Wikipedia

Fleetwood Mac

britisk-amerikansk band

Fleetwood Mac er et britisk/amerikansk rockeband som ble startet i London 1967. Bandet har solgt over 100 millioner album.[18]

Fleetwood Mac
Utmerkelser
8 oppføringer
Grammy Award for Album of the Year (1977) (for: Rumours)
American Music Award for Favorite Pop/Rock Band/Duo/Group (1978)
American Music Award for Favorite Pop/Rock Album (1978) (for: Rumours)
Juno Award for International Album of the Year (1978) (for: Rumours)
Grammy Hall of Fame Award (2002) (for: Rumours)
American Music Award for Favorite Pop/Rock Band/Duo/Group (2003)
Stjerne på Hollywood Walk of Fame
Rock and Roll Hall of Fame (1998)[1]
OpphavLondon, Storbritannia (juli 1967)
SjangerRock,[2][3] instrumental rock,[4][5][6] bluesrock,[7][8][9] popmusikk,[10][11][12] poprock,[13][14] hardrock,[15] blues[16][17]
Aktive år1967–1967
PlateselskapSanctuary Records, Sire Records, Columbia Records, Epic Records, CBS Records, Reprise Records, Warner Bros. Records, Blue Horizon
Nettstedhttps://www.fleetwoodmac.com/
IMDbIMDb
Fleetwood Mac på Commons
Peter Green
Fleetwood Mac, 1977

Oppstarten rediger

Etter at gitarist Peter Green, trommeslager Mick Fleetwood og bassist John McVie møttes i Bluesbreakers startet de i 1967 en trio under navnet Peter Green's Fleetwood Mac. Bandet ble snart utvidet med slidegitaristen Jeremy Spencer. I februar 1968 gav de ut albumet Fleetwood Mac og i august Mr. Wonderful. Begge inneholdt ren blues-musikk.

De gav også ut singelene «Albatross» i 1968, en gitarbasert instrumental av Peter Green, og «Black Magic Woman» som Santana gjorde til en verdenshit i 1970. Begge ble utgitt senere på albumene The Pious Bird of Good Omen (UK) og English Rose (US). Begge sangene er blir regnet som store klassikere fra denne tiden og blant de store gitar klassikerene.

Kort tid etter utgivelsen av Mr. Wonderful ble den 18-årige gitaristen og låtskriveren Danny Kirwan medlem. På dette tidspunktet var de i endring mot en mer melodisk og eksperimentell og progressiv stil. De fleste fremførelser var bygd rundt gitarene til låtskriverne Green og Kirwan. Etter to suksessrike singler, den instrumentalbaserte «Albatross», gruppens eneste nr. 1 hit i England, og den rolige «Man of the World» (#2 i England), gav de ut albumet Then Play On, som regnes som det beste albumet bandet gav ut i Peter Green-perioden.

Peter Green var frustrert over kommersialismen i musikkindustrien, og etter å ha eksperimentert med rusmidler (spesielt LSD), med påfølgende psykiske problemer,[19] ble singelen «The Green Manalishi (With the Two Prong Crown)» utgitt 15. mai 1970.[20] Green sluttet etter en siste opptreden med gruppa 20. mai 1970. Etter Peter Greens fratreden endret bandet musikkstil fra blues og bluesrock til mer mainstream rock- og popmusikk. Da Jeremy Spencer brått forsvant for å bli med i den kontroversielle religiøse kulten Children of God midt under en USA-turné i februar 1971, kom Green tilbake som midlertidig erstatter for å hjelpe bandet med å fullføre turneen.[21]

Tidlig 1970-årene rediger

Begynnelsen av 1970-årene var en turbulent tid for Fleetwood Mac, som byttet medlemmer i stor stil. Den amerikanske gitaristen Bob Welch tilførte bandet en mer jazz-preget stil og var en kontrast til Kirwans melodiske stil. Kirwans uberegnelige oppførsel førte til slutt at han ble sparket av bandet i 1972. Welchs bidrag var «Future Games» (fra Future Games, 1971), «Sentimental Lady» (fra Bare Trees, 1972) og «Hypnotized» (fra Mystery To Me, 1973).

