Wikipedia

Florentino Asensio Barroso

Florentino Asensio Barroso (født den 16. oktober 1877 i Villasexmir i provinsen Valladolid i Spania, drept den 9. august 1936 i Barbastro i Den andre spanske republikk) var en spansk katolsk prelat som fungerte som apostolisk administrator av bispedømmet Barbastro. Han ble gjort til biskop i 1935 og ble tatt til fange, torturert og drept i 1936 under den spanske borgerkrig.

Florentino Asensio Barroso
Født16. okt. 1877[1][2]Rediger på Wikidata
Villasexmir (Valladolid, Spania, bispedømme: Roman Catholic Diocese of Palencia)
Død9. aug. 1936[1][2]Rediger på Wikidata (58 år)
Barbastro (Huesca, Spania)
Cemetery of the Diocesis of Barbastro (bispedømme: Diocese of Barbastro)
BeskjeftigelseRomersk-katolsk prest (1901–), transitional deacon (1900–1901), Roman Catholic cleric, katolsk biskop (1936–), romerskkatolsk biskop (1935–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Apostolic Administrator of Barbastro (1935–1936)
  • titular bishop of Eurea in Epiro (1935–1936) Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversidad de Valladolid
NasjonalitetSpania
GravlagtChapel of San Carlos Borromeo, Barbastro Cathedral
UtmerkelserBeato Florentino Obispo street
Florentino Asensio Barroso på Commons

Han ble saligkåret i 1997 etter at det ble bestemt at han ble drept i hat mot troen.[3][4]

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Florentino Asensio Barroso ble født av fattige foreldre, Jacinto Asensio González og Gabina Barroso Vásquez, som opprinnelig kom fra Villavieja del Cerro i erkebispedømmet og provinsen Valladolid. De drev en liten forretning.[5] Han mottok sin første hellige kommunion den 1. mai 1887. Han avla sine første løfter som augustiner i 1888, men ble frarådet til å fortsette i den retning, og henvist i stedet til bispedømmeseminaret.

Etter et års studier der mottok han de lavere vielser i 1889. Han ble ordinert til subdiakon den 22. september 1900 og til diakon den 22. desember 1900.

Prest rediger

Han ble presteviet den 1. juni 1901 av hjelpebiskopen i Valladolid. Han tok en doktorgrad i teologi ved Det pavelige universitet i Valladolid og fortsatte deretter med å undervise der en kort stund.

Han tjente som sjelesørger i Villaverde de Medina til 1902, da han ble personlig assistent for José Cos y Macho, erkebiskop av Valladolid. Fra 1902 til 1917 var han skriftefar for presteseminaret i Valladolid.[3] Han tjente også som skriftefar for forskjellige menigheter og klostre fra 1920 til 1935. I 1925 underviste han katekisme til voksne.

Han var sjelesørger for søsterkongregasjonen Siervas de Jesús[5] og prestefelleskapet Jesu tjenere, og ble godt ansett for sin pastorale iver i møte med syke og fattige. I 1935 anbefalte den apostoliske nuntius til Spania, erkebiskop Federico Tedeschini ham til pave Pius XI som en kandidat for en bispeutnevnelse som apostolisk administrator av bispedømmet Barbastro,[4] som var blitt ledig etter at den forrige prelaten, Nicanor Mutiloa Irurita, var blitt forflyttet til Tarazona.[5]

Biskop, apostolisk administrator av Barbastro rediger

Den 11. november 1935 utnevnte pave Pius XI ham til titulærbiskop av Euroea in Epiro og til apostolisk administrator av Barbastro.[6] Han ble bispeviet den 26. januar 1936 av Remigio Gandásegui y Gorrochátegui, erkebiskop av Valladolid; medkonsekrerende var erkebiskop Manuel de Castro y Alonso av Burgos og biskop Manuel Arce y Ochotorena av Zamora.

Han han tok bispestolen i besittelse ved stedfortreder den 8. mars 1936.[4][7]

Don Florentino hadde forlatt Valladolid den 13. februar for å dra til Zaragoza, hvor han skulle møte sin nye metropolitterkebiskop, Don Rigoberto Domenech. Han skulle gjøre sitt inntog i Barbastro den 15. mars 1936, men Kirkens fiender la et komplott og skapte uro i byen for å forhindre hans ankomst. Han ble da en dag ekstra i Zaragoza og utsatte seremonien til neste dag, og da ble den redusert til det minimum som de liturgiske forskriftene krevde. Feiringen foregikk bare i katedralen, og representanter fra myndighetene var ikke til stede.[5]

Hans virke som biskop i Barbastro skulle bare vare i fire måneder og 23 dager.[5]

Den 18. mars, to dager etter biskopens ankomst, forbød den kommunale komiteen enstemmig ringing med kirkeklokkene i byen. Den 21. mai ga de beskjed til biskopen, sognene og dem som hadde ansvaret for kirkene. Biskopen forlagte at vedtaket skulle omgjøres og presenterte et bønneskrift om dette den 7. april, men han oppnådde ikke noe.[5]

Til tross av alle fellene som ble lagt for ham av de kommunale myndigheter, forsøkte biskopen alltid å løse opp spenningene. Han samarbeidet med de vanlige ansatte i kommunen for å bekjempe arbeidsløsheten, og for å skape arbeid, bestemte han de ytre murene på bispepalasset skulle restaureres, og han aksepterte forslaget om å hente arbeidere fra det kommunale arbeidskontoret.[5]

Etter at Folkefronten hadde overtatt makten i Barbastro, dominerte antiklerikalismen de kommunale retningslinjene. På et byrådsmøte ble det snakket om fordelene ved å spionere på de kristne foreningene og å ta notater når biskopen prekte. Det var også nødvendig å passe på oppførselen til noen personer som samlet seg til nattlig tilbedelse. Man vet at det ved biskopens prekener i katedralen var agenter fra de kommunale myndighetene til stede, gjemt bak søylene.[5]

Et spørsmål om seminaret syntes løst i 1934, da domstolen i Huesca tillot at det ble reorganisert og fikk tilbake seminaristene som var blitt sendt til Zaragoza. Men uventet kom finansdepartementet med en ordre av 21. mai 1936, sendt til biskopen den 28. mai, som ga kommunen retten til seminarets eiendom.[5]

Biskop Asensio introduserte mange reformer og var alltid tilgjengelig for fattige og syke. Han rakk også å skrive et hyrdebrev, hvor han appellerte til enhet i Kristus. Fra den 26. april holdt han hver søndag katekeseundervisning i 12-messen.[5]

Arrestert, torturert, skutt rediger

Biskop Florentino Asensio Barroso ble arrestert i bispeboligen og ble fengslet 22. juli 1936 under den spanske borgerkrig. Natt til 8. august ble han tatt på glattcelle i Barbastro og ble avhørt til det punktet at man kuttet av hans kjønnsorgan. Etter midnatt ble han og tolv andre satt på en «dødens lastebil» og brakt til kirkegården for å bli skutt. Han døde ikke med det samme, så etterpå fikk han tre skudd i tinningen.[5]

Sammen med andre drepte fanger ble hans lik kastet i en massegrav rundt klokken 02.00.

 
Capilla de San Carlos Borromeo i katedralen i Barbastro, der den salige Florentino Asensio Barrosos relikvier er.

Etter at borgerkrigen var over, ble levningene hans lett identifisert basert på initialene som markerte undertøyet hans.[3][4]

Hans legeme ble obdusert den 16. april 1993.[7]

Saligkåring rediger

Den lokale saligkåringsprosessen ble innledet i Barbastro den 20. mai 1947, med innhentelse av øyenvitneberetninger så vel som alle dokumenter som kunne belyse spørsmålet hvorvidt han var blitt drept ut av hat mot troen. Denne lokalprosessen ble avsluttet den 30. april 1952.

Barrosos formelle prosess ble formelt åpnet i Vatikanet den 3. januar 1953, og han ble gitt tittel som Guds tjener.[8] Den ble ratifisert den 4. oktober 1991 slik at prosessen kunne videreføres.

Hans martyrium ble stadfestet den 31. januar 1997. Dette åpnet for at pave Johannes Paul II kunne saligkåre ham sammen med en annen martyrdrept i Barbastro i august 1936, den spanske sigøyneren Ceferino Jiménez Malla den 4. mai 1997. Saligkåringen på Petersplassen var en av de mest fargerike seremoniene i Vatikanet på lengre tid, med alt fra sigøynermusikk til tradisjonell gregoriansk sang.[5]

En borgerkrig er alltid en stor tragedie, når halvparten av befolkningen hater den andre halvparten og ingen forsoning synes mulig. Derfor har det vært store betenkeligheter i Spania når det gjaldt å saligkåre martyrer fra borgerkrigen, og pave Paul VI (1963-78) la alle sakene døde ved å suspendere dem i 1964. Selv om Francos død i 1975 ble fulgt av en demokratisering i landet og det ble startet en forsoningsprosess mellom «de to Spanier», blir det i slike saker lett for at gamle sår rives opp igjen. Men prosessene ble gjenopptatt i 1982 på initiativ fra pave Johannes Paul II (1978-2005). Etter grundige prøvingsprosesser saligkåret han fra 1987 flere grupper av disse martyrene fra den spanske borgerkrigen, og pavene Benedikt XVI (2005-13) og Frans fortsatte saligkåringene. I alt har det mellom 1987 og 2013 blitt saligkåret 1.523 martyrer.[9]

Episkopalgenealogi rediger

Hans episkopalgenealogi er:

Litteratur rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b Spansk biografisk leksikon, Spanish Biographical Dictionary ID 75711/beato-florentino-asensio-barroso, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b GCatholic.org, GCatholic person ID 13106[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c «Bl. Florentino Asensio Barroso». Catholic Online. Besøkt 8. august 2015. 
  4. ^ a b c d «Blessed Florentino Asensio Barroso». Saints SQPN. 11. april 2015. Besøkt 8. august 2015. 
  5. ^ a b c d e f g h i j k l Per Einar Odden: Den salige Florentinus Asensio Barroso (1877-1936), katolsk.no, besøkt 15. februar 2024
  6. ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). XXVII. 1935. s. 465, 488. Besøkt 13. november 2023. 
  7. ^ a b «Blessed Florentino Asensio Barroso». Santi e Beati. Besøkt 3. august 2015. 
  8. ^ Index ac status causarum beatificationis servorum dei et canonizationis beatorum (latin). Typis polyglottis vaticanis. Januar 1953. s. 69. 
  9. ^ Per Einar Odden: 2 martyrer fra bispedømmet Cuenca (d. 1936), katolsk.no, besøkt 15. februar 2024
  10. ^ www.catholic-hierarchy.org asba, lest 15. februar 2024
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Florentino_Asensio_Barroso&oldid=24267692»