Fjeldfuglen
| Fjeldfuglen | |
.jpg)
| |
| Jostedalsbreen. Litografi av Joachim Frich til plansjeverket Norge fremstillet i Tegninger, utgitt av Christian Tønsberg i 1848. | |
| Sjanger | Romantisk opera (libretto) |
|---|---|
| Forfatter |  Henrik Ibsen
|
| Skrevet | 1859 |
| Urpremière | 18. april 2009, Grusomhetens Teater i Oslo |
| Regi | Lars Øyno |
| Musikk | Filip Sande |
Fjeldfuglen er en opera (libretto) skrevet av Henrik Ibsen i 1859.
Teksten ble aldri fullført, og originalmanuskriptet (NBO Ms. 4° 935) utgjør ikke mer enn 16 sider fra Henrik Ibsens hånd. Utkastet består kun av første akt og noen få replikker til andre akt.
Førsteutkastet til operatekst rediger
Rettelsene i manuskriptet viser at Fjeldfuglen først bar arbeidstittelen «Alfhild». Den opprinnelige tittelen er omhyggelig utradert, men bokstavene skinner likevel gjennom blekket. Som undertittel har han først skrevet «romantisk Opera i een Akt, af Henr: Ibsen, 1859.», men senere er «een» skravert ut. Foran overstrykningen har han rettet antallet til «tre», mens «Akt,» er tilføyd bokstavene –er, hvilket også indikerer at Ibsen må ha endret planen om en enakts opera til tre akter. Endringene må ha skjedd så sent som i 1861, for denne sommeren opplyste Ibsen til Drammens Tidendes korrespondent at stykket skulle oppføres ved Kristiania norske Theater som enakts opera samme høst:
Efter Forlydende vil den artistiske Direktør for det norske Theater i næste Sæson opbyde alle sine Kræfter for at Theatret – eller rettere han selv – kan staa sig. Der er saaledes for Repertoirets Vedkommende gjort store Anstrængelser og det har dermed de bedste Udsigter. Thi af originale Stykker kan man – efter hvad vi have hørt – ikke vente sig saa faa, nemlig "Fjeldfuglen", romantisk Opera i en Akt af Henrik Ibsen (formodentlig en Bearbeidelse af samme Forfatters i Bergen i 1857 opførte treakts Skuespil "Olaf Liljekrands"), samt endnu et større Stykke af samme Forf., hvis Sujet er hentet fra Nutiden.[Sannsynligvis Norma, som var påbegynt året før, og senere fremsto som Kjærlighedens Komedie.] … – ialfald som det nu ser ud – vil kunne byde sit Publikum et høist afvexlende og interessant Repertoire. Men, som bekjendt, hører Theatrets artistiske Direktør ikke til dem, der "rider samme Dag, som de sadler".
Erik Henning Edvardsen: Henrik Ibsen om seg selv. Genesis. Oslo 2001, op. cit. Drammens Tidende 1861.
Ibsen hadde latt manuskriptet ligge i to år før han sommeren 1861 sendte en avskrift (ikke egenhendig) til Martin Andreas Udbye (1820–1911) med bønn om å få komponert musikk til stykket. I følgebrevet skriver Ibsen:
S. T. Hr: Musikus Udby Trondhjem.
Indlagt tager jeg mig den Frihed at sende Dem de første Scener af en Operatext med Forespørgsel om hvorvidt De skulde være villig til at komponere Musiken. Da Deres Navn som Komponist har en bedre Klang end nogen Andens hertillands vilde det være mig en Ære og en sikker Borgen for Stykkets Lykke ifald De vilde indgaa herpaa. Jeg venter med Længsel nogle Linjer fra Dem i denne Sag. Resten af Manuscriptet kan snart sendes.
ærbødigst
Henrik IbsenHIS 12, s. 147.
