Flyktningkonvensjonen
Flyktningkonvensjonen[1][2][3], også kalt FNs konvensjon om flyktningers stilling[4], er en konvensjon som ble utarbeidet av De forente nasjoner (FN) i kjølvannet av annen verdenskrig for å sikre at alle flyktninger får de universelle menneskerettigheter som FN formulerte i 1948 (Menneskerettighetserklæringen).[5]
Konvensjonen ble vedtatt av FNs generalforsamling 28. juli 1951 og trådte i kraft 22. april 1954[4], etter at 35 stater hadde ratifisert den.
Flyktningkonvensjonen definerer i artikkel 1a hvem som regnes som flyktning og gir alle flyktninger rett til å søke beskyttelse mot forfølgelse.[5] Det er opp til den enkelte stat å bestemme hvem som omfattes av vilkårene, men dette tolkes ulikt av de enkelte statene.[5]
Non refoulement-prinsippet i artikkel 33 er mest sentralt i beskyttelsen og er forbudet mot å returnere flyktninger til hjemlandet sitt eller til et annet utrygt område.[5] Flyktningkonvensjonen gir også noen viktige rettigheter for flyktninger som rett til arbeid, utdanning, rett til å organisere seg og tilgang til landets domstoler.[5]
Referanser rediger
- ^ FN-sambandet. Flyktningkonvensjonen. Besøkt 19. november 2018.
- ^ Ole Kristian Fauchald og Bård Sverre Tuseth, red. (2012). Global and Regional Treaties 2012. Department of Public and International law, University of Oslo. s. stikkordregister. ISBN 978-82-8063-114-5.
- ^ Magnus Buflod, Knut Anders Sannes og Kristoffer Aasebø, red. (2008). Folkerettslig tekstsamling 1883-2007 (4 utg.). Cappelen akademisk forlag. s. «Kronologisk register», stikkordregister side 961 og sidene 282-290. ISBN 978-82-02-27395-8.
- ^ a b «FNs konvensjon om flyktningers stilling». Utlendingsdirektoratet. 28. juli 1951. Besøkt 16. september 2018.
- ^ a b c d e Vegard Bø Bahus (20. juni 2018). «flyktningekonvensjonen». Store norske leksikon. Besøkt 16. september 2018.