Fjallkonan
Fjallkonan (islandsk for «fjellkvinnen») er en kvinnelig personifikasjon av Island. Hun ble først beskrevet i Ofsjónir fra 1752 av Eggert Ólafsson og først navngitt i diktet «Íslands minni» av Bjarna Thorarensen.[1] Etter dette har Fjallkonan blitt et utbredt islandsk nasjonalsymbol.
Hun ble først avbildet i en engelsk bok, Icelandic Legends (1864–1866), tegnet av den tyske illustratøren Johann Baptist Zwecker (1815–1876) etter en beskrivelse gitt av oversetteren Eiríkur Magnússon. Dette bildet omtalte han så i et brev til Jón Sigurðsson:
- Dette bildet av en kvinne er ment å representere Island, fordi hun på hodet har en krone av is som flammer spruter opp fra. På skulderen har hun en ravn, den mest typiske fuglen på Island — Odins gamle venn. [...] En måke svever over vannet og det sydende tidshavet, og historiske runestaver flyter i land innen rekkevidde for kona; hun har allerede en av dem i handa. De skal stå for litteraturen og historien til landet vårt. Over kvinnen er det en nattehimmel med stjerner og måne. Bak henne er fjell med topper badet i månelys.[2]
Tidsskriftet Fjallkonan kom ut i Reykjavík fra 1884 til 1911. Nettstedet fjallkonan.is er et prosjekt fra Reykjavik museum som formidler islandsk kvinnehistorie.
En kvinne utkledd som Fjallkonan dukket første gang opp under Islandsdagene i Winnipeg i Canada i 1924. Siden 1944 har kvinner utkledt som Fjallkonan lest opp dikt på den islandske nasjonaldagen 17. juni en rekke steder på Island.