Bob Weston og Dave Walker ble også ansatt for en kort periode på denne tiden. Bob Weston ble imidlertid sparket i 1973, noe som førte til at turneen brått ble avlyst. Manageren Clifford Davis var av den oppfatning at han eide rettighetene til merkevaren «Fleetwood Mac» og sendte ut et imitasjonsband ut på turnen under navnet Fleetwood Mac, men ingen av medlemmene var med i denne besetningen.[22][23][24][25][26][27][28][29][30][31]

Albumene Fleetwood Mac og Rumours rediger

Det er flere historier om hvordan Stevie Nicks og Lindsey Buckingham kom med i Fleetwood Mac, noen sier at Fleetwood ønsket kun å ha med Nicks, andre historier at bandet trengte en erstatter for Bob Welch og derfor kun ville ha med Buckingham. Alle historiene går ut på at paret ikke ville bli med om ikke begge fikk bli med. Det som er sikkert er at begge ble med i bandet i 1974.

Bandet hadde fra bluesen i slutten av 1960-årene stadig utviklet seg mer og mer mot pop.

I 1975, under ledelse av den nye manageren Gabrielle Arras, ga den nye oppstillingen ut albumet Fleetwood Mac. Dette albumet ble et gjennombrudd for bandet, og albumet oppnådde stor popularitet. Noen hitsingler fra albumet er Christine McVies «Over My Head» og «Say You Love Me» og Stevie Nicks' «Rhiannon» og «Landslide».[32]

Sammen med suksessen kom også interne stridigheter. I 1976 skilte John og Christine McVie seg samtidig som det romantiske forholdet mellom Buckingham og Nicks slo sprekker. I tillegg var det et stort press på bandet om å gi ut et nytt suksessalbum. Sammen med berømmelsen som kom etter det forrige albumet, skulle det føre til kreativ og personlig spenning innad i bandet i tillegg til skadelig bruk av rusmidler.

Til tross for problemene som herjet i bandet, klarte bandet å gi ut et album i 1977, Rumours. Singelen «Dreams», skrevet av Nicks, ble bandets eneste Billboard Hot 100 nummer en hit-singel. Det ble det bestselgende albumet det året og har solgt totalt over 40 millioner kopier. Albumet er sertifisert som diamantalbum av RIAA.[33]

 
Fleetwood Mac, 2014 – fra venstre John McVie, Christine McVie, Stevie Nicks, Mick Fleetwood og Lindsey Buckingham
 
Stevie Nicks
 
Mick Fleetwood
 
John McVie
 
Neil Finn (til venstre) og Mike Campbell, begge ble med i bandet etter Lindsey Buckinghams
 
Fleetwood Mac, 2018 – fra venstre John McVie, Stevie Nicks, Christine McVie, Neil Finn, Mick Fleetwood og Mike Campbell

Fra 1979 til 1987 rediger

Den 10. oktober 1979 ble Fleetwood Mac hedret med en stjerne på Hollywood Walk of Fame for deres bidrag til musikkindustrien.

Fleetwood Mac ga ut sitt tolvte albumet Tusk i 1979. Det var et dobbeltalbum med 20 låter. Tusk solgte fire millioner eksemplarer over hele verden. [34][35]

Bandet dro på en 11-måneders turne de reiste rundt i hele verden, inkludert USA, Australia, New Zealand, Japan, Frankrike, Belgia, Tyskland, Nederland og Storbritannia. I et intervju i 2019 beskrev Fleetwood Tusk som sin «personlige favoritt».

Albumet Mirage ble gitt ut i 1982, etter 1981 soloalbumene av Nicks (Bella Donna), Fleetwood (The Visitor) og Buckingham (Law and Order). Her var de tilbake til en mer konvensjonell tilnærming enn på Tusk. Mirage ble spilt inn på Château d'Hérouville i Frankrike og produsert av Richard Dashut, og var et forsøk på å følge opp den store suksessen til Rumours. Albumet inneholdt Christine McVies «Hold Me» og «Love in Store», Nicks «Gypsy» og Buckinghams «Oh Diane», som kom til topp 10 i Storbritannia. En mindre hit ble også Buckinghams «Eyes Of The World» og «Can't Go Back». [36][37]

Etter Mirage tok bandet en pause, noe som gjorde det mulig for medlemmene å fortsette solokarrierer. Nicks ga ut to soloalbum til (The Wild Heart i 1983 og Rock a Little i 1985). Buckingham ga Go Insane i 1984, samme år som Christine McVie laget sitt andre album, Christine McVie. Alle tre fikk suksess, og Nicks var den mest populære. I løpet av denne perioden ble Fleetwood begjært konkurs, Nicks innlagt på Betty Ford Clinic for avhengighetsproblemer, og John McVie hadde fått et avhengighetsrelatert anfall, som alle ble tilskrevet livsstilen de hadde fått etter deres verdensomspennende suksess.

