Formel 1-sesongen 1954 var den femte sesongen av FIAsFormel 1 verdensmesterskap. Den startet 17. januar 1954 og ble avsluttet 24. oktober etter ni løp. Verdensmesterskapet ble vunnet av Juan Manuel Fangio, som i løpet av sesongen både kjørte og vant løp for Maserati og Mercedes.
Formel 1 byttet før sesongen til 2,5 liters motorer uten kompressor, og Mercedes kom tilbake til Grand Prix-racing for første gang etter andre verdenskrig i Frankrikes Grand Prix med en strømlinjeformet enkeltseter[1] som Fangio og Karl Kling kjørte fram til en dominerende dobbeltseier. Fangios suksess i Frankrike kom etter at han hadde gått over fra Maserati-teamet, som han hadde vunnet sesongens to første Grand Prix-løp med. Det strømlinjeformede karosseriet viste seg uegnet for Silverstone, men Mercedes produserte et mer konvensjonelt karosseri for Nürburgring og Fangio vant tre av de gjenværende fire løpene.
Den regjerende mesteren Alberto Ascari hadde et mindre vellykket bytte av team, da han valgte å forlate Ferrari til fordel for det nydannede Lancia-teamet. Beklageligvis for han var Lancias D50-bil ikke klar før den siste runden av verdensmesterskapet, og han måtte derfor stå over mesteparten av sitt tittelforsvar.
Poeng ble gitt til de første fem plassene med henholdsvis 8, 6, 4, 3 og 2 poeng. 1 poeng ble gitt for raskeste runde. Poeng for delt kjøring ble delt likt mellom førerne, uansett hvor mange runder hver av dem hadde kjørt, med mindre en av dem ble ansett å ha kjørt en «utilstrekkelig distanse». Førere som hadde delt mer enn en bil under et løp fikk bare poeng for sin høyest plasserte bil. Kun de fire beste av de åtte løpene ble regnet med i sammendraget i verdensmesterskapet. I tabellen er tallene uten parentes poengene som ble regnet med i mesterskapet, mens tall i parentes er alle poengene.
