Wikipedia

Folkekorstoget

april til oktober 1096

Folkekorstoget (også kjent som Bondekorstoget eller Fattigmannskorstoget) var en del av første korstog. Det varte omkring et halvt år, fra april til oktober 1096.[1] Målet mål var å frigjøre Det hellige land, og spesielt Jerusalem, fra islamsk styre. Etter at overhodet av den katolske kirke pave Urban II i 1095 begynte å oppfordre trofaste kristne til å foreta en væpnet pilegrimsreise til Jerusalem, ble Folkets korstog gjennomført i omtrent seks måneder fra april til oktober 1096. Det ble utført av en hovedsakelig utrent bondehær før det viktigste kirkeorganiserte korstoget. Det ble først og fremst ledet av Peter Eremitten, en prest fra Amiens,[2] med styrker fra den militære Walter Sans Avoir (selv om navnet har blitt oversatt til «den pengelense», kommer det sannsynligvis fra landsbyen Boissy-Sans-Avoir, vest for Paris).[3] Bondehæren til dette korstoget ble utryddet av styrkene til seljuk-tyrkerne under Kilij Arslan i slaget ved Civetot (Kibotos) i det nordvestlige Anatolia.[4]

Peter Eremitten forkynner det første korstoget, fra et maleri James Archer

Folkekorstoget var det første, største og best dokumenterte av de folkelige korstogene. De mobiliserte en hær etter noen anslag talte fra 60 000 til 100 000 uerfarne og udisiplinerte bønder, riddere av lav stand og til og med kvinner og barn som dro på korstoget på egen hånd.[1] Begynnelsen på det mer offisielle og fullt kirkestøttede korstoget, også kalt «fyrstenes korstog», begynte noen måneder senere og var bedre organisert, bedre ledet, bedre bevæpnet og bedre finansiert.

Bakgrunn rediger

 
Korstogene

Pave Urban II oppfordret til et korstog ved konsilet i Clermont i 1095, og planla en avgang for korstoget den 15. august 1096. Men flere måneder før dette samlet det seg helt uventet store grupper av bønder og fattige riddere som la ut på ferden mot Jerusalem på eget initiativ. Bøndene hadde i årene før 1096 opplevd tørke, hungersnød og pest i flere år, og mange så på korstoget som en flukt fra den harde hverdagen. De ble oppmuntret av flere fenomener på himmelen i 1095 som ble oppfattet som varsler; en meteorskur, kraftig nordlys, en måneformørkelse og en komet. Konsilet i Clermont hadde også ført til en stor økning i antallet pilegrimmer som reiste til Jerusalem.

Et utbrudd av Ignis Sancti Antonii, «antoniusild», var en under middelalderen anvendt betegnelse for ulike sykdommer, som ble oppfattet som det samme. Symptomene som sterke, røde utslett i huden, smerte og koldbrann, var like. I virkeligheten var det antagelig ergotisme, en sykdom som skyldes inntak av et giftig alkaloid kalt ergotamin. Det var et utbrudd rett før kirkemøtet og millenarisme, troen på at verdens undergang var nært forestående, var utbredt på begynnelsen av 1000-tallet, og fikk på denne tiden en voldsom utbredelse. Årstallet spiller også inn; overgangen til et nytt århundre brakte fryktsomme tanker om en nær forestående dommedag. Det var også muligheter til å berike seg gjennom plyndring.[5] Responsen var over all forventning: mens Urban kanskje hadde forventet noen få tusen riddere, endte han opp med en migrasjon på mellom 60 000 og 100 000 korsfarere av stort sett uerfarne krigere uten krigserfaring, og det var både kvinner og barn med..[6]