Rumours besetningen av Fleetwood Mac spilte inn ett album til, deres fjortende studioalbum, Tango in the Night, i 1987. Albumet startet som et Buckingham-soloalbum før det ble et band-prosjekt. Albumet ble deres mest solgte siden Rumours, spesielt i Storbritannia hvor det ble nummer 1 tre ganger året etter. Albumet solgte tre millioner eksemplarer i USA og inneholdt flere hits: Christine McVies «Everywhere» og «Little Lies» («Little Lies» ble skrevet sammen med McVies nye ektemann Eddy Quintela), Sandy Stewart og Nicks «Seven Wonders», og Buckinghams «Big Love». «Family Man» (Buckingham og Richard Dashut), og «Isn't It Midnight» (Christine McVie), ble også gitt ut som singler, med mindre suksess. [38]

Buckingham og Nicks forlot bandet rediger

Buckingham forlot bandet i 1987 etter mye krangel med de andre medlemmene, spesielt med Nicks. Etter Buckinghams avgang la Fleetwood Mac til to nye gitarister i besetningen, Billy Burnette og Rick Vito. Vito, en Peter Green-beundrer, hadde spilt med mange artister fra Bonnie Raitt til John Mayall, til Roger McGuinn i Thunderbyrd og jobbet med John McVie på to Mayall-album.

Fleetwood Mac albumet Behind the Mask ble utgitt i 1990. Det fikk en moderat suksess i USA, men i Storbritannia kom albumet inn på topplisten og solgte til platina. Bandet dro på verdensturne, den siste kvelden ble Buckingham og Nicks gjenforent på scenen for å fremføre «Landslide».[39]

Nicks forlot gruppen i 1990 på grunn av uenighet med Mick Fleetwood, som ikke lot henne gi ut en av sang hun hadde laget, «Silver Springs», og spilt inn i 1977, men ikke ble med på albumet. Hun ønsket å ha den med på albumet sitt Timespace: The Best of Stevie Nicks, men han hadde planer om senere å gi den ut på Fleetwood Mac bokssett.[40]

Under den amerikanske presidentkampanjen i 1992 brukte Bill Clinton Fleetwood Macs «Don't Stop» som kampanjetema, Nicks og Buckingham sluttet seg til den klassiske Rumours oppstillingen av bandet for å fremføre sangen ved Clintons 1993 innvielse galla.

Fleetwood Mac ga ut sitt sekstende studioalbum i 1995, Time, som ikke ble noen suksess. Selv om det nådde Storbritannias topp 60 i en uke, hadde albumet ingen suksess i USA. Rett etter albumets utgivelse informerte Christine McVie bandet om at albumet ville være hennes siste. [41]

Buckingham og Nicks er tilbake og Christine McVie slutter rediger

I 1996 jobbet Lindsey Buckingham med et planlagt soloalbum, han fikk hjelp av Mick Fleetwood og John McVie, noe som til slutt førte til en gjenforening av bandet. En friskere og slankere Nicks ble med i Fleetwood Mac på livealbumet The Dance, og en meget vellykket 1997-turne som falt sammen med 20-årsjubileet for utgivelsen av Rumours. Nicks hadde vært på avrusning for å slutte med Klonopin, som hun var blitt avhengig av etter at hun sluttet med heroin. Før turnen hadde hun begynt å jobbe med en sangpedagog for å gi stemmen mer kontroll og beskytte den mot stresset fra lange turplaner, hun gikk også på en diett og begynte å jogge for å gå ned i vekt. Fleetwood Macs The Dance fikk både kommersiell og kritiker suksess. Albumet ga gruppen flere Grammy-nominasjoner, inkludert en nominasjon til Grammy-prisen Best Pop Performance by a Duo or Group with Vocals for deres liveopptreden av «Silver Springs».

Fleetwood Mac ble i 1998 tatt opp i Rock and Roll Hall of Fame. Samme år ble Fleetwood Mac hedret for Outstanding Contribution av BRIT Awards.[42]

I 2001 begynte Fleetwood Mac å jobbe med et nytt studioalbum, men denne gangen uten Christine McVie, så for første gang var Stevie Nicks den eneste kvinnen i bandet. Say You Will ble utgitt i april 2003 og også dette albumet fikk kommersiell suksess, men blandede anmeldelser. Fleetwood Mac dro på turne men samarbeidet mellom Nicks og Buckingham var igjen vanskelig. Etter å ikke ha vært med på Say You Will turnen i noen måneders, var Nicks i en fire-kvelders periode i mai 2005 på Caesars Palace i Las Vegas.[43][44][45][46]

I slutten av 2008 kunngjorde Fleetwood Mac at bandet skulle turnere i 2009, og begynte i mars. Turnéen ble stemplet som et 'greatest hits show' med tittelen «Unleashed», selv om de spilte albumspor som «Storms» og «I Know I'm Not Wrong».

