Fakaofo
Fakaofo er en av de tre atollene som utgjør det selvstyrte nyzealandske territoriet Tokelau i det sørlige Stillehavet. Den er også kalt Bowditch-øya.
| Fakaofo | |||
|---|---|---|---|
 Satellittfoto av Fakaofo | |||
| Geografi | |||
| Plassering | Stillehavet | ||
| Areal | 4 km² | ||
| Administrasjon | |||
| Land |  Tokelau | ||
| Demografi | |||
| Befolkning | 568 (2019) | ||
| Befolkningstetthet | 142 innb./km² | ||
| Posisjon | |||
 Fakaofo 9°22′48″S 171°13′08″V | |||
Geografi rediger
Fakaofo er den sørligste av de tre øyene i Tokelau. Atollen har en landmasse på 4 km², der 2,49 km² egner seg til dyrking av kokospalmer og andre trær. Det finnes mange felt for dyrking av pulaka, en type taro. Lagunen er på 59 km².[1] Det er kraftig nedbør. Ferskvannsforsyningen er vanskelig.
Atollen er lukket og uten dype passasjer mot havet, slik at det er vanskelige ankrings- og havneforhold.[2]
Historie rediger
Analyser av karbondatering indikerer at Fakaofo og Atafu har hatt kontinuerlig bosetting fra minst 750–550 år siden og fram til den første europeisk kontakten i 1765.[3]
Fakaofo var den mest folkerike og mektigste av atollene og Tokelau ble samlet til én politisk enhet under ledelse av folk fra Fakaofo.[4]
Tokelau ble først kjent for europeere fra andre halvdel av 1700-tallet, men Fakaofo var den siste atollen som ble kjent. Det er flere krav på å ha oppdaget Fakaofo. Kaptein Smith på hvalfangstskuten «General Jackson» fra Bristol i Rhode Island anses som den første utlending som kom til Fakaofo. Det skjedde i 1835. Imidlertid er det mulig at USS «Dolphin» og Hiram Paulding besøkte atollen i 1825, men da uten at amerikanerne forsto at det var en tredje tokelauisk atoll.[5]
Midt på 1800-tallet ble atollen rammet av flere katastrofer. Folketallet på Fakaofo ble påvirket av sykloner og tørke. Det var hungersnød mellom 1846 og 1852. Katolske misjonærer tvang i 1852 omkring 500 av innbyggerne til å reise til Uvea.[6] Omkring 90-100 innbyggere var tilbake. Dysenteri tok livet av 64 innbyggere. Peruanske slavehandlere bortførte 140 personer, 54 % av befolkningen, i februar 1863.[7] Etter katastrofene var det omkring 60 personer igjen på Fakaofo. Seks av disse var menn, to av dem tokelauere.[6]
Befolkning rediger
Fakaofo hadde i 2019 en befolkning på 568,[8] opp fra 506 i 2016.[9] I 2013 var befolkningen på 515.[10]
I landsbyen på Fakaofo ble det etter hvert for liten plass, og fra 1966 ble det reist nye bygninger og boliger på en småøy i nærheten, Fenuafala. Her ble også ny skole og sykehus plassert.[11] Fenuafala ligger to kilometer vest for den opprinnelige landsbyen,[12] som kalles Fale (ordet betyr landsby).