Noe svarbrev finnes ikke bevart, men Udbye har notert at han responderte imøtekommende på henvendelsen. Til tross for invitten til samarbeid sendte aldri Ibsen den utlovte fortsettelsen. Da de to møttes under sangerfesten i Bergen i 1863 benyttet Udbye anledningen til å etterlyse resten av teksten. Da hadde Ibsen åpenbart slått det hele fra seg og lagt arbeidet til side. Udbye har etter møtet gitt følgende notat til avskriften:
HIS 2k, s. 626, op. cit. UBiT Ms. 4° 504.
Stykket ble aldri publisert i dikterens levetid, men ble første gang gjengitt i Halvdan Koht og Julius Elias: Henrik Ibsen. Efterladte Skrifter. Første Samling. Gyldendalske Boghandel – Nordisk Forlag. København og Kristiania 1909, s. 433-448.
Enda et strandet forsøk rediger
Etter oppførelsen av Peer Gynt kom Grieg på kant med Bjørnstjerne Bjørnson, som han skulle ha samarbeidet med om en nasjonal opera over vikingkongen Olav Trygvason. Litteraten John Paulsen, som gjennom Grieg var blitt kjent med Ibsen oppe i Gossensass sommeren 1876, forteller at:
John Paulsen: Samliv med Ibsen. Anden Samling. Sommeren i Berchtesgaden. Gyldendalske Boghandel – Nordisk Forlag. København og Kristiania 1913, s. 10.
Selv om komponisten, ifølge John Paulsen, ikke lot til å fristes av et slikt eldre, tidligere forkastet konsept, har åpenbart Ibsen tydeligvis ønsket stykket gjenopptatt. Den 20. juni 1877 skrev han til styreformann Bendix Edvard Bendixen ved Den nationale Scene i Bergen og ba han sende ham manuskriptet til Olaf Liljekrans, som på det tidspunkt fremdeles befant seg i teaterets bibliotek:
HIS 13, s. 369f.
Griegs ønske om at de to isteden kunne forme noe nytt og samarbeide om en opera, ved siden av det faktum at Ibsen nettopp strevde med å få ferdig, Samfundets støtter, var nok grunnen til at de nye bestrebelser resulterte i et enda kortere tekstfragment enn sist han tok fatt i stykket.
Urpremiere 150 år etter at tekstfragmentet ble skrevet rediger
Ingen hadde tenkt tanken at et slikt uferdig stykke var mulig å oppføre, da regissør, skuespiller og leder av Grusomhetens Teater, Lars Øyno, fattet interesse for det.[1] Ettersom dette teateret viderefører reteatraliseringsideene til Antonin Artaud åpner fremføringen for musikalske uttrykk og rent sceniske virkemidler. Den mindre tekstbaserte spillestilen gjør opp for manglende tekst og skaper andre opplevelseshorisonter.[1]
Det ble satt musikk til librettoen av komponisten Filip Sande. Instrumentene som brukes er langeleik, klokkespill og hardingfele, og verket inneholder mye improvisasjon.
Selve innstuderingen bød ikke bare på kunstneriske utfordringer, men også på mer prosaiske vanskeligheter med ødelagte vannrør.[2] Operaen fikk likevel sin urframførelse 18. april 2009, på Grusomhetens Teaters scene i Oslo.[3] Stykket ble meget godt mottatt.[4] IdaLou Larsen skrev en begeistret anmeldelse av konseptet og av forestillingen i Klassekampen. Mens hun roste måten den manglende tekst blitt var håndtert, skriver teaterviter Thoralf Berg i Adresseavisa om «spennende fremføring, men langdryg avslutning ...».[5] Senere har stykket fått internasjonal pris, blitt spilt på flere europeiske scener og høstet lovord fra utlandet. Grusomhetens Teater har også fremført stykket for The Delhi Ibsen Festival i desember 2010.