En karismatisk munk og mektig taler fra Amiens som ble kalt Peter Eremitten var bevegelsens åndelige leder. Han var kjent for å ri rundt i det nordlige Frankrike og i Flandern på et esel kledd i enkle klær og kraftig forkynte et korstoget. Han hevdet å ha blitt utnevnt til å forkynne av Kristus selv (og hadde visstnok et guddommelig brev for å bevise det), og det er sannsynlig at noen av hans tilhengere trodde at han, ikke pave Urban, var den sanne opphavsmannen til korstogstanken. Det antas ofte at Peters hær var en gjeng av analfabeter, inkompetente bønder som ikke hadde noen anelse om hvor de skulle, og som trodde at hver by uansett størrelse de møtte på sin vei var selve Jerusalem; dette kan ha vært sant for noen, men den lange tradisjonen med pilegrimsreiser til Jerusalem sørget for at plasseringen og avstanden til byen var godt kjent. Mens flertallet var uten krigserfaring, ​​var det noen godt trente riddere fra lavadelen som ledet dem, slik som Walter Sans-Avoir, som hadde erfaring i krigføring.[7][8]

Å kalle disse bandene for «hærer» være en grov overdrivelse; i mange tilfeller var gruppene ganske enkelt en samling pilegrimer som reiste sammen. De fleste var til fots og bevæpnet med enkle våpen, som klubber, høygafler, kniver og lignende. Disiplin var nesten ikke-eksisterende. Noen av lederne var imidlertid i stand til å utøve mer kontroll over sine tilhengere, og selv enkle våpen kan fortsatt påføre alvorlig skade; så historikere fortsetter å referere til noen av disse gruppene som «hærer».[5]

Massakre på jøder i Sentral-Europa rediger

 
Massedrapene på jøder i Metz under det første korstog. Maleri av Auguste Migette.

På senvåren og sommeren 1096 massakrerte og ødela korsfarere de fleste av de jødiske samfunnene langs Rhinen i en rekke uhørt store pogromer i Frankrike og Tyskland der tusenvis av jøder ble massakrert, slått ihjel, drevet til selvmord eller tvunget til å konvertere til kristendommen.[9][10][11] Tolv jøder ble myrdet i Speyer, hvor biskopen reddet resten av jødene, men i Worms-massakren ble rundt 800 myrdet. I Mainz ble over 1000 jøder myrdet, så vel som flere i Trier, Metz, Köln og andre steder. Andre ble utsatt for tvangsdåp og omvendelse. Predikanten Folkmar og grev Emicho av Flonheim var de viktigste oppviglere til jødehat og ledere av massakren. De viktigste krønikerne av drapene i 1096 er Solomon bar Simson og Albert av Aix.[12][11][9][10]

Hvorfor dette raseriet mot jødene? Korstogstanken på 1000-tallet ble båret fram om å frigjøre det hellige land fra hedningene med makt. Demoniseringen av islam førte med seg en tilsvarende demonisering av jødedommen. Korstogstidens teologer, med unntak av Pierre Abelard, hadde bare utydelige forestillinger om islam, som med jødedommen, som begge var historisk sett beslektede, bibelske religioner som også kristendommen hadde utgått fra. Både politiske og kirkelige ledere forsøkte til dels å motsette seg de mest barbariske utslagene av korstogsbegeistringen, og forbød det på påfølgende korstog,[13] men synes å ha gitt tapt for den livsfarlige blandingen av religiøs opphisselse og griskhet. Ved massakrene av jøder ble ingen spart, verken kvinner eller barn, og mange jøder valgte å begå kollektivt selvmord for å unngå de kristnes barbariske raseri.[14]

Beregninger av antall jødiske menn, kvinner og barn som ble myrdet eller drevet til selvmord av korsfarere varierer, fra 2 000 til 12 000.[15] Norman Cohn har satt antallet til mellom 4 000 og 8 000 fra mai til juni 1096.[12] Gedaliah ibn Yahya anslo at rundt 5 000 jøder ble drept fra april til juni 1096.[16] Edward H. Flannerys anslag er at 10 000 ble myrdet i løpet av den lengre perioden fra januar til juli, «sannsynligvis en fjerdedel til en tredjedel av den jødiske befolkningen i Tyskland og Nord-Frankrike på den tiden.»[17]

