Ferdinand von Richthofen

Ferdinand Freiherr von Richthofen (født 5. mai 1833 i Carlsruhe i Landkreis Oppeln i Schlesien i Preussen, død 6. oktober 1905 i Berlin) var en tysk geograf og oppdagelsesreisende. Han er mest kjent for å ha navngitt Silkeveien.

Ferdinand von Richthofen
FødtFerdinand Paul Wilhelm von Richthofen
5. mai 1833[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Pokój[5]
Død6. okt. 1905[1][2][4][6]Rediger på Wikidata (72 år)
Berlin[7]
BeskjeftigelseGeolog, oppdagelsesreisende, geograf, universitetslærer, vulkanolog Rediger på Wikidata
Utdannet vedHumboldt-Universität zu Berlin
Universitetet i Wrocław
FarKarl von Richthofen
MorFerdinande von Richthofen
SøskenKarl von Richthofen
NasjonalitetKongeriket Preussen
GravlagtBerlin
Medlem av
11 oppføringer
Royal Society (1902–)
Det prøyssiske vitenskapsakademiet
Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina
Det østerrikske vitenskapsakademiet
Bayerische Akademie der Wissenschaften
Göttingens vitenskapsakademi
National Academy of Sciences (1883–) (Foreign Associate of the National Academy of Sciences)
American Academy of Arts and Sciences
Royal Society of Edinburgh
Det saksiske vitenskapsakademiet (18841886) (ordinær medlem)
Det saksiske vitenskapsakademiet (1886–) (utanlandsk medlem)
Utmerkelser
6 oppføringer
Vega-medaljen (1903)
Founder’s Medal (1878)[8]
Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (1899)
Æresdoktor ved universitetet i Heidelberg
Utenlandsk medlem av Royal Society (1902)[9]
Wollastonmedaljen (1892)[10]

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Ferdinand von Richthofens foreldre var Karl von Richthofen (1801–1874) og Ferdinande von Kulisch (1807–1885), som før hun giftet seg i 1828 var som «Nanny von Kulisch» hoffdame ved det hertugelige württembergiske hoff i Carlsruhe (Oberschlesien) og skulle forfatte en biografi av Ferdinands bror, den i 1873 ekskommuniserte domkapitular Carl Freiherr von Richthofen (1832–1876),[11][12].

Richthofen studerte geologi i Breslau og Berlin. Han promoverte i 1856, og arbeidet så som geolog. Han foretok fra 1856 til 1860 geologiske undersøkelser i Sydtirol (Alpene) og Siebenbürgen (Karpatene). Han tok del i Franz von Hauers utarbeidelse av en omfattende geologisk beskrivelse av Siebenbürgen (publisert i 1863) og stod bak med et oversiktskart (1861), og som lenge ble betraktet som standardverket om sitt emne.

Forskningsreiser rediger

Etter granskningene i Tirol og Transilvania resiste han rund i store deler av Asia (Ceylon, Japan, Taiwan, Celebes, Java, Filippinene, Siam, Burma, California (der han fant nye områder med gull).

Fra 1868 til 1872 foretok han syv ekspedisjoner til Kina. Det var han som var den første vesteuropeer som lokaliserte den uttørrede Lopnur. Under reisene gjennom Kina lette han også etter kullforekomster. En kinesisk fjellkjede ble i Europa oppkalt etter ham: Richthofenfjellene.

Han var professor i geologi ved Bonn fra 1875, professor i geografi ved universitetet i Leipzig fra 1883, og professor i geografi ved Humboldtuniversitetet i Berlin fra 1886. Blant hans mes kjente studenter var Sven Hedin, den svenske oppdagelsesreisende. Også Alfred Philippson, Arthur Berson, Fritz Frech og Wilhelm Sievers var blant hans studenter.

Han var president for det tyske geografiske selskap i mange år, og grunnla Berlins hydrografiske institutt.

Ferdinand von Richthofen var onkel til flygeresset fra Første verdenskrig Manfred von Richthofen, kjent som «den røde baron».

Han er gravlagt på Südwestkirchhof Stahnsdorf.

Verker rediger

  • Über Kontaktwirkungen des Syenits im südlichen Tirol (1857)
  • Über Bildung und Umbildung einiger Mineralien in Sydtyrol (1857)
  • Die Kalkalpen von Vorarlberg und Nordtirol (i k. k. riksanstaltens årsbok X, XI, 1859, 1861),
  • Studien aus dem ungarisch-siebenbürgischen Trachytgebirge (ibid. XI, 1860).
  • China. Ergebnisse eigener Reisen und darauf gegründeter Studien (band 1, 2, 4, 1877-83, med atlas 1885)
  • Bemerkungen über Ceylon (1860)
  • Bericht über einen Ausflug nach Java (1862)
  • Bemerkungen über Siam und die hinterindische Halbinsel (1862)
  • Geologische Reiseberichte aus Kalifornien (1864),
  • The Natural System of Volcanic Rocks (1866),
  • Geologische Untersuchungen in China (1869)
  • Über den chinesischen Löss (1872)
  • On the Mode of Origin of the Loess (1872)
  • The Distribution of Coal in China (1873)
  • The Loess of North China and its Relations to the Salt Basins of Central Asia (1873)
  • Aufgaben und Methoden der Heutigen (1883)
  • Führer für Forschungsreisende (1886)

Referanser rediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Ferdinand Paul Wilhelm, baron von Richthofen, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Ferdinand-Paul-Wilhelm-Freiherr-von-Richthofen, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b GeneaStar, oppført som Ferdinand Von Richthofen, GeneaStar person-ID vonrichthofenf[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0055536[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gold Medal Recipients[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Complete List of Royal Society Fellows 1660-2007, side(r) 301[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.geolsoc.org.uk, besøkt 21. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Ferdinande Freifrau von Richthofen (mit Wilhelm Friedrich Besser): Carl Freiherr von Richthofen, früher Domherr in Breslau. Ein Lebensbild aus den kirchlichen Kämpfen der Gegenwart. Nach handschriftlichem Nachlaß und mütterlicher Erinnerung. Justus Naumann, Leipzig 1877.
  12. ^ Michael Sachs: ‘Fürstbischof und Vagabund’. Geschichte einer Freundschaft zwischen dem Fürstbischof von Breslau Heinrich Förster (1799–1881) und dem Schriftsteller und Schauspieler Karl von Holtei (1798–1880). Nach dem Originalmanuskript Holteis textkritisch herausgegeben. In: Medizinhistorische Mitteilungen. Zeitschrift für Wissenschaftsgeschichte und Fachprosaforschung. Band 35, 2016 (2018), S. 223–291, hier: S. 290 mit Anm. 224.

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger