Florent Schmitt
Florent Schmitt (født 28. september 1870 i Blamont, Meurthe et Moselle, død 17. august 1958 i Neuilly-sur-Seine) var en fransk komponist. Han begynte ved Conservatoire de Paris i 1889, og studerte under Albert Lavignac, Theodore Dubois, Jules Massenet og Gabriel Fauré. I 1900 vant Schmitt Prix de Rome på sitt fjerde forsøk.
| Florent Schmitt | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 28. sep. 1870[1][2][3][4] Blâmont | ||
| Død | 17. aug. 1958[1][2][3][4] (87 år) Neuilly-sur-Seine[5] | ||
| Beskjeftigelse | Komponist, musikkforsker, musikkritiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Conservatoire de Paris | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Cimetière de Bagneux | ||
| Medlem av | Académie des beaux-arts (1936–) Académie royale des sciences, des lettres et des beaux-arts de Belgique (1932–) | ||
| Utmerkelser | Kommandør av Æreslegionen (1952) Prix de Rome (1900) Resident at the Villa Medici (1900–1904)[6] Ridder av Leopoldsordenen Kommandør av Romanias kroneorden | ||
Schmitt skrev 138 verker med opusnumre. Han komponerte innenfor de fleste større former for musikk, unntatt opera. Blant hans mest kjente verker i dag er La tragédie de Salome og Psalm XLVII. Pianokvintetten i h-moll, skrevet i 1908, hjalp til å skape hans ry som komponist. Andre verker omfatter blant annet en fiolinsonate (Sonate Libre), en strykekvartett, en saksofonkvartett, Dionysiaques for janitsjarkorps, og to symfonier. Han var en del av gruppen kjent som Les Apaches. Hans særegne stil, gjenkjennbart som impresjonistisk, arvet elementer fra Debussy, men inneholdt også klare spor av Wagner og Richard Strauss.
Schmitt jobbet fra 1929 til 1939 som musikkritiker for Le Temps, en rolle hvor han skapte store kontroverser, ikke minst med hans vane med å rope ut synspunkter fra salen under konserter. Musikkforleggeren Huegel gikk så langt som å kalle ham «en uansvarlig galning».
Etter å ha vært en av de mest fremførte franske komponister i mellomkrigstiden, falt Schmitt tildels under glemselens slør etter andre verdenskrig, selv om han fortsatte å komponere til sin død. I 1952 mottok han Æreslegionen. Han ble offer for en rekke angrep både i alderdommen og etter sin død, begrunnet i hans pro-tyske sympatier på 1930-tallet og hans vilje til å arbeide for Vichy-regjeringen. På 1990-tallet har man sett en viss gjenopptakelse av hans arbeider, og flere av hans verker er spilt inn på CD.
De siste årene har hans Dionysiaques vært et av de mest spilte verker i elitedivisjonen under Norgesmesterskapet for janitsjarkorps.
Referanser rediger
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Florent-Schmitt, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 54928[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.villamedici.it[Hentet fra Wikidata]
Eksterne lenker rediger
- (en) Florent Schmitt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Florent Schmitt på Internet Movie Database
- (en) Florent Schmitt på Discogs
- (en) Florent Schmitt på MusicBrainz
- (en) Florent Schmitt på Spotify
- (en) Florent Schmitt på AllMusic
- Oversikt (engelsk)