Walter og de franske deltagerne rediger

Peter samlet bondehæren i Köln 12. april 1096. Planen var å bli der for en tid og forkynne for tyskerne og samle flere korsfarere. Franskmennene ville imidlertid ikke å vente på Peter og tyskerne, og under ledelse av Walter Sans Avoir dro noen tusen franske korsfarere før Peter og nådde Ungarn 8. mai, passerte gjennom Ungarn uten problemer og ankom elven Sava ved grensen til det bysantinske territoriet ved Beograd. Kommandanten i Beograd kjente ikke til at de skulle komme, og nektet dem adgang til byen. Korsfarerne måtte derfor plyndre landsbygda for å finne mat. Dette førte til trefninger med garnisonen i Beograd. I tillegg forsøkte seksten av Walters menn å rane markedet i Zemun på den andre siden av elven. Som straff ble de fratatt rustninger og klær, som ble hengt fra bymurene. Til slutt fikk korsfarerne lov til å reise videre til Niš, hvor de fikk mat mens de ventet på bud fra Konstantinopel. Mot slutten av juli kom de til Konstantinopel, under bysantinsk eskorte.[18]

Peter og de tyske deltagerne rediger

 
Beleiringen av Niš den 4. juli 1096.

Peter, de gjenværende franske deltagerne og de som hadde blitt rekruttert i Tyskland forlot Köln 20. april. De var større i antall enn gruppen til Walter, men disiplinen var langt mindre.[5] Omkring 40 000 korsfarere reiste straks mot Konstantinopel, mens en annen gruppe reiste noe senere og utgjorde det som kalles det tyske korstoget.[19] Ved Donau bestemte en del seg for å fortsette med båt på elven, mens andre krysset og gikk inn i Ungarn ved Ödenburg. De to gruppene møtte hverandre ved Zemun ved den bysantinske grensen.

I Zemun ble korsfarerne mistenksomme, da de så Walters seksten rustninger henge fra bymurene, og den anspente stemningen skulle det lite til før det oppsto problemer, og en krangel om prisen på et par sko på markedet utløste opptøyer. Dette førte i sin tur til et fullt angrep på byen av korsfarerne. Omkring 4 000 ungarere ble drept. Korsfarerne flyktet deretter over elven Sava til Beograd, men først etter trefning med Beograd-tropper. Innbyggerne i Beograd flyktet, og korsfarerne plyndret og brente byen. De gikk så til Niš, hvor de ankom 3. juli. Kommandanten tilbød mat og eskorte til Konstantinopel dersom de straks dro videre. Peter aksepterte tilbudet, og satte avsted neste morgen.

Noen tyske korsfarere kom i krangel mot noen lokale innbyggere rett utenfor byen, og satte en mølle i brann. Situasjonen kom ut av kontroll , og Niš sendte ut hele garnisonen. Korsfarerne ble jaget på flukt, og omtrent 10 000, rundt en fjerdedel av dem, ble drept. Resten omgrupperte ved Bela Palanka.[19] Da de nådde Sofia den 12. juli hvor de møtte sin bysantinske eskorte, som brakte dem trygt resten av veien til Konstantinopel innen 1. august.

Sammenbruddet rediger

Den bysantinske keiseren, Alexios I Komnenos, ante ikke hva han skulle gjøre med den store og uforventete bondehæren. Han hadde bedt om hjelp, men hadde ikke ventet en enorm styrke som trengte mye mat, men som ikke var til særlig stor hjelp i strid. Den 6. august fikk han fraktet dem over Bosporos.[20] Det er ikke klart om han gjorde dette for å kvitte seg med dem, fullt vitende at de ville bli slaktet om de gikk inn i Asia uten kjentfolk, eller om de selv krevde å få fortsette mot Det hellige land. Det som er kjent er at Alexios advarte Peter mot å gå i strid med tyrkerne, som han mente hadde en overlegen styrke. Han anbefalte at de heller ventet på hovedstyrken med erfarne riddere.[5]

Peter ble gjenforent av franskmennene under Walter Sans Avoir og en rekke grupper av italienske korsfarere som hadde ankommet samtidig. Vel fremme i Anatolia begynte de å plyndre byer og landsbyer til de nådde Nikomedia, hvor det brøt ut en krangel mellom tyskerne og italienerne på den ene siden og franskmennene på den andre. Tyskerne og italienerne delte seg og valgte en ny leder, en italiener ved navn Rainald, mens for franskmennene tok Geoffrey Burel kommandoen. Peter, som hadde fungert som den åndelige lederen, hadde mistet den reelle kontrollen over korstoget.[21]

