Filosofi på 1500-tallet

1500-tallets filosofi i Vesten omhandler filosofien i den siste delen av epoken renessansen og mot begynnelsen av tidlig moderne tid.

Galileo Galilei. Portrett i kritt av Leone Leoni.

Filosofi tidlig på 1500-tallet er en epoke som også er kalt for høyrenessansen som etterfulgte renessansen som epoke og forut opplysningstiden på 1600-tallet. Særlig Italia var aktiviteten stor på de fleste områder. Renessanse betyr «gjenfødelse» og var en epoke preget tilbakevending til klassisk sivilisasjon og lærdom, helst fra greske original tekster. Det var en delvis tilbakevending til Platon etter at Aristoteles hadde hatt en dominerende posisjon i senmiddelalderen. Tidlig på 1500-tallet hadde det meste av den tidligere latinske litteraturen blitt avdekket, og den greske fase i renessansehumanismen kom i gang hvor de lærde arbeidet med å avdekke antikkens greske litteratur, historiske, retoriske og teologiske tekster. Da Østromerriket falt og ble erobret av muslimene i 1453 ble det fulgt av stinging av skoler for høyere undervisning. Mange greske lærde utvandret derfor til Italia og fraktet med seg mange greske manuskripter og kunnskap om antikkens greske litteratur som til da hadde vært tapt i mange århundrer i Vesten.

Den tyske teologen Martin Luther.

Niccolò Machiavelli, maleri av Santi di Tito.

Epoken var meget rik på filosofisk aktivitet. Filosofene i Europa var nært sammenknyttet og ble påvirket av hverandre. Plant de filosofene som utmerket seg var blant annet Bartolomé de las Casas, Desiderius Erasmus, Nicolo Machiavelli, Martin Luther, Jean Calvin, Nikolaus Kopernikus, Michel de Montaigne, and Francis Bacon. Blant de særskilte elementene innenfor renessansefilosofien var interessen for hermetisme, en synkretistiske åndsretning som fikk sitt fremste litterære uttrykk i Corpus Hermeticum - en samling bestående av femten antikke tekster, som stammer fra de første århundrene e.Kr. og som fremmet et hovedsakelig nyplatonsk verdensbilde. Det var også entusiasme for mystiske elementer og okkultisme.

Francis Bacon, portrett ved ukjent maler ca 1618.

Tidlig på 1500-tallet kom den store religiøse omveltningen i form av reformasjonen: protestantene brøt med katolisismen i deler av Europa. Det ble Martin Luther som utløste opprøret med hans 95 teser mot avlatshandelen den 31. oktober 1517. Luther understreket betydningen av den individuelle tro på Jesus Kristus i forhold til sakramentene som eneste vei til frelse. Det kom til en lang og bitter konflikt mellom katolikker og protestanter på 1500-tallet, som blant annet resulterte i tredveårskrigen. Bakgrunnen for reformasjonen var en tidligere reformbevegelse innen den katolske kirke, samt renessansen med sine studier av de gamle tekster og vektlegging på individet. Utviklingen ble også stimulert av trykkekunstens oppfinnelse, den økende handel og framveksten av en middelklasse.

En meget stor rolle spilte også tanken om det kongelige enevelde slik det ble formulert av statsmannen og filosofen Niccolò Machiavelli i boken om Fyrsten. Boken ble skrevet rundt 1513, men ikke utgitt før 1532, fem år etter Machiavellis død. Boken er skrevet som en samtale til en kommende fryste og fremstår som en praktisk håndbok for ledere i maktbruk – derav navnet – som en filosofisk drøfting av begrepet makt.

Machiavelli mente tydelig på at en makthaver har rett til å bruke alle midler i statens interesse, men dette forutsetter en uklanderlig personlig moral og at statens interesser og fyrstens personlige interesser må holdes skarpt adskilt. Den eneste måten å opprettholde en statsdannelse er å at herskeren er så slu og brutal at alle andre krefter holdes i sjakk av han. Til tross for dette finnes det et spor av demokratiske elementer i denne styreformen. Fyrsten kan og må til det felles beste heve seg over de moralske normene som gjelder for enkeltindivider. Slik kan man tolke at han mente at staten ikke er fyrstens eiendom, men at han jobber for folkets beste.