Fontene

Fontene (fransk fontaine fra latin fons, «kilde»),^[1] også kalt springvann, vannkunst, foruten drikkefontene,^[2] er et anlegg, spesielt mer monumentalt utførte sådanne, hvor vann i ulike former og gjennom ulike bevegelser utnyttes i kunstnerisk og dekorativt hensikt. Vannstrålen skytes enten opp eller løper nedover installasjonen.

Fontener var opprinnelig rent funksjonelle, knyttet til kilder eller akvedukter og ble brukt til å gi drikkevann og vann til bading og vask til innbyggerne i byer, tettsteder og landsbyer. Ideen om rennende vann eller vann i dammer, eller speilende vann knyttet til byer, bygninger og bosteder er svært gammel, og ble dyrket i mange kulturer. Fra Asia kan nevnes zen-inspirerte miniatyrhager, der vann er ett element. Taj Mahal speiler seg i et bassenganlegg.^[3] Arabisk kultur, slik en finner den i spanske Alhambra i Andalucía, har flere bassenger og vannløp, noe som var vanlig der en hadde nok vann til det.^[4] Fram til slutten av 1800-tallet drev de fleste fontener av tyngdekraften, og trengte en vannkilde høyere enn fontenen, for eksempel et reservoar eller akvedukt, for å få vannet til å strømme eller stråle opp i luften.

Først da det ble vanlig å legge vannforsyningen i lukkede og trykksterke rør, lot det seg gjøre å lage effektive springvann med vannsprut i søyler. Det er siden forsterket ved pumpeanlegg og kontrollerte ventiler som starter og stopper vann slik at en kan ha søyler som blir høyere og lavere, og eventuelt dukker opp andre steder. Nattestid er det vanlig å ha undervannsbelysning, som gjerne lyser opp vannsøylen innenfra. I 1950-årene utviklet tyskerne en egen type vannorgel,^[5] med flere sprutrekker som kunne styres hver for seg. Disse ble kombinert med fargede lys, slik at man illuderte et slag «vannsøyleballett» med musikk til. Et slikt fantes i parken Pflanzen und Blumen i Hamburg.^[6] Vannorgel har derimot en eldre historie som går tilbake til minst antikkens Hellas. Vannorgler ble beskrevet i de mange skriftene til den greske ingeniøren og matematikeren Ktesibios (200-tallet f.Kr.),^[7] Filon av Byzantion (200-tallet f.Kr.)^[8] og Heron av Alexandria (ca. 62 e.Kr.).^[9]

Kirker og andre store bygg fra barokken var gjerne utstyrt med forvridde figurer (gargoyler) som ble plassert sittende like under takskjegget på hjørner og utspring. Disse ble koplet sammen med takrennene slik at de fungerte som vannspyere når det regnet. I praksis sparte de bygningen fra å bli skjemt av nedløpsrør, samtidig som de holdt mye av regnvannet vekk fra å lage bekkeløp ned veggene. De holdt visstnok også onde ånder på avstand.^[10]^[11]

I Norge har kunstneren Bård Breivik laget en del installasjoner med rennende vann. Her kan nevnes det kunstige bekkeløpet i atriet i Lillehammer Kunstmuseum^[12] og granittrennene ved Torgallmenningen i Bergen.^[13]

Annet rediger

Drikkevannsfontener var en tid ganske vanlige. Spruten ble enten stående permanent, eller utløst ved hjelp av en trykknapp. Noen slike er utstyrt med kjøling, slik at vannet skal smake friskere. Å drikke vann fra en frittstående vannsøyle er mere hygienisk, ressurs- og oppvaskbesparende enn å drikke fra vannkran eller glass.

En del fontener, kilder og brønner sies å ha magisk kraft. De kan oppfylle ønsker. Dette gjelder blant andre Fontana di Trevi, der en må kaste ned en mynt for å sannsynliggjøre at en kommer igjen en annen gang.

Berømte fontener rediger

Fontana di Trevi, Roma
Manneken Pis, Brussel

Bilder rediger

Løvetannfrøform forekommer flere steder i verden
Skulptur som spruter vann er en av de vanligste utformingene:Stora fisken i Karlskrona i Sverige av Carl Milles
Vannformasjonen som skulptur
Svært vanlig sprutmønster
Nattebelyste fontener kan være svært imponerende
Engelsk hageanlegg med rennende vann og sprut
Fra Istanbul
vannspyende hode