I 2011 sendte Fox Network Glee-episoden (sesong 2, episode 19) «Rumours» som inneholdt seks sanger fra Fleetwood Macs album fra 1977, inkludert Nicks sang «Dreams» (bandets eneste nummer én sang på de amerikanske hitlistene). Showet utløste fornyet interesse for bandet og deres vellykkede album, og Rumours gikk inn på Billboard 200-listen igjen som nummer 11.

Turneer og EP-en Extended Play rediger

Fleetwood Mac turnerte igjen i 2013 som et fire-medlemmers band gjennom hele Nord-Amerika og Europa, inkludert konserten i Oslo Spektrum Søndag 20. oktober.

I april ga bandet ut sitt første nye studio-materiale siden 2003, med en firespors EP, Extended Play. Den inneholdt tre nye sanger og en sang fra Buckingham Nicks innspillingen, «Without You». Christine McVie dukket opp på noen av konsertene.[47][48]

Fleetwood Mac startet en ny turne, On with the Show tour, nå gjenforent med Christine McVie. Turneen startet i Nord-Amerika i 2014 og fortsatte i Europa og Oseania i 2015.

Lindsey Buckingham ble sparket fra Fleetwood Mac i april 2018, angivelig etter uenigheter med Nicks og Mick Fleetwood. Nicks hjalp til med å rekruttere hans erstatter, Mike Campbell fra Tom Petty and the Heartbreakers og Neil Finn fra Crowded House. Denne ny besetningen startet på en verdensturné med tittelen An Evening with Fleetwood Mac i 2018–2019.

[49][50][51][52]

Besetningshistorikk rediger

Nåværende medlemmer rediger

  • Mick Fleetwood – trommer, slagverk (1967–1996; 1997–)
  • John McVie – bassgitar (1967–1996; 1997–)
  • Stevie Nicks – sang (1975–1990; 1997–)
  • Mike Campbell – sologitar (2018–)
  • Neil Finn – sang, rytmegitar, keyboard, slagverk (2018–)

Tidligere medlemmer rediger

  • Christine McVie – sang, keyboard (1970–1996; 1997–1998; 2014–2022) (død 2022)
  • Peter Green – sang, gitar, munnspill (1967–1970; 1971) (død 2020)
  • Jeremy Spencer – slidegitar, sang, piano (1967–1971)
  • Bob Brunning – bassgitar (1967) (død 2011)
  • Danny Kirwan – gitar, sang, bakgrunnssang (1968–1972) (død 2018)
  • Bob Welch – gitar, sang, bakgrunnssang (1971–1974) (død 2012)
  • Bob Weston – sologitar, bakgrunnssang (1972–1973) (død 2012)
  • Dave Walker – sang, munnspill (1972–1973)
  • Lindsey Buckingham – gitar, sang, keyboard, bassgitar, trommer, slagverk (1975–1987; 1997–2018)
  • Billy Burnette – gitar, sang (1987–1993; 1994–1995)
  • Rick Vito – sologitar, sang (1987–1991; 1993)
  • Bekka Bramlett – sang (1993–1995)
  • Dave Mason – sologitar, sang (1993–1995)

Datoangivelsene er omtrentlige, da tidspunktene for mange av personellskiftene ikke lar seg dokumentere eksakt.

Diskografi rediger

 
Stevie Nicks og Lindsey Buckingham under Say You Will–turněen, 2003.

