Ewald von Demandowsky
Ewald von Demandowsky (født 21. oktober 1906 i Berlin i Det tyske keiserrike, henrettet 7. oktober 1946 i Berlin-Lichtenberg) var en tysk filmprodusent som i det nazistiske «Tredje rike» innehadde stillingen som Reichsfilmdramaturg og var produksjonssjef for selskapet Tobis Film. Han produserte flere nazistiske propagandafilmer.
| Ewald von Demandowsky | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 21. okt. 1906 Berlin | ||
| Død | 7. okt. 1946 (39 år) Berlin | ||
| Beskjeftigelse | Filmprodusent, journalist, dramaturg | ||
| Parti | Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
Liv og virke rediger
Demandowsky studerte ved en høyskole, gikk i banklære og virket en tid som forfatter. Mellom 1924 og 1932 spilte han biroller i teatre, og arbeidet deretter som sekretær ved Brunnen-Verlag i Berlin.
Demandowsky var blitt medlem av nazistpartiet allerede i 1931/32, og ble kulturell-politisk redaktør for avisen Völkischer Beobachter.[1] I 1937 ble han utnevnt til Reichsfilmdramaturg, som var underlagt Reichsministerium für Volksaufklärung und Propaganda, og satte i gang med å stanse uønskede filmprosjekter etter ønske fra Reichsminister Joseph Goebbels. Demandowsky ble dermed, ved siden av Fritz Hippler, den viktigste filmfunksjonæren i det totalitære Tyskland etter 1933. Begge to ble Goebbels' favoritter og betrodde. Han var stadig med på viktige møter og filmpremierer.
I 1939 ble han leder for Tobis Filmkunst,[2] som da var det nest største tyske filmproduksjonsselskap, etter Universum Film AG. Han produserte en rekke nazistiske propagandafilmer, som Ohm Krüger og Ich klage an.[2] Han ble kommisjonert som offiser i SS.
Demandowsky hadde fra 1944 en kjærlighetsaffære med den da 19 år gamle skuespillerinnen Hildegard Knef i siste halvdel av andre verdenskrig.[3] Dette var mens hans egen kone og to barn hadde forlatt Berlin grunnet de stadige bombeangrepene på byen. Knef forsøkte etter krigen å tåkelegge denne affæren.
Ifølge Knef ble Demandowsky innkalt og sendt til tjeneste i Volkssturm-militiaen i april 1945, på tampen av krigen. Men han flyktet fra Berlin, overgav seg og ble overført til en krigsfangeleir av polske styrker. Men han ble kort etter løslatt,[4] og vendte tilbake til Berlin.[5]
I 1946 ble han arrestert igjen, nå av amerikansk militærpoliti, og utlevert til den sovjetiske militæradministrasjon i Tyskland. Demandowsky ble stilt for retten for sin rolle i fascistisk krigspropaganda og (på grunnlag av artikkel 58-2 StGB/RSFSR av militærtribunalet for garnisonen for den sovjetiske sektor av Berlin) dømt til døden av et sovjetisk militærtribunal. Han ble arkebusert av sovjeterne den 7. oktober 1946 i Berlin-Lichtenberg.
Rehabilitering rediger
I 1991 ble Demandowsky rehabilitert av anklageadvokaten for den russiske føderasjons militære anklagerembede, i pakt med artikkel 3 bokstav a i Den russiske føderasjons lov av 18. oktober 1991 for rehabilitering av ofre for politiske represalier.[6]
Referanser rediger
- ^ Klaus-Dieter Müller, Thomas Schaarschmidt, Mike Schmeitzner, Andreas Weigelt: Todesurteile sowjetischer Militärtribunale gegen Deutsche (1944–1947). Eine historisch-biographische Studie, Göttingen 2015, Kurzbiographien auf beiliegender CD, der s. 90f.
- ^ a b Ernst Klee: Das Kulturlexikon zum Dritten Reich. Wer war was vor und nach 1945, Frankfurt am Main 2007, s. 97
- ^ Hans-Michael Bock, Tim Bergfelder, The Concise Cinegraph: Encyclopaedia of German Cinema, Berghahn Books, 2009, s. 250
- ^ Christian Schröder: http://www.tagesspiegel.de/kultur/kino/knef-film-hilde-der-mut-der-fruehen-jahre/1469374.html.
- ^ Schröder, C, 'Der Mut der frühen Jahre'. In Der Tagesspiegel, 10. mars 2009, P23
- ^ Nation Europa (tysk). 59. Nation Europa Verlag. 2009. s. 47.
Litteratur rediger
- Ernst Klee: Das Kulturlexikon zum Dritten Reich. Wer war was vor und nach 1945. S. Fischer, Frankfurt am Main 2007, ISBN 978-3-10-039326-5.
- Hildegard Knef: Der geschenkte Gaul. Bericht aus einem Leben. Molden, Wien 1970.
- Klaus-Dieter Müller, Thomas Schaarschmidt, Mike Schmeitzner, Andreas Weigelt: Todesurteile sowjetischer Militärtribunale gegen Deutsche (1944–1947). Eine historisch-biographische Studie. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 2015, ISBN 978-3-525-36968-5, Kurzbiographien auf beiliegender CD, dort S. 90f.