Follomål

Follomål eller follodialekt er målføret eller dialekten som tradisjonelt blir snakket av folk fra distriktet Follo i Akershus. Sammen med vestfoldmål, grenlandsmål, og nord- og sør-østfoldsk utgjør follomålet den vikværske målgrenen av østlandsk.

Follomål
Fóllómål
Region		Nesodden, Frogn, Nordre Follo, Vestby, Ås og Enebakk kommuner i Akershus.
Lingvistisk klassifikasjon		Indoeuropeisk Germansk Nordgermansk Vestnordisk Norsk Østlandsk Vikværsk Follomål
Språkkoder

Folloregionen (martkert i rødt) i Akershus fylke.

Follomålet var enerådende på Follo frem til 1870-tallet, men helt siden jernbanen åpnet i Ski på slutten av 1800-tallet har follomålet vært under sterk påvirkning av standard østnorsk. Allerede for 100 år siden var follomålet på vei bort over mye av Follo, og i dag er det kun et knippe personer som fremdeles taler follomålet.

Særtrekk

• Endelsen -a, som brukes på flere områder som på nynorsk og radikalt bokmål: preteritum, bestemt form entall hos hunkjønnsord og lignende.

kasta – kasta

brua – brua

Flertallsendelsene i de fleste hankjønns- og enkelte hunkjønnsord svarer til nynorsk -ar og -ane, men har gjennomgått ei svekking der a heller uttales som æ, eller òg a i bestemt form.

biler – bilær

bilene – bilane/bilæne

Andre uttaletrekk

• Tjukk l er utbredd over store deler av hele Østlandet generelt og er vanlig også i vikværsk. Den har utviklet seg fra historisk l og rð.
• Follomål har kløyvd infinitiv.
• Norrøn hv- er generelt utvikla til kv- mot nord, v- mot sørøst og gv- nord/vest for Oslofjorden og i deler av Solør (tidligere et sammenhengende område mellom kv- og v-). Området til gv- er stadig krympende, men har satt spor over et større område, og gv- brukes stundom ennå i områder som nå ellers har v- (bl.a. Hurum, Ås og Oslo m/Aker), eksempelvis i uttrykket det går så det gviner eller enkeltord som gvekke (til) (forekommer også som kvekke (til)). Også ord med kv- er å finne i områder der en skulle forvente v-, som kvesse og kvekke.
  • I spørreord og pronomen følger ikke utviklinga av hv- de samme skillelinjene. Former på g- forekommer ikke, men det gjør til gjengjeld former med h-, som dessuten strekker seg både nordover, vestover og sørover inn i områder der det er kv- i andre ord (gjelder også tilstøtende dialektgrupper). Parallelt med formene på h-, særlig i sørøst, forekommer også former uten h- og former med v- (f.eks. vekke, åkke, hekke).

Substantiv

I follomål, som vikværsk ellers, blir alle tre grammatiske kjønn brukt i motsetning til i konservativt bokmål. Bøyingssystemet er relativt typisk for vikværsk, og likner i stor grad på nynorsk, men med noen vesentlige forskjeller.

	Entall		Flertall
	Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
Hankjønn	en bil	bilen	bilær	bilane/bilæne
Hunkjønn	i/ei bru	brua	bruer	bruene
Intetkjønn	i/et hus	huse	hus/huser	husa/husene

Hankjønn

Hankjønnsbøyinga i follomål er som følger:

	Entall		Flertall
	Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
Allmenn bøyning	en bil	bilen	bilær	bilæne/ane
Noen få énstavelsesord	en venn	vennen	venner	vennene
Jamvektsord	en haga	hagan	hagær	hagæne/ane

Hankjønnsord følger et bøyingsmønster som er veldig typisk for vikværsk, og som skiller seg fra bokmål i at det har en annen flertallsbøyning enn hunkjønn, og heller følger et system som ligger nærmere nynorsk. Noen svært få ord kan enkelte steder forekomme med -er i flertall istedenfor -ær.

I hankjønn er jamvektsformene godt bevarte. En ting å merke seg er at flertallsforma i follomål følger de vanlige vokalene, og skiller seg slik fra midtøstlandske dialekter, der flertallsforma vil være hagar.

Hunkjønn

Hunkjønnsbøyinga i follomål er som følger:

	Entall		Flertall
	Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
Alminnelig bøyning	ei/i bru	brua	bruer	bruene
Ord som ender på -ing, og noen få énstavelsesord	ei/i kjærring (eller kjæring)	kjærringa	kjærringær	kjærringæne/ane
Jamvektsord	ei/i mysu	mysua	mysur	mysune

Hunkjønnsbøyninga følger det samme systemet som man finner i det meste av vikværsk. Som i nynorsk får ord som ender på -ing ei anna bøyning i flertall, nemlig den samme som den alminnelige hankjønnsbøyninga. Dette forekommer også i enkelte énstavingsord, men bare i varierende grad. Et eksempel er ei øks - øksær.

Jamvektsformene i hunkjønn i follomål er ikke fullstendig bevart. Hvor godt bevarte formene er varierer mellom ulike dialekter innad i follomålet. Som det vanlige i det meste av lavøstlandsk tolkes endevokalen som en del av rota, og byttes ikke på i bøyninga; endelsen i bestemt form kommer etter endevokalen, og erstatter den ikke. Dette til forskjell fra midtlandsk, men også deler av indre østfoldsk, der man heller vil få ei mysu - myso, istedenfor mysua, som det er i follomål.

Intetkjønn

Intetkjønnsbøyinga i follomål er som følger:

	Entall		Flertall
	Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
Alminnelig bøyning	et/i tak	take	tak	taka
Ord som ender på -e	et/i eple	eple	epler	epla
Noen få enstavelsesord	et/i hus	huse	hus/huser	husa/husene

Som man kan se av tabellen er den vanligste bøyninga temmelig lik den man har i radikalt bokmål og nynorsk. Som i det meste av vikværsk, og også de aller fleste ord i radikalt bokmål, får ord som ender på e -r i flertall. Merk at dette også gjelder enstavelsesord, altså blir bøyninga et tre - trer. Noen få ord kan få samme flertallsbøyning som man har i alminnelige hunkjønnsord, men dette er varierende.

Ordliste

Utvalgte ord på follomål, etterfulgt av tilsvarende ord på standard østnorsk dialekt:

Stor L indikerer tjukk l-lyd.

Follomål	Standard østnorsk
Mæl	Mel
Arbe	Arbeid/jobb
Drekki	Drukket
Eti	Spist
Ærmer	Armer
Spae	Spade
HæLj	Helg
ÆLj	Elg
ÆLv	Elv
Måsa	Mose
Døm	Dem
Ho	Hun
Såvå	Sove
GåL	Gård
HåL	Hard
’Bannan	Ba’nan
’Appelsin	Appel’sin
’Bennsin	Ben’sin

Spørreord

Follomål	Standard østnorsk
Håt	Hva/hvilken
Håffer	Hvorfor
Håstan	Hvordan
Håkken/hekken	Hvem
Hår	Hvor