 2021.
  29. ^ Hamilton, Alastair (14. juni 2013): «Peat cutters head for the moors», Shetland.org
  30. ^ Lanelli, Yvonne: «Follow me: Exploring the wonders of Foula in the Shetlands», Ruidoso News
  31. ^ "Foula Lighthouse", Northern Lighthouse Board. Arkivert fra originalen den 28. september 2007
  32. ^ a b Gear, Sheila (1983): Foula: Island West of the Sun. Hale. ISBN 9780709196730; s. 55.
  33. ^ «The Edge of the World», IMDb
  34. ^ Virgil: Georgics 1:30.
  35. ^ «Return to the Edge of the World», IMDb
  36. ^ Merritt, Mike (8. janaur 2019): «Remote Foula islanders finally get to celebrate Christmas», The Times
  37. ^ «Islanders not scared of luck», The Herald. Glasgow. 5. januar 2015. Første siden
  38. ^ Fleming, Richard: «Da Song o' da Papa Men including a translation» (PDF). Papa Stour magazine. Arkivert fra originalen (PDF) den 4. desember 2009
  39. ^ Rowin Foula doon (PDF). Papa Stour magazine. Arkivert fra originalen[død lenke] (PDF) den 4. desember 2009
  40. ^ Vagaland (redigert av M. Robertson) (1975): The Collected Poems of Vagaland. Lerwick. The Shetland Times.
  41. ^ «Papa Stour», Shetlopedia. Arkivert fra originalen den 26. juni 2008

Litteratur rediger

  • Holbourn, Ian B. Stoughton (2001): The Isle of Foula: A Series of Articles on Britain's Loneliest Inhabited Isle (Opptrykk). ISBN 1-84158-161-5.

Eksterne lenker rediger

(en) Foula – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Foula&oldid=23782990»