Studioalbum rediger

Livealbum rediger

EP rediger

Singler (utvalg) rediger

  • «Black Magic Woman» (#37) (1968)
  • «Need Your Love So Bad» (#31) (1968)
  • «Albatross» (#1) (1968)
  • «Man of the World» (#2) (1969)
  • «Oh Well» (#2) (1969)
  • «The Green Manalishi (With the Two Prong Crown)» (#10) (1970)
  • «Rhiannon» (#46) (1976)
  • «Say You Love Me» (#40) (1976)
  • «Go Your Own Way» (#38) (1976)
  • «Dreams» (#24) (1977)
  • «Don't Stop» (#32) (1977)
  • «You Make Loving Fun» (#45) (1977)
  • «Tusk» (#6) (1979)
  • «Sara» (#37) (1979)
  • «Oh Diane» (#9) (1982)
  • «Big Love» (#9) (1987)
  • «Little Lies» (#5) (1987)
  • «Everywhere» (#4) (1987)

Samlingsalbum rediger

Litteratur rediger

  • Bob Brunning, The Fleetwood Mac Story: Rumours and Lies, Omnibus Press London, 1990 and 1998, ISBN 0-7119-6907-8
  • Carol Ann Harris, Storms: My Life with Lindsey Buckingham and Fleetwood Mac, Chicago Review Press, 2007, ISBN 978-1-55652-660-2
  • Christopher Hjort, Strange brew: Eric Clapton and the British blues boom, 1965–1970, forord av John Mayall, Jawbone 2007, ISBN 1-906002-00-2
  • Fleetwood, Mick, Stephen Davis and Frank Harding. My Twenty-Five Years in Fleetwood Mac. New York, NY: Hyperion, 1992. Print.
  • Martin Celmins, Peter Green – Founder of Fleetwood Mac, Sanctuary London, 1995, foreword by B.B.King, ISBN 1-86074-233-5
  • Mick Fleetwood with Stephen Davis, Fleetwood – My Life and Adventures in Fleetwood Mac, William Morrow and Company, 1990, ISBN 0-688-06647-X