Folketellingen i 2011 viste at 34 % av befolkningen var under 15 år og 46 % under 20 år.[13] 57,8 % av innbyggerne på Fakaofo hadde ved folketellingen i 2011 helt tokelauisk bakgrunn.[14] Den kongregasjonalistiske kirke har tilslutning fra 68,9 % av befolkningen på Fakaofo (2011).[15]
Samfunnsforhold rediger
Det er ett befolkningssentrum på atollen, fordelt på to av småøyene.[16]
Atollen har sykehus og skole.[17] 62,7 % av innbyggerne over 15 år var i 2011 sysselsatt i lønnsarbeid.[18]
Nesten hele befolkningen (98,8 %) bodde i 2011 i bolighus av europeisk type, 90,6 % av boligene hadde private dusjfasliteter i tilknytning til boligen. 95,3 % av husholdningene hadde fryseboks, 80 % hadde telefon. 78,8 % % av husholdningene disponerte aluminiumsbåt, 76,5 % med påhengsmotor.[19]
Politikk og administrasjon rediger
Atollen styres av et eldsteråd, taupulega. Landsbyen har en ordfører, pulenuku, og en representant utad, faipule. De som har disse vervene er automatisk medlem av Tokelaus regjering. Fakaofo hadde i 2014 sju representanter i Tokelaus lovgivende forsamling, Fono Fakamua (engelsk: General Fono).[20]
Referanser rediger
- ^ Green og Green, 2007, s. 237.
- ^ Lal, Brij V. og Kate Fortune (red.): The Pacific Islands: An Encyclopedia, Honolulu: University of Hawai'i Press, 2000, s. 611.
- ^ Petchey, Fiona , David J. Addison og Andrew McAlister: «Re-interpreting old dates: Radiocarbon determinations from the Tokelau Islands (South Pacific)», Journal of Pacific Archaeology, bd. 1, nr. 2, 2010, s. 161-167.
- ^ Green, Valerie J. og Roger C. Green: «An accent on atolls in approaches to population histories of Remote Oceania», i Patrick V. Kirch og Jean-Louis Rallu (red.): The Growth and Collapse of Pacific Island Societies. Archaeological and Demographic Perspectives, Honolulu: University of Hawaii Press, 2007, s. 236 og 246.
- ^ Huntsman, Judith og Antony Hooper: «"Who really discovered Fakaofo..."?» Arkivert 1. desember 2020 hos Wayback Machine., Journal of the Polynesian Society, bd. 95, nr. 4, 1986, s. 461-467.
- ^ a b Green og Green, 2007, s. 246-247.
- ^ Maude, H.E.: Slavers in Paradise. The Peruvian Slave Trade in Polynesia, 1862–1864, Stanford: Stanford University Press, 1981, s. 192.
- ^ Final Count. 2019 Tokelau Population Count, Tokelau National Statistics Office, 2020.
- ^ Final population counts: 2016 Tokelau Census, Tokelau National Statistics Office og Statistics New Zealand, 2016.
- ^ Final count. 2013 Population Count, Tokelau National Statistics Office, 2013, s. 3.
- ^ Hoëm, Ingjerd: «Introduction», i Ingjerd Hoëm, Even Hovdhaugen og Arnfinn Muruvik Vonen: Kupu Mai Te Tutolu. Tokelau oral literature, Oslo: Scandinavian University Press, The Institute for Comparative research in Human Culture, 1992, s. 4f.
- ^ «Fakaofo background» Arkivert 13. april 2014 hos Wayback Machine., Tokelau Mind Your Language Board - Komiti O Tau Gagana Tokelau.
- ^ Fakaofo atoll profile: 2011 Tokelau Census of Population and Dwellings, Wellington: Statistics New Zealand, 2012, s. 9.
- ^ Profile of Tokelau Ata o Tokelau Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine., 2012, s. 27.
- ^ Profile of Tokelau Ata o Tokelau, 2012, s. 29-30.
- ^ Tokelau. Pacific Lighthouses. Renewable energy opportunities and challenges in the Pacific Islands region Arkivert 13. april 2014 hos Wayback Machine., International Renewable Energy Agency, 2013, s. 2.
- ^ Lal, Brij V. og Kate Fortune (red.): The Pacific Islands: An Encyclopedia, Honolulu: University of Hawai'i Press, 2000, s. 613.
- ^ Fakaofo atoll profile: 2011 Tokelau Census of Population and Dwellings, Wellington: Statistics New Zealand, 2012, s. 19.
- ^ Fakaofo atoll profile: 2011 Tokelau Census of Population and Dwellings, 2012, s. 19-24.
- ^ «How Tokelau is Governed», Tokelaus regjering.