Selv om Alexius hadde oppfordret Peter til å vente på hovedhæren, hadde Peter mistet mye av sin autoritet, og korsfarerne ansporet hverandre og beveget seg mer frimodig mot nærliggende byer inntil franskmennene til slutt nådde utkanten av Nikea, en seljuk-tyrkisk høyborg og provinshovedstad, hvor de plyndret forstedene. Tyskerne, for ikke å bli forbigått, marsjerte med 6 000 korsfarere mot Xerigordos, rundt fem km unna Nikea, ifølge Albert av Aix.[22] Borgen i Xerigordos ble erobret og benyttet som base for å angripe landsbygda. Som svar beleiret tyrkerne, ledet av en av Kilij Arslans generaler, korsfarerne ved Xerigordos.[23] Tyrkerne sendte en stor styrke dit, og 29. september tok de kontroll over den eneste vannkilden. De tyske korsfarerne hadde ikke lagt merke til at vannkilden lå utenfor bymurene, en feil som erfarne krigere ikke ville gjort. Situasjonen for de borgen ble raskt prekært da vannforsyningen deres var kutte opp. Etter 8 dager ble mange tvunget til å drikke blod fra esler og/eller sin egen urin, og de overga seg. Noen av korsfarerne som ble tatt til fange konverterte til islam, som de knapt visste innholdet av, og ble sendt til Khorasan som slaver og aldri hørt fra siden, mens andre som nektet å forlate sin tro ble drept.[5][24]

Oppløsningen rediger

 
Massakren 21. oktober 1096

I hovedleiren spredde tyrkiske agenter et rykte om at tyskerne i Xerigordon også hadde tatt Nikea. Dette førte til at korsfarerne la ut mot Nikea for å ta del i plyndringen. Tyrkerne hadde lagt seg i bakhold. Etter kort tid ble det klart at Xerigordon hadde falt i tyrkernes hender, og mange fikk panikk. Peter hadde reist til Konstantinopel for å skaffe forsyninger, og kunne dermed ikke ta tilbake kommandoen og roe gemyttene. De fleste av lederne mente man burde vente til han kom tilbake (noe han aldri gjorde). Men Geoffrey Burel, som var svært populær blant massene i hæren, mente det ville være feigt å vente, og oppfordret til å straks gå mot tyrkerne. Den 21. oktober gikk 20 000 mann mot Nikea, mens kvinner, barn og syke ble igjen i leiren.[25]

Rundt fem km fra leiren, der veien gikk inn i en smal, skogkledd dal nær landsbyen Drakon, ventet den tyrkiske hæren. Da de nærmet seg dalen, marsjerte korsfarerne støyende og ble umiddelbart utsatt for et haglskur av piler.[26] Panikken satte inn umiddelbart og i løpet av minutter var hæren i full flukt tilbake til leiren. De fleste av korsfarerne ble slaktet ned og drept, blant dem Walter Sans Avoir;[27] men kvinner, barn og de som overga seg ble spart. Tre tusen, også Geoffrey Burel, var i stand til å skaffe tilflukt i en forlatt borg hvor de klarte å stå imot angrep fra tyrkerne. Til slutt seilte bysantinene under Konstantin Katakalon over og fikk den tyrkiske beleiringen opphevet. Disse få tusen her vendte tilbake til Konstantinopel, de eneste overlevende fra Folkekorstoget.[28]

Epilog rediger

Peter ville fortsette til Den hellige by med det første korstoget. Geoffrey Burel, som hadde gjort mest for å få til katastrofen, slapp unna. Det dårlig gjennomtenkte korstoget til de fattige hadde kommet til en begredelig slutt. Men på en merkelig måte hadde den lagt grunnlaget for større suksess for de bedre organiserte hærene som fulgte den. Da Kilij Arslan så hvor lett hæren hans hadde utslettet inntrengerne, til en pris av bare mindre tap, begynte han å føle at det ikke var noe å frykte fra europeerne.[29]

