Forfangenhet

Forfangenhet, også kalt laminitt etter det latinske laminitis, er en klauv-/hovsykdom hos storfe og hest. Forfangenhet forekommer ofte sammen med tilstander som gir bakterielle forgiftninger (endotoksiner), som akutte gastrointesinale sykdommer (mage-/tarmsykdommer) og metritis (kjønnssykdommer). Andre vanlige årsaker til forfangenhet hos hest er forspising på kraftfôr, fedme, brå overgang mellom fôrtyper, stort inntak av karbohydrater, infeksjoner eller sykdom andre steder i hestens kropp, problemer ved følling, ubalanse i blodsukkeret, eller hardt arbeid på fast underlag.

Røntgenbilde av en hov som viser en relativ rotasjon av hovbeinet og hovkapselen, så vel som noe senkning av hovbeinet.

Forfangenhet er en meget smertefull lidelse i hoven/klauven som i første rekke skyldes endringer i hovens normale blodtilførsel. Forstyrrelsen av blodtilførselen fører til betennelse i lamellsjiktet i hoven/klauven. Lamellsjiktet ligger mellom hovbeinet og hovveggen, og produserer hornlameller og rørhorn. Disse vokser inn i kapselhornet som vokser ned fra det overliggende kronbeltet. Lamellsjiktet sørger også for at hovkapselen vokser kontrollert ned mot hovranden, som slites vekk mot bakke/underlag. Lamellsjiktet holder også hovkapselen forbundet med hovbeinet.

Forfangenheten, betennelsen i lamellsjiktet, fører til at hovens struktur svekkes. I meget alvorlige tilfeller kan hovbenet rotere eller synke ned i hoven, og i verste fall kan spissen av hovbenet bryte igjennom hovsålen.

Klauvpleie er ofte et forsømt kapitel hos storfe. Storfe som får forfangenhet vil ofte få problemer med reproduksjonen; okser kan få problemer med å reise seg opp for å bedekke kyr, kyr kan få problemer med å bære vekten av en okse, og videre blir det vanskelig for mennesker å påvise brunst hos kyr, siden kua er motvillig til å bestige, eller selv la seg bli besteget av andre kyr/okser.

Sykdommen er lettere å oppdage hos hester, fordi hester beveger seg mer, og siden det ofte stilles større krav til beina deres. Symptomer på forfangenhet er gjerne at hesten halter, kanskje på flere bein. Den kan være uvillig til å røre på seg, på grunn av smertene. Man kan også se at hesten står uvanlig; den prøver å hvile mest mulig av vekten sin på bakføttene, som den setter innunder seg, og avlaster framføttene, hvor sykdommen helst slår til, ved å strekke dem framover.

Forfangenhet går sjelden over av seg selv. Jo snarere hesten/storfeet kommer under veterinærbehandling, jo større sjanse er det for at dyret kan bli friskt. Avhengig av årsaken til forfangenheten, kan veterinæren gi forskjellig behandling. Ved akutt forfangenhet og tegn på sjokk bør det gis væsketerapi.

I mange tilfeller kan sykdommen leges over tid (opp til 3 år), dersom forholdene rundt hesten tilrettelegges. Hesten må avskoes og høvene må beskjæres av en godkjent hovskjærer/hovsmed. All tilgang til fôr som er rikt på karbohydrater, grønt gress, havre, etc. bør stoppes, og hesten bør kun ha tilgang til godt høy – og vann, selvfølgelig. Underlaget hesten går på er viktig (tørt, gjerne grus), og det er også viktig at hesten er i bevegelse nesten hele tiden. Det er likevel viktig at det ikke blir for stor belastning på høvene i form av vridninger – det vil si, ingen skarpe svinger, longering etc.

Litteratur

• Forfangenhet hos hest. MSD Animal Health Arkivert 1. august 2016 hos Wayback Machine.