Forbilder og handlingen rediger
Operaen er dels basert på sagnet Andreas Faye gjenga i Norske Sagn (1833) om «Rypa i Justedalen». Ei jente fra gården Birkehaug var ifølge sagnet den eneste som overlevde svartedauden i Jostedalen. Noen år senere ble hun funnet av noen tilreisende fra andre deler av soknet, men da hadde hun levd så lenge alene at hun hadde blitt så "sky og vild som en Fugl, hvorfor man ogsaa kaldte hende for Rypa".[6])
Alt i 1850 forsøkte Ibsen å dramatisere sagnet. Etter utgivelsen av M.B. Landstads Norske Folkeviser (1853) smeltet han ideen sammen med balladen om ridderen Olaf Liljukrans. I balladen rir Olaf ut rett før bryllupet, og havner i alvedans (elveleik). Da han motstår fristelsene påskastes han en dødelig sykdom. Brura blir forklart at Olaf er ute og turnerer sin hest og sitt sverd, mens han egentlig ligger til sengs i bryllupsgården og dør.[7] Dramaet ble etter balladen kalt Olaf Liljekrans, og det er dette sujettet som senere skulle omformes til "Fjeldfuglen". I dramaet er plottet spørsmålet om økonomisk arrangerte ekteskap versus ekteskap inngått på bakgrunn av forelskelse. Utfordringen kommer fra Alfhild, som var vokst opp inne på fjellet med sin far, en spillemann som har bosatt seg slik fordi han står på kant med bygdesamfunnet. Hun kommer i kontakt med Olaf, som, like før han skal giftes med den rike nabojenta Ingeborg, går seg vill i ødemarka. Olaf og Alfhild blir forelsket. Hun blir tatt med ned til bygda for å få en belønning av Fru Kirsten Liljekrans for å ha reddet sønnen Olaf. Hun synes gårdsgutten Heming er en passelig partner for henne. Da Alfhild forstår at det ikke er Olaf hun skal få til ekte føler hun seg sviktet, og hevner hun seg ved å tenne fyr på bryllupsgården.
Stykket ble fremført ved Det norske Theater i Bergen i 1857, men ble ingen suksess. Ibsen tok opp igjen intrigen i sitt utkast til opera, bygd over et liknende trekantdrama, men hvor det er en jeger, Knut Skytte, som møter og forelsker seg i Alfhild, og fristes til å forlate sin kommende brud, Ingeborg. Samtidig er naturbarnet Alfhild nysgjerrig på samfunnslivet og ønsker å ta del i fellesskapet. Også her oppstår en sivilisasjonskritikk, hvor arrangerte ekteskap stilles opp mot frie og ekte kjærlighetsbånd.
Trivia rediger
Innmark/utmark-tankegangen ble videreført av Ibsen samme år i det storslotte, episke diktet "Paa Vidderne". Men her er det mannen som ved synet av brann på gården føler seg fri og følger jegeren på jakt innover på vidda.
Samme oppgjør med forlovelser, samfunnets tvang og forventninger, og økonomiske bundethet ligger også til grunn for dramaet Kjærlighedens Komedie, hvor Svanhild og Falk bryter opp før forelskelsen går over nettopp for å bevare inderligheten, kreativiteten og inspirasjonen. Mens hun inngår en fornuftsallianse med den rike Herr Guldstad, drar Falk til fjells med malersaker og noter for å synge tenor i studiekameratenes kor.
Referanser rediger
- ^ a b ibsen.nb.no - Grusomhetens Teater presenterer Fjeldfuglen
- ^ Dagbladet.no - Urframførelse av Ibsen-opera truet av vannlekkasje
- ^ Scenekunst - Urpremiere på Henrik Ibsens Fjeldfuglen[død lenke], Aftenposten Oslopuls - Fjeldfuglen[død lenke] og Aftenposten Oslopuls - Høystemt om fjellfuglen[død lenke]
- ^ ibsen.nb.no - Festlig verdenspremiere
- ^ Adressa.no - «Fjeldfuglen» lettet ikke
- ^ Andreas Faye: Norske Folke-Sagn. Norsk Folkeminnelags skrifter nr. 63. Oslo 1948, s. 128.
- ^ Magnus Brostrup Landstad: Norske Folkeviser. Christian Tønsbergs Forlag. Christiania 1853, s. 355-361. (2. utgave Norsk Folkeminnelag 1968 og 3. utgave Norgesforlaget 2002.)