Referanser rediger

  1. ^ a b «People’s Crusade (April 1096 – October 1096)», English History
  2. ^ «Peter the Hermit», The Catholic Encyclopedia
  3. ^ «Walter Sans-Avoir (d. 1096)», World History
  4. ^ Runciman (1987), s. 131
  5. ^ a b c d e Snell, Melissa (18. juli 2018): «The People's Crusade», ThoughtCo
  6. ^ Runciman, S. (1949): «The First Crusaders' Journey across the Balkan Peninsula», Byzantion, 19, s. 207–221.
  7. ^ Riley-Smith, Jonathan (2005): The Crusades: A History, 2. utg., Yale University Press, s. 27
  8. ^ En liste over kjente medlemmer i korstoget kan finnes i Riley-Smith, et al.: A Database of Crusaders to the Holy Land
  9. ^ a b Jaspert, Nikolas (2006): The Crusades. Routledge, s. 39–40.
  10. ^ a b Mentgen, Gerd (2005): «Crusades», Antisemitism: A Historical Encyclopedia of Prejudice and Persecution, bind 1,red. Richard S. Levy, s. 151–153.
  11. ^ a b Phillips (2010), s. 9–10.
  12. ^ a b Cohn, Norman (1970): The Pursuit of the Millennium: Revolutionary Millenarians and Mystical Anarchists of the Middle Ages. Oxford University Press, s. 69–70.
  13. ^ Grant, Barbara (1996): Medieval Societies, s. 139.
  14. ^ Eriksen (2009), s. 39
  15. ^ Dubno, Simon; Spiegel, Moshe (1980): History of the Jews: From the Roman Empire to the Early Medieval Period, bind 2. Associated University Presse, s. 677.
  16. ^ Stark (2003), s. 140–141
  17. ^ Flannery (1985), s. 93.
  18. ^ Duncalf, Frederic (1969): «The First Crusade: Clermont to Constantinople»W (PDF), The Wisconsin Collaborative History of the Crusades, bind I. The First One Hundred Years.
  19. ^ a b Norwich, John Julius (1995): Byzantium: The Decline and Fall, Knopf, s. 33
  20. ^ Norwich, John Julius (1995): Byzantium: The Decline and Fall, Knopf, s. 34
  21. ^ Perdios, Stelios Vasilis (2012): «Peter the Hermit: Straddling the boundaries of lordship, millennialism, and heresy» (PDF), thesis, Iowa State University
  22. ^ Runciman, Steven (2006): «IX The First Crusade: Constantinople to Antioch» (PDF), Baldwin, M.W. (red.): A History of the Crusades: The First Hundred Years. University of Wisconsin Press. ISBN 9780299048341; s. 280–307.
  23. ^ Bradbury, Jim ( 2006): The Routledge Companion to Medieval Warfare, Routledge, ISBN 9780415413954, s. 186
  24. ^ Runciman (2006), s. 59
  25. ^ Norwich, John Julius (1995): Byzantium: The Decline and Fall, Knopf, s. 35
  26. ^ Runciman (2006), s. 60
  27. ^ Edgington, Susan B.; Albert of Aachen (2007): Historia Ierosolimitana, Oxford University Press. ISBN 0-19-920486-1; s. 41. Sitat: "There died Walter Sansavoir, pierced by seven arrows through his hauberk and breast."
  28. ^ Skoulatos, Basile (1980): Les personnages byzantins de I'Alexiade: Analyse prosopographique et synthese, Collège Erasme, s. 64
  29. ^ McFall, J. Arthur (6. desember 2006): «First Crusade: People's Crusade», HistoryNet

Litteratur rediger

  • Eriksen, Trond Berg; Harket, Håkon; Lorenz, Einhart (2005): Jødehat. Antisemitismens historie fra antikken til i dag, Cappelen Damm, ISBN 978-82-02-30624-3
  • Flannery, Edward H. (1985): The Anguish of the Jews: Twenty-Three Centuries of Antisemitism. Paulist Press
  • Runciman, Steven (1987): A History of the Crusades, bind 1. Cambridge University Press. ISBN 9780521347709
  • Phillips, Jonathan (2010): Holy Warriors: A Modern History of the Crusades. Random House
  • Stark, Rodney (2003): One True God: Historical Consequences of Monotheism. Princeton University Press
  • Wibeck, Sören (2007): Korståg: Västerlandets heliga krig. Lund: Historiska Media. ISBN 978-91-85507-52-8
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Folkekorstoget&oldid=23882813»