Referanser rediger

  1. ^ Rock and Roll Hall of Fame-ID fleetwood-mac[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ http://www.theguardian.com/related/music/2011/may/13/fleetwood-mac-reunite-2012.
  3. ^ http://www.939bobfm.com/Music/Album.aspx?id=19109.
  4. ^ http://www.cdbaby.com/Artist/TheSantiagoSteps.
  5. ^ http://8tracks.com/wunderkind/six-strings--so-much-variety-a-guitar-grab-bag.
  6. ^ http://fandalism.com/martyvangosliga/cnvA.
  7. ^ http://www.indiepedia.de/index.php?title=Fleetwood_Mac.
  8. ^ http://www.musicstack.com/discography/fleetwood+mac/the+original+fleetwood+mac/r6212156.
  9. ^ http://www.ultimate-guitar.com/reviews/compact_discs/fleetwood_mac/fleetwood_mac/.
  10. ^ http://www.939bobfm.com/Music/Album.aspx?id=8850.
  11. ^ http://www.ukulele-tabs.com/es/tablaturas/Fleetwood+Mac-uke-tabs.html.
  12. ^ http://www.albumoftheyear.org/ratings/8-all-music-highest-rated/1979/1.
  13. ^ http://www.duduki.net/cgi-bin/best-selling?lt=p&p=2##2.
  14. ^ http://en.academic.ru/dic.nsf/enwiki/10224689.
  15. ^ http://www.stereogum.com/4607/the_100_greatest_love_songs_according_to_the_ny_da/photo/attachment/087-fleetwood-mac-songbird/.
  16. ^ http://www.bbc.co.uk/blogs/wales/entries/ebda6245-4b03-3b86-af48-0cfaf8c99309.
  17. ^ http://www.mtv.com/artists/fleetwood-mac/discography/147060/.
  18. ^ Ray Mark Rinaldi: Fleetwood Mac drummer steps out front with photo show, The Denver Post 3. desember 2014
  19. ^ «Peter Green and The Munich LSD Party Incident: A Turning Point for Fleetwood Mac». soundgazette.com. Besøkt 21. desember 2023. 
  20. ^ «Fleetwood Mac's "The Green Manalishi" is a Proto-Metal Classic». invisibleoranges.com. Besøkt 21. desember 2023. 
  21. ^ «Fleetwood Mac Stolen Away». rollingstone.com. Besøkt 21. desember 2023. 
  22. ^ «Fleetwood Mac: Fleetwood Mac | Reviews @ Ultimate-Guitar.com». www.ultimate-guitar.com (engelsk). Besøkt 27. april 2021. 
  23. ^ «Fleetwood Mac [1968] – Fleetwood Mac | Songs, Reviews, Credits | AllMusic» (engelsk). Besøkt 27. april 2021. 
  24. ^ «Mr. Wonderful – Fleetwood Mac | Songs, Reviews, Credits | AllMusic» (engelsk). Besøkt 27. april 2021. 
  25. ^ «Then Play On – Fleetwood Mac | Songs, Reviews, Credits | AllMusic» (engelsk). Besøkt 27. april 2021. 
  26. ^ «Kiln House – Fleetwood Mac | Songs, Reviews, Credits | AllMusic» (engelsk). Besøkt 27. april 2021. 
  27. ^ «Future Games – Fleetwood Mac | Songs, Reviews, Credits | AllMusic» (engelsk). Besøkt 27. april 2021. 
  28. ^ «Bare Trees – Fleetwood Mac | Songs, Reviews, Credits | AllMusic» (engelsk). Besøkt 27. april 2021. 
  29. ^ «Penguin – Fleetwood Mac | Songs, Reviews, Credits | AllMusic» (engelsk). Besøkt 27. april 2021. 
  30. ^ «Mystery to Me – Fleetwood Mac | Songs, Reviews, Credits | AllMusic» (engelsk). Besøkt 27. april 2021. 
  31. ^ «Heroes Are Hard to Find – Fleetwood Mac | Songs, Reviews, Credits | AllMusic» (engelsk). Besøkt 27. april 2021. 
  32. ^ «Fleetwood Mac – Fleetwood Mac | Songs, Reviews, Credits | AllMusic» (engelsk). Besøkt 27. april 2021. 
  33. ^ «Rumours – Fleetwood Mac | Songs, Reviews, Credits | AllMusic» (engelsk). Besøkt 27. april 2021. 
  34. ^ «AllMusic's Best Albums of 1979». Album of The Year (engelsk). Besøkt 27. april 2021. 
  35. ^ «Tusk – Fleetwood Mac | Songs, Reviews, Credits | AllMusic» (engelsk). Besøkt 27. april 2021. 
  36. ^ Rockwell, John (16. september 1982). «ROCK CONCERT: FLEETWOOD MAC ON 'MIRAGE' TOUR». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 27. april 2021. 
  37. ^ «Mirage – Fleetwood Mac | Songs, Reviews, Credits | AllMusic» (engelsk). Besøkt 27. april 2021. 
  38. ^ «Tango in the Night – Fleetwood Mac | Songs, Reviews, Credits | AllMusic» (engelsk). Besøkt 27. april 2021. 
  39. ^ «Behind the Mask – Fleetwood Mac | Songs, Reviews, Credits | AllMusic» (engelsk). Besøkt 27. april 2021. 
  40. ^ Reeves, Catriona (29. juni 2012). «Fleetwood Mac: 25 Years, The Chain 4 CD box set review». Louder Than War (engelsk). Besøkt 27. april 2021. 
  41. ^ «Time – Fleetwood Mac | Songs, Reviews, Credits | AllMusic» (engelsk). Besøkt 27. april 2021. 
  42. ^ «Fleetwood Mac | Rock & Roll Hall of Fame». www.rockhall.com. Besøkt 27. april 2021. 
  43. ^ «Fleetwood Mac – The Rumour Mill, Classic Rock, June 2003». www.fleetwoodmac-uk.com. Besøkt 27. april 2021. 
  44. ^ «Music Review: Fleetwood Mac – Say You Will». Blogcritics (engelsk). 6. desember 2010. Besøkt 27. april 2021. 
  45. ^ Blackman, Guy (12. februar 2006). «A magical life». The Age (engelsk). Besøkt 27. april 2021. 
  46. ^ «Say You Will – Fleetwood Mac | Songs, Reviews, Credits | AllMusic» (engelsk). Besøkt 27. april 2021. 
  47. ^ Cubarrubia, R. J.; Cubarrubia, R. J. (30. april 2013). «Fleetwood Mac Release 'Extended Play' EP». Rolling Stone (engelsk). Besøkt 27. april 2021. 
  48. ^ «Extended Play – Fleetwood Mac | Songs, Reviews, Credits | AllMusic» (engelsk). Besøkt 27. april 2021. 
  49. ^ «The Guardian». 
  50. ^ «Go Your Own Way : Fleetwood Mac UK». www.fleetwoodmac-uk.com. Besøkt 27. april 2021. 
  51. ^ «Fleetwood Mac». GRAMMY.com (engelsk). 23. november 2020. Besøkt 27. april 2021. 
  52. ^ «Fleetwood Mac». web.archive.org. 7. mai 2014. Arkivert fra originalen 7. mai 2014. Besøkt 27. april 2021. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fleetwood_Mac&oldid=24357151»